Tirsdag 03.juni 2015
Det ble nærmest en liten tungrock-festival på forsommeren i Oslo da det viste seg at både metal-legendene Judas Priest og hitmaskinen Def Leppard hadde lyst til å komme på Norgesbesøk samme dato, og da falt det seg naturlig for arrangøren å putte de inni Spektrum og spe på med de nye heltene Five Finger Death Punch som forrett.
Five Finger Death Punch (3,5) åpner settet sitt med ”Under And Over It”. Moody trollbinder publikum med tekstene sine og resten av gutta gjør det samme med deres tilstedeværelse, Zoltan og Jason duellerer om hvem som kan se kulest ut mens de spiller på sine gitarer. Jeg står og fotograferer til de tre første låtene og ser hvor energiske guttene er, når de spiller godlåtene ”Hard To See” og ”Lift Me Up” som de har sammen med Judas Priest vokalist Rob Halford. Til tross for dette dukket ikke Rob opp, det var litt snodig men det gjorde ingenting fordi publikum akkompagnerte Moody og det var så vidt jeg hørte Ivan over publikum. Jeg klarer så vidt å få tatt et bilde av trommisen Jeremy Spencer som er kledd ut som et skjelett, han slår til med en kort trommesolo før gutta drar med seg en mor og sønn på scenen som skal synge med på låta ”Burn MF”. Sønnen ser ut til og kjede seg mens moren har rockefoten med seg.
Five Finger Death Punch har som nevnt tidligere blitt mer og mer populære med årene og jeg hører at mange av publikum kan låtene. Vi får høre en ganske hjertevarmende coverversjon av låta ”Bad Company” og ”Remember Everything”. De avslutter konserten med deres debutlåt ”The Bleeding” og en cover av ”The House of the Rising Sun. Gutta gjorde for så vidt det de kom for å gjøre, som var å varme opp for sine etterfølgere, de gjorde det på en hel grei måte men alt virket litt krampaktig og det virker som de hadde det veldig travelt. Det er kanskje ikke så rart når de bare har en snau time å spille på. Helt ok konsert med god stemning og grei show men ikke perfekt. De har helt klart forbedringpotensiale.
Tekst: Linda Nur Chbib
Def Leppard (4,5) hadde en tung oppgave i dag, for det var virkelig ikke deres publikum som dominerte Spektrum i kveld. Den yngre 5FDP-fansen var markante i fronten, og like mange var der for å oppleve Priest. Resultatet var at Leppard ikke så mange entusiastiske ansikter når de skuet ut over den 8000 store folkemengden i salen, noe som preget konserten mer og mer i løpet av de 75 minuttene bandet var på scenen. Selvsagt hadde også Leppard sine fans, men de gjorde seg på langt nær like bemerket. Og det er synd, for Def Leppard gjorde absolutt alt riktig, og med litt mer nerve og gnist kunne dette lett ha blitt en sekser-anmeldelse. Si hva du vil om Def Leppard, men at de har et låtarsenal av en annen verden kan ingen benekte. Og setlista var enhver Leppard-supporters våte drøm – siden de ikke har gitt ut en ny skive å promotere på syv år, ble dette en pur ‘Greatest Hits’-aften, med samtlige låter hentet fra gullepoken 1981-1992. Fjorten låter, og nesten alle var hitsingler – ikke mange band kan toppe den!
«Pyromania» var selvsagt godt representert, fra pang-åpningen «Rock! Rock! (Till You Drop)» til ekstranumrene «Rock Of Ages» og «Photograph». NWOBHM-fansen fikk sitt med «Let It Go» og instrumentalen «Switch 625» fra «High ‘n’ Dry», pluss power-balladen «Bringin’ On The Heartbreak». «Hysteria» solgte 20 millioner i sin tid, og fostret syv hitsingler (noe kun Michael Jackson kan matche med «Thriller») og med unntak av «Women» ble alle fremført. De tok seg også tid til en eneste låt fra 90-tallet, «Let’s Get Rocked» fra «Adrenalize».
