Jon Anderson sitter i hjemmestudioet sitt i San Luis Obispo i California. Det er fylt med diverse instrumenter, utstyr, malerier og utstyr for å male. Ikke bare høres han fantastisk ut når han synger, han ser også flott ut, fylt med energi og en synlig glede over det nye albumet. Han innrømmer imidlertid at han til tider kan være litt glemsk, mens han retter på brillene og myser inn i zoomskjermen.
– Hvordan uttaler du navnet ditt?
Jeg forteller ham det, men etter et par forsøk på uttale av fornavnet sier han:
– Jeg kaller deg bare for Bo!
– Og jeg kaller deg bare for Jon.
– Utmerket!
– La meg starte med å si at jeg har hørt på albumet konstant over de siste to ukene. Gratulerer, det er nydelig vakkert. (Og anmeldt her!)
– Takk, takk.
– Er du like fornøyd med det som anmelderne og fansen har vært?
– Ja! Hver morgen går jeg en lang tur og jogger opp åsene og nedover i området der vi bor. Og jeg hører på albumet på disse turene. Jeg kom nettopp fra en turné med The Band Geeks hvor vi bare spilte Yes-musikk. Så da jeg kom hjem tenkte jeg: «Nå kan jeg høre på det nye albumet, ‘True’», og det har jeg gjort hver dag nå. Og vet du hva? Det er veldig bra, ha ha!
– Jeg synes det høres ut som slik oppfølgeren til [Yes-albumet] «The Ladder» (fra 1999) burde ha hørtes ut.
– Haha. Ja, det er helt sant.
Jon Anderson dannet Yes med bassist Chris Squire i 1968. Han forlot Yes for første gang i 1979, ble med igjen i 1983 rett før de ga ut megasuksessen «90125», men dro igjen i 1988. Han var så ute av bandet fram til 1991. Da skjedde det en sammensmelting mellom Yes og bandet Jon ledet da (som bestod av bare ex-Yes-medlemmer). Etter dette var Jon med i bandet helt frem til 2008, da Yes gjorde en turné uten ham fordi Jon hadde en alvorlig luftveisinfeksjon. Yes bestemte seg etter turneen for å fortsette med vokalistvikaren som fast vokalist, og Jon sier i dag at i 2008 var det Yes som forlot ham, ikke omvendt.
I årene etter dette har han gitt ut soloalbum, gjort solo-turnéer og han har turnert med The School of Rock så vel som med de tidligere Yes-medlemmene Rick Wakeman (keyboard) og Trevor Rabin (gitar) under navnet Yes featuring ARW.
Men etter at ARW gikk hvert til sitt savnet Jon å kunne spille Yes-musikk, og han ønsket derfor å sette sammen et band for å spille musikken han hadde vært en viktig del av å skrive og komponere. Men du kan bare ikke sette hvem som helst på scenen for å spille så kompleks musikk, så han la ut følere for å se om noen visste om dyktige musikere som kunne gjøre jobben.
– Jeg fikk tilsendt en YouTube-video av en venn av meg hvor et band som kalte seg The Band Geeks framførte «Heart of the Sunrise» [fra Yes-albumet «Fragile» utgitt i 1972] og de spilte den helt fantastisk!
Jon ringte bandleder Richie Castellano, som også spiller med Blue Oyster Cült. Det tok et par forsøk før han klarte å overbevise Castellano om at det virkelig var Jon Anderson som ringte. Resultatet ble en svært vellykket turné gjennom USA, som ble hyllet av både kritikere og fans.
– På hvilket tidspunkt fant dere ut at dere skulle lage et album med ny musikk sammen?
– Jeg tror det var på slutten av turneen. Vi gjorde tolv show, og alt gikk veldig bra. Og disse gutta er fantastiske mennesker. De er strålende å være sammen med og de er musikalsk veldig, veldig talentfulle. Vi var akkurat ferdig med den siste konserten, og jeg snudde meg da mot Richie og sa: «Vet du, vi burde lage et album».
Castellano sa OK, og etter et par uker begynte de to låtskriverne å sende filer til hverandre.
– Og slik ble det. Vi laget stort sett albumet via Zoom. Hver tirsdag zoomet vi hverandre og noen ganger var alle i bandet med, og noen ganger var det bare Richie og trommeslageren Andy, som også er en svært dyktig pianist. Vi jobbet med da med disse ideene som vi hadde sendt til hverandre. Dette pågikk over en periode på to måneder. Og så sa vi: «Ok, det høres bra ut. Jeg tror vi er ferdige.» Og det er bare litt over en måned siden!
– Hvordan jobbet dere på musikken sammen? Sendte du ham noe og så sendte han deg noe, eller gjorde dere alt via Zoom?
– Vi gjorde alle de tingene. Den første sangen jeg sendte var «Counties and Countries» og det var bare med meg på gitar. Jeg skrev den sangen for ti år siden, og jeg fant denne … [løfter et kassettbånd fra pulten og holder den opp mot kamera] … kassetten. Så jeg sendte ham den versjonen, og jeg hørte ingenting på omtrent en uke eller så, og plutselig sendte han meg halvparten av det ferdige prosjektet med orkester på og det hele. [Jon synger sekvensen for meg.] Og jeg ble fascinert over hvor bra det låt.
– Dette betyr at du brukte sanger du skrev for lenge siden. Noe jeg gikk ut ifra fordi jeg vet at sangen «Thank God», er fra et prosjekt du deltok i kalt «For Him», stemmer ikke det?
– Det var en sang jeg skrev med en fyr som bor i nærheten av Nashville. Jeg har møtt ham noen ganger, Robin Crow, og han har sannsynligvis verdens vakreste studio. Det er som et lite slott, og det ligger på et fantastisk sted langt utenfor Nashville. Og jeg og kona dro for å bo der hos ham under nyttårsfeiringen. På den tiden jobbet jeg med et album med Yes i Vancouver, som ble plata «The Ladder». Og jeg var veldig fornøyd med det albumet. Men da jeg dro for å treffe Robin, satte vi oss bare ned og sang og skrev sanger. En av disse var «Thank God», som jeg skrev fordi jeg ønsket å uttrykke hvor mye jeg satte pris på å møte kona mi.
–Den seksten minutter lange «Once Upon a Dream» på det nye albumet «True» er den låten alle er over seg av begeistring for. Kan du fortelle meg litt om hvordan denne komposisjonen ble skrevet og hvordan den utviklet seg?
– Jeg har opp gjennom årene jobbet med mange mennesker, og jeg har et slags bibliotek av låter og ideer liggende. Og så valgte jeg nettopp denne som jeg skrev sammen med min gode venn Jonathan Elias [som produserte det kontroversielle «Union»-albumet av Yes, utgitt i 1991], som er mer kjent for å lage reklamemusikk og musikk for filmtrailere. Men han har laget noen nydelige album, og ett av dem var «Requiem for the Americas» som jeg sang på for tjue år siden. Så jeg valgte akkurat denne sangen, som var mer som en chant. [Jon synger: Da da da da da da da da da.] Og så hadde jeg denne teksten…
Jon begynner å lete etter tekstarket blant papirene foran seg.
– Å, her er det: “This grand design/All they want true meaning/Immortalize/All that we know/Telling tales/Look around/We laugh, we cry/In the eyes of many.” Jeg synger rett og slett om oss: Menneskene og folkene på denne planeten og om at jeg tror alt er mulig. Richie tok deretter chantingen min og så satte han sammen litt musikk og laget en sekvens med akkord, og jeg begynte da å skrive en sang på toppen av den. I løpet av en måned hadde vi skrevet hele komposisjonen sammen. Jeg fant hele tiden på noe nytt og kastet det inn i miksen. Det er som å lage middag og blande alt i en gryte.
Etter hvert som sangen utviklet seg, skjønte de at den begynte å høres veldig ut som klassisk Yes.
– Jeg liker spesielt denne vakre, stille delen der du synger: «You are free», og vi får en nydelig vakker Steve Howe-lignende gitarspilling i bakgrunnen.
– Ja! Richie er en bemerkelsesverdig musiker og jeg synes jeg ble godt kjent med ham på grunn av arbeidet med dette albumet. Jeg sa hele tiden: «Wow, Richie!» Det er også en midtseksjon hvor jeg synger «Twice Upon a lifetime/Twice upon a dream«. Det handler om det faktum at du er en engel i din egen historie. Vi ønsker alle å bli engler i dette livet, vet du. Så det er det sangen egentlig handler om.
Jon sier at sangen også forteller oss at drømmer er ment å være som tilblivelsen av dette albumet.
– Det er som en drøm. Bare tenk: Richie og jeg møttes for ett år siden. Nå har vi laget dette albumet, og det har noe veldig, veldig spesielt ved seg. Og jeg er så glad over å høre at du liker det. Jeg gleder meg til å fremføre det når vi drar på turné igjen om noen uker.
Han håper at de skal få framført enda mer fra albumet neste vår.
– Ideen min er at vi kan spille hele dette albumet den første timen, og deretter spiller vi en time med Yes-eposer og klassikere. Det er jo det vi liker å gjøre.
– Apropos turné: Så langt er det bare USA som får se dere. Kommer dere til oss i Europa?
Jon bryter ut i et stort smil.
– Vær så snill, vær så snill! Kjenner du noen? La dem ta kontakt med agenten min! Det er snakk om å reise til Storbritannia, og jeg har sagt ifra om at jeg ikke bare vil til Storbritannia. Jeg vil også til Skandinavia, Paris, Tyskland. Italia og Spania!
Det siste året har Yes gitt ut ny musikk, Geoff Downes [nåværende keyboardist i Yes] har gitt ut ulike prosjekter og Steve Howe [nåværende leder og gitarist i Yes] slipper også et nytt soloalbum denne høsten. Tidligere Yes-gitarist Trevor Rabin slapp også et soloalbum i fjor. Jeg spør Jon om han har hørt noe av denne musikken fra Yes-alumnene.
– Nei, jeg hørte bare én sang som Trevor gjorde, som jeg syntes var veldig Trevor. Det var en veldig, veldig sterk sang!
– Jeg intervjuet ham for omtrent ti måneder siden da albumet kom ut, og jeg spurte ham om musikkbransjen og han sa: «Jeg forstår ikke musikkbransjen lenger i det hele tatt. Jeg bare spiller og skriver musikk». Og andre artister jeg har snakket med sier det samme. Er det sånn du føler deg?
– Ja. Jeg tror at i løpet av karrieren din støter du på folk, plateselskapsdirektører, agenter og slike, og du lærer etter hvert å kjenne disse folka som er i bransjen, men som ikke er de som lager musikken. De prøver ofte å kontrollere og håndtere de som er de som skaper musikken, og en dag våkner du opp og tenker: «Vent litt, dette er ikke gøy lenger». Jeg har derfor en ny manager nå, og jeg vet at han elsker musikk. Han kommer fra Philadelphia, som er som en Yes-hovedstad i USA. Derfor stoler jeg på ham, men gjennom årene har det vært veldig vanskelig å stole på noen som helst i platebransjen, spesielt på 70- og 80-tallet.
Deretter forteller han en historie om noe som skjedde like før Yes’ store comeback-singel, «Owner of a Lonely Heart» skulle slippes høsten 1983.
– Vi tenkte at vi skulle bli store stjerner fordi plateselskapet sa at vi kom til å bli nummer én rundt om i verden med denne nye låten. Så vi sitter hos Atlantic i New York, og vi er veldig glade over tanken på at vi skal å bli rockestjerner, ikke sant? Jeg sa da til resten av bandet at vi burde ta en kameramann med oss hele tiden, som skulle være som en flue på veggen, slik at vi kunne vise folk hvordan det er å være i et band. Ingen hadde gjort det før. Og alle de andre i bande svarte bare: «Hvorfor?!?» Jeg sa at det var fordi det ville være interessant for oss og for folk å vite hvordan det er å være i Yes.
Jon rekrutterte to unge menn, Steve og Tim, som kom rett fra filmskolen i Philadelphia for å bli med dem på veien.
– Neste show var Boston, og jeg ville ikke sette meg i et privatfly lenger. Jeg sa bare: «Nei, jeg vil kjøre med disse to gutta».
På vei til Boston stoppet de for bensin.
– Det var en kino ved siden av bensinstasjonen og en stor plakat utenfor hvor det stod «Spinal Tap». Og jeg sa: «Hva i huleste er det?» Og Tim, han var fyren med den store pinnen med en mikrofon i enden, sa: «Å, det er en film om et rockeband». Så vi gikk for å se «Spinal Tap». Det var oss tre helt framme i kinoen, og en liten gammel dame bak. Jeg klarte ikke slutte å le fordi det var oss i Yes jeg så på lerretet. Filmen handlet om hvordan det er å være i Yes. Jeg ble totalt slått i bakken. Her var jeg på verdensturné mens vi hadde en nummer én-hit over hele verden, og alt jeg kunne gjøre var å le av absolutt alt vi opplevde på veien. De andre gutta i bandet trodde jeg var sprø for de hadde jo ikke sett filmen.
– Du har gjort dette siden tidlig på 60-tallet. Når du ser tilbake på karrieren din, hva er høydepunktene dine?
– Det jeg gjør nå! Dette er sannsynligvis den mest ekstraordinære, fantastiske opplevelsen jeg har hatt. Tenk å kunne gi ut et nytt album med nydelig musikk, samme år som jeg fyller 80 [i oktober]. Jeg synger bedre enn noen gang, og jeg har denne mentaliteten som gjør at jeg nyter livet og det å fortsatt være vanvittig forelsket i min kone Janee. Vi har vært sammen i 31 år. Og så plutselig får jeg gi ut et nytt album med en gruppe musikere som faktisk høres ut som Yes. Bare at jeg slipper alle problemene som følger med å være i Yes…
– Du er alltid så positiv i intervjuer.
– Ja. Jeg har gjennom årene komme fram til at grunnen til at vi lever er å oppleve den guddommelige energien som omgir oss, og jeg elsker å synge om det. Jeg har ingen bekymringer over noe fordi jeg vet at alt vil ordne seg til slutt. Og nå mens jeg sier dette til deg, tenker jeg på Bob Marley. [Begynner å synge «Everything’s gonna be alright».] Livet er som Bob Marleys sanger. De var så vakre og så enkle.
– Er det noen unge musikere du liker?
– I begynnelsen av Covid-perioden oppdaget jeg en fyr som heter Jacob Collier. Reaksjonen min var: «Hvem pokker er denne fyren»? Jeg så en video hvor han orkestrerte en av sangene sine, og det var en nydelig kommentar noen hadde skrevet under denne YouTube-videoen. Det sto: «Velkommen hjem, Mozart». Og det er sant. Denne fyren er utrolig.
– Jeg så ham live i sommer. Han var helt alene på scenen, og jeg kunne ikke tro det jeg så.
– Han dirigerer publikum, ikke sant? Han kommer på scenen og bare sier: «La oss lage musikk sammen». Men det er generelt mye bra musikk der ute. Det er et radioshow i USA som heter «No Shoes Radio», og de spiller mye musikk av folk jeg aldri har hørt om, og så skriver jeg det ned.
– Apropos ungdom, du jobbet med et orkester med ungdom for et par år siden, som spilte Yes-låter. Det må være utrolig gledelig for en låtskriver å se folk to, kanskje til og med tre, generasjoner yngre enn seg spille musikk du skrev for 50 år siden.
– For 20 år siden spilte jeg en konsert med Yes i Philadelphia, og da jeg kom av scenen var det omtrent et dusin ungdommer med t-skjorter med «School of Rock» skrevet på dem som ventet på meg. Og så kom Paul Green, som drev prosjektet, bort og spurte om jeg kunne tenke meg å komme til Philadelphia og jobbe med disse tenåringene., og kanskje lære dem hva som er bra å gjøre på scenen og så videre. Jeg sa: «Nei, jeg har ikke lyst til å henge med en gjeng med tenåringer», ha ha.
Paul Green lot seg ikke avskrekke av det.
– Omtrent en uke senere sendte han meg en kassett med denne gjengen hvor de framførte «Heart of the Sunrise», akkurat som The Band Geeks gjorde da jeg oppdaget dem. Og disse barna kunne spille! Så jeg ringte ham opp og sa: «Paul, hvordan har du det? Disse barna er veldig flinke. Kanskje jeg skulle komme bort og tilbringe en uke med dere». Det viste seg at de var i Los Angeles og øvde på en dokumentar om School of Rock-prosjektet, og han spurte om jeg ville være med og gjøre «Heart of the Sunrise» sammen med dem. Så jeg dro ned til LA, og jeg sang med ungdommene. Og over de neste 20 årene har jeg spilt en del sammen med dette prosjektet. Vi turnerte i Europa i fjor og spilte i Uppsala i Sverige. Det er ikke så langt unna deg, ikke sant? Og det er som du sier: De spiller musikk som de ikke vet ble laget 50 år siden. Og ja, det er en fantastisk ting! Som sagt: Jeg er heldig!
Tekst og livefoto: Hogne Bøe Pettersen
Foto: Steve Schenck
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2024