Torsdag 04.juli 2019
John Fogerty er ute på en turné ved navn «My 50 Year Trip», selv om det i dag er på dagen 51 år siden Creedence Clearwater Revival platedebuterte. Den nå 74 år gamle legenden er ingen fremmedkar på norsk jord, dette var faktisk hans sekstende konsert her til lands på drøyt 20 år, og i hovedstaden er han vel tilbake på Oslo Spektrum, etter at han har blitt henvist til Sentrum Scene de siste par gangene. Og imponerende nok er det faktisk 6-7000 som har kjøpt billett, ikke verst med tanke på at det er en torsdag i fellesferien i et nærmest folketomt Oslo.
I disse dager hvor de fleste av våre gamle rockehelter som startet sin karriere på 60- og 70-tallet er i ferd med å bikke 70 år og takke for seg, er det ikke alltid like stas å gå på konsert av annet enn nostalgiske grunner. Altfor mange har mistet stemmeprakten, eller gikta har sabotert gitarfingrene, og de er avhengige av mye hjelp fra et massivt backingband og korister for å kunne holde det gående og levere et anstendig show. Og da er det herlig å kunne rapportere at enkelte seniorrockere har fortsatt magien og energien intakt.
John Fogerty har fortsatt samme sveisen og hårfargen som han alltid har hatt, han har samme gitaren og forsterkeren som han brukte på Woodstock, kunne han stolt informere oss om, og stemmen er jaggu ikke langt unna. Den er lysere enn vi husker fra de klassiske skivene, og han sprekker litt i høyden, men det er aldri falskt, han har trøkk, og han leverer godt over forventningene til en såpass voksen musiker.
Men denne kvelden dreier seg først og fremst om låtene, og særdeles få aktive musikere har et såpass rikholdig arsenal av übermegapanzerklassikere som det John Fogerty innehar. Når man har råd til å åpne konserten med evergreens som «Born On The Bayou», «Green River», «Lookin’ Out My Back Door», «Suzie Q», «Who’ll Stop The Rain», «Hey Tonight» og «Up Around The Bend» – og likevel ha alle dine største hits på lur til innspurten, da har du et luksusproblem. Vi fikk også en gnistrende versjon av «I Heard It Through The Grapevine» og det de fleste tror er en Status Quo-låt, nemlig «Rockin’ All Over The World» fra Fogertys første soloskive.
Og Fogerty er så dreven at han vet hva folk vil ha – den nyeste låten som ble spilt denne kvelden var såvidt jeg registrerte sololåta «Blueboy» fra 1997, men fokus var på Creedence. Det vil si, vi fikk et midtparti hvor Fogerty både ville presentere familien sin, som var med ham på turnéen i ulike roller, og hvor han ville spille coverlåter av andre artister som også spilte på Woodstock-festivalen. Og dette partiet med versjoner av Sly & The Family Stone, John Lennon og The Beatles (som slett ikke spilte Woodstock!) holdt ikke helt samme nivå som Fogertys egne låter. Kjipest ble det da hans sønn Tyler ble hentet inn på scenen for å synge The Who’s «My Generation» og Little Richards «Good Golly Miss Molly», da kom karaoke-følelsen snikende. Stort bedre ble det ikke da hans andre sønn Shane, som spiller gitar helt kurant i bandet, fikk et solonummer til å gjøre «Star Sprangled Banner» i Jimi Hendrix-versjon – der ble kontrastene til originalen gapende stort.
Men dette midtpartiet varte ikke evig. Men «Run Through The Jungle» var vi godt i rute igjen, og bandet slapp seg litt løs og lekte seg under «Keep On Chooglin'», hvor vi også fikk en solo fra mannen som uten tvil er dette bandets grunnmur – Kenny Aronoff er en aldeles fantastisk trommis som har spilt med alt og alle fra Bob Seger, Meat Loaf, Joe Cocker og Jerry Lee Lewis til Jon Bon Jovi, Cinderella, Smashing Pumpkins, Red Hot Chili Peppers og Chickenfoot. (Og Marion Ravn!!!) Å si at hans trommespill ligger mange hakk over Creedence-trommis Doug Clifford er en understatement av dimensjoner.
Den siste halvtimen ble en gullrekke av en hitparade som omsider fikk liv i et godt voksent publikum som i starten klappet pent etter hver låt før det ble stille i salen. Men når Fogerty fyrer av mitraljøsen med «Have You Ever Seen The Rain?», «Down On The Corner», «The Old Man Down The Road» og hans kanskje aller tøffeste låt «Fortunate Son», så kommer folk seg på beina. Selvsagt får vi et par ekstranummer – «Bad Moon Rising» er først ut, og Fogerty var ikke fremmed for å leke seg med teksten og synge «There’s a bathroom on the right» med et glis mot sønnen sin. Og under avslutningen «Proud Mary» var det pyro og konfetti til den store gullmedalje.
Så joda, dette var absolutt klassisk rock fra aller øverste hylle, levert av en artist som har overraskende mye vitalitet og spilleglede til å ha vært i bransjen i over femti år. Hadde vi bare barbert bort et kvarter med daukjøtt fra midten av konserten og plusset på «Travellin’ Band» og «Lodi», så hadde vi lukta på sekseren. (John Fogerty spiller i Stavanger i dag, 05.juli – og siddisene bør kjenne sin besøkstid her, når en av rockens mest legendariske stemmer og låtskrivere beærer Rogaland med en konsert. Sjansen for at han kommer tilbake er vel ikke så stor.) 5/6
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker
