I over tretti år har John Petrucci vist andre gitarister hvor skapet skal stå gjennom halsbrekkende instrumentalakrobatikk på fjorten studioskiver med Dream Theater, men den veltrente New York-væringen har i år benyttet coronapausen til å lage sitt andre soloalbum, hvor han fikk hjelp av en gammel kjenning. For første gang siden bruddet i 2010 samarbeidet nemlig Petrucci med sin gamle co-pilot og trommis fra Dream Theater, Mike Portnoy.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Larry DiMarzio
Livefoto: Anne-Marie Forker
– Nåh John, hvordan går det med deg i Covid 19s eget Ground Zero, New York?
– Det går bra med både meg og familien min i disse pandemiske tider, og jeg benytter dødtida til å være så produktiv som jeg bare kan, nå som vi ikke turnerer.
– Hvordan har pandemien påvirket livet ditt utenom at du ikke kan turnere?
– Det er jo ikke normalt for tiden. Alle våre voksne barn har flyttet hjem i løpet av de siste månedene, fordi deres skoler eller arbeidsplasser holder stengt nå. Så det har blitt mye tid med familien. Men vi har tilpasset oss, i starten gikk vi jo ikke utendørs i det hele tatt. Da fikk vi matvarer levert på døra, lagde alle måltider hjemme, desinfiserte alt som kom utenfra og brukte munnbind. Og det fantes ingen grunn til å forlate hjemmet, for alt var jo stengt uansett. Vi hadde et ikke-corona-relatert dødsfall i familien nylig, men vi kunne ikke holde begravelse engang. Nå har vi begynt å bli mer vant til det, det har blitt den nye normalen, selv om barer er stengt og vi bruker munnbind. Men vi har ting mer under kontroll nå.
– Har du møtt noen av dine bandkolleger fra Dream Theater det siste halvåret, eller holder dere fysisk avstand?
– Nei, jeg har ikke det, men vi begynner arbeidet med en ny skive om et par uker, og det blir første gang vi møter hverandre fysisk siden vi avsluttet turnéen og kom hjem i februar. Vi kommer til å måtte ta våre forholdsregler, det er en ny realitet vi må forholde oss til nå. Inntil vi har en vaksine, er det sånn det må være.
– Vi skal komme tilbake til Dream Theater, men vi skulle jo først og fremst snakke om ditt nye soloalbum, det første på femten år!
– Ja! La oss!
– Har det hele tiden vært en selvfølge at ditt neste soloalbum skulle være instrumentalt? Du vurderte aldri å dra inn en vokalist og lage melodilinjer og tekster til låtene?
– Nei, jeg ville at det skulle være en fortsettelse fra mitt forrige soloalbum, ”Suspended Animation” fra 2005, som ble innspilt av en instrumental trio med kun gitar, bass og trommer. Jeg har alltid ment at et soloalbum skal vise innsiden, hva artisten står for, uten noen forstyrrende elementer. Og i mitt tilfelle ville jeg at det skulle fokusere på gitarspillet, og hvordan jeg liker å uttrykke meg og skrive musikk på instrumentet. Derfor ville jeg holde på det grunnleggende, uten masse gjesteartister, det var viktig for meg. Og jeg ville holde det helt separat fra Dream Theater, uten å bruke noen av de andre gutta på denne skiva.
– Og her ble vel låtene skrevet på en helt annen måte enn i Dream Theater, hvor dere fem som oftest lager låtene sammen i samme rom?
– Ja, nettopp. Her var det bare meg og min lydtekniker som jobbet med å bygge opp en låt-idé. Det var ingen andre bandmedlemmer der som jeg kunne spille ball med, ingen jamming som kunne ta låten i en overraskende retning – her måtte alt komme fra min egen kreativitet. Kun meg og min gitar som måtte finne ut hvordan låten skulle utvikle seg. Men det var en gøyal prosess, selv om det var altoppslukende en periode – ofte jobbet jeg ti timer om dagen eller mer, uten pause.