Def Leppard er såpass rutinerte at de kan spille disse låtene i søvne nå, og alle ble prikkfritt fremført. Joe Elliott har kanskje ikke lenger den stemmen han hadde på 80-tallet, men det kan man heller ikke forvente. Koringene er derimot fra aller øverste hylle, og det er ekte, ikke samplinger. Ingen band i verden slår Leppard på koringer! Og man må jo bli litt imponert over gitarist Phil Collen – mannen er blitt 57, men går fortsatt på scenen i bar og muskuløs glinsende overkropp! Vivian Campbell har overvunnet kreften og begynner å få håret tilbake, men ser ut som han kjeder seg. (Noe han i intervjuer også har sagt at han gjør, når han står og kopierer Steve Clarks kvart århundre gamle gitararbeid. Du får overtale bandet til å ta inn «Don’t Talk To Strangers», Vivian!) Så joda – hadde Def Leppard spilt disse låtene på denne måten foran sitt publikum, kunne dette ha blitt en legendarisk konsert – det er lite eller ingenting å trekke på fremførelse og låtvalg, men gnisten mellom band og publikum var ikke der i dag.
Det er fire år siden Judas Priest (5) sist spilte i Oslo Spektrum, og den største forskjellen er bandets nyeste medlem Richie Faulkner, som tok over for gitarist og grunnlegger KK Downing. Den gang gjorde bandet kun sin tredje konsert med Faulkner, som naturlig nok var læregutt – i 2015 er han selvsikker nok til å være bandets frontfigur ved siden av yppersteprest Rob Halford. Faulkner strutter i front, flørter med publikum og er gitarhelten – mens Glenn Tipton virker fornøyd med å sette seg i baksetet og overlate styringa til sin 32 år yngre kollega. Faulkner er nå også skremmende lik en ung KK Downing, til og med sceneklærne ligner, og han har utvilsomt gitt bandet en rakett opp i analåpningen. Mange synes sikkert at ungjyplingen tar for mye plass i veteranbandet – jeg er ikke enig.
I motsetning til Def Leppard, så har Judas Priest en forholdsvis ny skive de vil promotere, fjorårets mer enn anstendige «Redeemer Of Souls», og de åpnet showet, som skiva, med «Dragonaut». Halford kom nærmest stravrende på scenen med stokk, og man ble først redd for at hans mye omtalte ryggproblemer hadde fullstendig immobilisert ham. Men han kviknet til etterhvert, og patruljerte scenekanten på velkjent og autoritært vis. Multiple kostymeskift ble det også tid til underveis. Halford imponerte også vokalt – mannen nærmer seg 64 år, men treffer de tonene han skal og har trøkket i behold – han låt atskillig bedre nå enn for fire år siden, da man fikk inntrykk av at han ikke hadde mer å gi.
Judas Priest er nok et band som har nok klassikere til å fylle hele setlista med fanfavoritter, så det var forfriskende å få såpass obskure låter som «Devil’s Child», «Jawbreaker» og herlige «Love Bites» i tillegg til de evinnelige og uunngåelige «Living After Midnight», «You’ve Got Another Thing Comin’» og «Breaking The Law». (Ser man bort ifra 5FDP og de tre låtene fra den nye Priest-skiva, så var Leppards «Let’s Get Rocked» fra 1992 den nyeste låta dom ble spilt hele denne kvelden.) Vi må jo selvsagt også hylle Priests legendariske bassist Ian Hill som nå er det bandmedlemmet som har vært med lengst. Han står pal på sin tilviste kvadratmeter til høyre for trommepodiet og gjør akkurat det han har gjort i over 40 år på bunnsolid og uspektakulært vis – respekt for det! Skal man pirke på noe, blir det trommis Scott Travis – da han erstattet Dave Holland fikk Priest en forrykende metal-trommis som briljerer på doble basstrommer, men de mistet det uforlignelige groovet som forgjengeren hadde, og det skinner veldig igjennom på flere av de gamle låtene. Likevel en maktdemonstrasjon fra Judas Priest – klassisk og tidløs heavy metal fra aller øverste hylle. Nå fremstår de helt ustoppelige.
Tekst & foto: Geir Amundsen