Mandag 30. oktober 2017
Norskættede Jonny Lang spilte sin første klubbkonsert i Norge og har ikke gjestet landet siden bluesfestivalen på Notodden i 2012. 36-årigen har en imponerende merittliste å vise til siden han solgte til sin første platina og turnerte med The Rolling Stones allerede som 15-åring. Lang har delt scene med flere av de største musikklegendene som Aerosmith, Steve Vai, B.B. King, Buddy Guy og Jeff Beck. Den Grammy-høstende artisten blir beskrevet som et unikum når det gjelder gitartalent, sine rå vokalprestasjoner og låtferdigheter, og hans åttende gitarbaserte album «Signs» er en herlig blanding med elementer av rock, blues og funk.
Jonny åpnet kvelden med electric blueslåta «Freight Train» fra «Turn Around» (2006), og fra første låt var publikum hekta. Han åpner sterkt og synger så rått at det vibrerer i glasset. Han følger opp med blueslåta «Make It Move» fra den nyeste skiva «Signs» og man forstår hvorfor han blir regnet som et av de største navnene innen moderne blues, både når det gjelder gitarferdigheter og stemmeprakt. I låta «A Quitter Never Wins» covrer Lang Tinsley Ellis som han løfter så høyt at han radbrekker kilden. «Snakes» fra «Signs» viser at han mestrer flere sjangre enn bluesen som han er mest kjent for. Han leverer deilig rock, og det er umulig å stå stille.
«Rack ‘Em Up» fra debutalbumet «Lie To Me» (1997) som solgte til platinum er en klar publikumsfavoritt og en av låtene fansen har kommet for å høre. Lang gir ALT så svetten spruter og bandet bestående av Barry Alexander (trommer), James Anton (bass), Tyrus Sass (keyboards) og Zane Carney (rytmegitar) leverte til de grader. Rockelåten «Red Lights» fra «Long Time Coming» (2003) skaper trampeklapp til bassrytmen og publikum roper høyt i ekstase. Det var hallelujastemning i lokalet og nesten som et vekkelsesmøte å regne.
Stevie Wonders «Living for the City» fulgte og var et av kveldens høydepunkt. Denne hyllesten til en av Langs desidert største inspirasjonskilder varte nesten dobbelt så lenge som originalen og bandet holdt publikum i et fast grep med å veksle på soloer (gitar og bass) mens Tyrus Sass tok helt av på Hammondorgel. På «Last Man Standing» fra «Signs» roper en i publikum at hun elsker Jonny og jeg må medgi at jeg ikke er uenig. Det er vanskelig å ikke bli bergtatt av hans værbitte stemme, sjelfulle låter og stødige gitarføring. Det er tydelig at Lang har latt seg inspirere av Robert Johnson, og Howlin’ Wolf på denne plata og kombinerer sounden av tidlig blues med egen mer moderne tilnærming.
Med «Angel Of Mercy» fra «Wander This World» viser Lang at han lever opp til ryktet sitt som en fantastisk liveartist og formidler. Undertegnede har ikke språk nok til å dekke alle superlativene man kunne brukt for å beskrive hans vokal og gitarprestasjoner. Uansett, så viser han tydelig at han elsker det han gjør. Trommesoloen til Barry Alexander er stødig og rå og låten avsluttes ved at Carney og Lang duellerer og gjør hverandre gode.
Med den vakre hyllesten til fru Lang «Bring Me Back Home» fra «Signs» og «Forty Days And Forty Nights» bygger Lang opp til kveldens siste nummer med «Lie To Me» fra den kritikerroste plata med samme navn. FOR en avslutning! Lang lirer ut av seg en stemme som veksler mellom hvisking og noe som føles som om han nærmest tømmer ut selve sjelen og en gitarsolo uten sidestykke, før bandet og Lang når crescendo sammen. ‘Awesome!‘ roper publikum og jeg kunne ikke vært mer enig! Et høydepunkt som sent vil gå i glemmeboka.
Prøv å få med deg denne stjernen når han gjester oss igjen, du vil ikke gå glipp av en «Lang»-kveld! Undertegnede gikk hjem med et stort kakeglis etter serier av herlig gåsehud og vil definitivt stå først i køen på hans neste konsert!
6/6 | Heidi Bolle
Foto: Arash Taheri