– Noen av låtene på denne skiva er mange år gamle, ikke sant? Du spilte vel flere av de på G3-turnéen med Satriani og Roth for et par år siden?
– Ja, riktig! To eller tre av låtene her ble skrevet i cirka samme periode, rundt fem år siden. Frem til da hadde jeg bare spilt låter fra ”Suspended Animation”, så jeg ville gjerne by publikum på noe nytt til neste G3-turné – da hadde jeg vel allerede gjort sju eller åtte av disse turnéene. Så da lagde jeg ”Happy Song” og ”Glassy-Eyed Zombies”, som jeg også spilte på gitarklinikker, så fansen har hørt disse låtene live tidligere, ja.
– I vår anmeldelse av «Terminal Velocity» mente vår mann å høre inspirasjon fra Al DiMeola i ”Gemini” og fra Gary Moore i ”Out Of The Blue”. Er han inne på noe?
– Ja, det er helt riktig! ”Gemini” er den eldste låta på skiva, jeg har nesten et nostalgisk forhold til den. Jeg pleide å spille den på gitarklinikker på første halvdel av 90-tallet, noe du sikkert kan finne på youtube! Jeg har alltid likt den, og alltid hatt lyst til å spille den inn, men har bare aldri rota meg til det – før nå. Og mens jeg jobba med den, fant jeg ut at det hadde vært kult å legge en akustisk solo på den. Dermed spilte jeg den i en gypsy-jazz-stil, definitivt i Al DiMeola-stil a la ”Friday Night In San Francisco”. Låta ”Out Of The Blue” er i bunn og grunn en blueslåt med noen vrier her og der, og visst tenkte jeg på Gary Moores måte å uttrykke seg på da jeg spilte inn denne.
– Hvordan kommer du opp med låttitler til en instrumentallåt? Jeg skjønner jo ”Happy Song”, men det er noen snåle titler her og!
– Haha, joda! Når jeg kommer på en idé til et riff eller en låt, så spiller jeg det alltid inn med en gang, om enn bare helt enkelt på telefonen min, så jeg ikke glemmer det. Og på samme måte noterer jeg potensielle låttitler når jeg kommer over ord eller uttrykk som høres kule ut. For eksempel, sistelåta på skiva heter ”Temple Of Circadia”, det var en tittel som bare ramla inn i hodet mitt en dag, og jeg tenkte ’Det ville vært kult som en låttittel!’. Og da jeg senere skrev låta, syntes jeg det var et passende navn på den. Men klart, andre titler er litt mer tøysete, som ”Glassy-Eyed Zombies” eller ”Snake In My Boot”, det er ikke ment å tas så seriøst. Samme med ”The Oddfather”, det er litt mer komisk. Det er noe helt annet enn Dream Theater, hvor det er en mer seriøs holdning.
– Hvordan foregikk innspillingen? Du gjorde alt hjemme med programmert trommer, og så sendte du låtene over til Dave (LaRue, bass) og Mike (Portnoy, trommer) som la på sine spor i sine egne studioer?
– Ja, jeg skrev og spilte inn alle låtene i Dream Theaters studio, som ikke ligger så langt fra mitt hjem. Og det var topp å kunne ha det som min base. Å gjøre dette alene hjemme med en laptop og hodetelefoner hadde ikke funka for min del, resultatet ville ikke blitt like bra. Men ja, etter at jeg hadde spilt inn alle låtene med programmerte trommer og lagt på bass selv, så sendte jeg det til Dave og Mike som lærte seg låtene. Dave spilte inn sine deler hjemme i Florida, men Mike hadde muligheten til å komme til studioet i New York og spille inn trommene der og da mens jeg var til stede. Det er så mye lettere å kommunisere på den måten. Selv om vi ikke spilte sammen – han spilte til mine gitarspor – så var det veldig hensiktsmessig og nyttig å ha ham der.
– Dere bor begge på Long Island?
– Nei, han bor et par stater unna, men det er ikke langt. Jeg bor i New York, ja.
– Du nevnte at du ville holde denne skiva separat fra Dream Theater, selv om det sikkert hadde vært lett for deg å ringe Jordan Rudess eller John Myung og be de slenge innom…
– Ja, nettopp.
– Og for markedsføringen hadde jo det vært et poeng for å høyne interessen for skiva. Men det har jo definitivt høynet interessen at du har fått med Mike Portnoy her.
– Ja, og han er ikke i Dream Theater, så jeg kan følge min egen regel med god samvittighet og la ham spille på skiva, haha!
– Hvordan kom det i stand? Det er tross alt ti år siden sist dere jobbet sammen.
– Da jeg begynte å jobbe med den, visste jeg ikke hvem jeg skulle be spille trommer på den. Og en gang jeg snakket med Mike på telefon, nevnte han nærmest i en bisetning at jeg bare måtte si ifra om han kunne gi meg en hjelpende hånd. Vi hadde begge god tid, begge var hjemme i lockdown, og en måneds tid senere, etter at jeg hadde tenkt over det, slo det meg at ’livet er for kort, jeg ringer Mike!’ Og her må det nevnes at Portnoy-familien og Petrucci-familen er alle gode venner. Våre koner er venner, våre barn er venner, så alle sammen mente hele tiden at jeg burde få Mike med på denne skiva. Og jeg er veldig glad for at jeg gjorde det, han gjorde en fantastisk jobb her.
– Det samarbeidet har jo naturlig nok ført til spekulasjoner blant media og fans…
– Ja, så klart.
– Man fikk inntrykk av at det var veldig betent mellom dere to, og at dere ikke var på talefot i mange år. Hvor mye sannhet er det i det?
– Det stemmer ikke, det har aldri noen gang vært noe ondt blod mellom meg og Mike. Da han sluttet i bandet, var det en del forretningsmessige greier som måtte avklares. Og vi gikk fra å være i et band gjennom tjuefem år sammen med noen du møtte da du var atten, til å ikke være i band med vedkommende. Det var en omveltning for oss begge. Og på det tidspunktet tok våre liv hver sin retning, vi ble begge veldig opptatte på hvert vårt hold og sjelden hjemme samtidig til å opprettholde vennskapet. Jeg var hele tiden på turné eller i studio med Dream Theater, og han var travel med The Winery Dogs eller Sons Of Apollo eller Avenged Sevenfold eller Twisted Sister! Og så fløy tiden. Men som nevnt, våre familier har hele tiden vært venner og holdt kontakten selv om ikke jeg og Mike har møttes så veldig ofte de siste ti år.
– Så det var ikke ett spesielt gjenforeningsøyeblikk?
– Jo, det vil jeg faktisk si at det var! Vi hadde jo møtt hverandre i familiesammenheng, til jul og til bursdagsfester og sånn, og det har aldri vært noe annet enn trivelig, men Mike og jeg hadde aldri gjort noe musikalsk sammen siden han slutta for ti år siden. Siden vi spilte den siste konserten for ti år siden, var dette første gang vi jobbet sammen, at vi var i samme rom mens han spilte trommer på en låt jeg hadde lagd. Så ja, det var et spesielt øyeblikk, for oss begge.
– Og det føltes bare bra, og aldri ubekvemt?
– Aldri ubekvemt, bare kult! Vi hadde det gøy, vi lo mye sammen. Han hadde gjort hjemmeleksa og lært seg låtene, så han kom godt forberedt. Innspillinga gikk glatt, vi kom godt overens. Jeg har alltid funnet Mike veldig lett å komme overens med. Men det var en nostalgisk og god følelse å høre hans trommespill på mine gitarriff, det føltes bare veldig naturlig. Overhodet ikke noe ubekvemt!
– Dette er jo selvsagt bensin på bålet med alle spekulasjonene på sosiale media om at ’Snart er Portnoy tilbake bak trommene i Dream Theater!’ Men de visste du jo ville komme, ikke sant?
– Ja, og det eneste som holdt meg tilbake fra å be Mike spille på skiva, var akkurat de ryktene som jeg visste ville oppstå, og jeg var litt bekymret for det, det skal jeg innrømme. Jeg ville ikke at det skulle ta vekk fokus fra musikken på denne skiva. Så jeg har prøvd å komme rykteflommen i forkjøpet med å komme ut offentlig og si ’Ikke få noen idéer her nå, det er bare en god kompis av meg som spiller trommer på soloskiva mi, så ikke legg noe mer i det enn akkurat det. Mike Mangini er trommisen i Dream Theater, og vil fortsette å være det fremover. Dette er bare soloalbumet mitt som jeg har bedt Mike om å spille på!’ Og det er sikkert noen unntak her og der, men jeg synes stort sett fansen har tatt det bra og respektert det. Responsen har nærmest vært unisont positiv. Det er så mye dritt og negativitet i nyhetene nå, så at to gamle venner kommer sammen i studio og spiller inn musikk sammen for første gang på ti år – hvordan kan det være noe annet enn positivt? Og tilbakemeldingene har vært flotte, folk synes musikken er veldig oppløftende, og de har blitt glade over å høre Mike og meg spille sammen. Alt det andre tullet med kontroversene rundt trommestolen i Dream Theater virker ikke til å være noen stor sak. Med mindre jeg totalt har feilbedømt responsen jeg har sett på sosiale media! Jeg er veldig glad og letta over hvordan det har gått. Det kunne ha blitt stygt, men det ble det ikke.
– Dream Theater slipper en ny liveskive og BluRay i november, innspilt i London hvor dere gjorde to konserter i februar. («Distant Memories: Live In London», anmeldt her!) Er dette en kombinasjon av de to konsertene, eller en av kveldene i sin helhet?
– Det er en kombinasjon. Begge kveldene ble spilt inn, og kameraene ble plassert forskjellige steder den andre kvelden, slik at man plutselig har dobbelt så mange kameravinkler å velge i da det skulle klippes sammen. En kveld hadde vi kameraer på svingkraner på sidene, neste kveld sto de rett foran scenen. Men det er ikke mulig å se hva som er fra hvilken kveld, det er satt sømløst sammen!
– Da måtte dere huske å ha på de samme klærne begge kveldene.
– Akkurat, haha! Det ble vi minnet om gang på gang!
– Ja, hadde vært kjedelig om James klipte håret og glattbarberte seg før den andre konserten!
– Hahaha! Ja herregud, tenk deg? Da hadde vi saksøkt ham!
– Rakk dere å fullføre turnéen før pandemien slo til, eller måtte dere kansellere noe?
– Vi fikk gjort veldig mye, og var akkurat ferdige med Europadelen av turnéen. Dessverre for våre venner i sørøst-Asia, i Japan og Australia rakk vi aldri å komme dit, der skulle vi spilt i april, og det synes jeg er utrolig synd, vi kommer oss ikke dit så ofte som Amerika og Europa. Vi satser på å få gjort det i 2021.
– Du nevnte at dere begynner arbeidet med en ny Dream Theater-skive i oktober. Hva kan vi forvente oss denne gang, og når kan vi regne med å få høre resultatet?
– Planen var jo egentlig ikke å lage ny skive i år, vi skulle turnere i hele sommer og så ta oss noen måneders ferie. Men vi aner jo ikke når vi kan begynne å spille konserter igjen, og vi sitter her med masse tid disponibelt, så det virket som en bortkastet mulighet om vi ikke gjorde noe sammen nå. Vi er et band, vi elsker å lage musikk, og det å lage en ny skive er nesten det eneste vi kan gjøre nå. Jeg aner ikke når den kommer ut, jeg vil tippe i andre halvdel av 2021, vi har absolutt ikke hastverk. Jeg har også en viss formening om hvilken retning denne skiva kommer til å ta og hva konseptet skal bli, men jeg vil ikke si for mye om det før vi alle fem har begynt å jobbe sammen om dette. Men jeg gleder meg!
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2020