Joe Satriani trenger neppe noen nærmere presentasjon, men supergitaristen og legenden har flere jern i ilden enn bare det å lage musikk. De siste årene har han viet mye tid til kunst og har oppnådd suksess som kunstner. Vi tok en prat med Joe Satriani både om det, gamle dager og litt om fremtiden. I en alder av 66 år har han definitivt ingen planer om å legge hverken gitar eller malerpensler på hylla. Nå er han straks på veien her i Europa også og Oslo har forsyne meg fått æren av å være startskuddet for turneen.
Tekst: Pål Silihagen
Foto: Eduardo Dolhun, Ross Halfin
Livefoto: Anne-Marie Forker
– God dag, Joe. Hyggelig å møte deg, og takk for at du tok deg tid til en prat med Norway Rock Magazine.
– Hyggelig å møte deg også, håper alt står bra til.
– Jeg ser at du sitter i studioet ditt, eller er det ditt private lille øvingsrom?
– Det er forsåvidt begge deler. Akkurat nå har jeg akkurat fullført 12 bilder, og jobber med fire til, så det blir både musikk og kunst om hverandre om dagen. Og som du kanskje kan se, så har jeg satt klart utstyret for turneen som jeg snart skal i gang med.
– Ja, jeg kan se mange gitarreimer og Marshall-stacks. Er det noe av utstyret du skal bruke på turneen altså?
– Jepp, jeg er forberedt.
– Kult, men jeg har lest mange steder at du er lidenskapelig opptatt av å male bilder for tiden. Det er vel ingen fare for at du skal slutte å lage musikk?
– Nei, så absolutt ikke, men kunst har blitt en veldig viktig del av livet mitt. Og ja, jeg bruker en del tid på det. Det er egentlig litt morsomt, for jeg begynte bare med noen enkle skisser og leke meg litt på datamaskinen for cirka ti år siden, og så har det utviklet seg til gradvis å bli mer og mer seriøst. Jeg syntes det ble litt kjedelig å bare leke med datamaskinen, så jeg bestemte meg for å bli litt møkkete på hendene. Da startet jeg å lage organisk kunst. Heldigvis kommer jeg fra en kunstnerisk familie, så da jeg spurte om litt starthjelp så var det ikke hjelpen langt unna. Jeg startet enkelt med noen litt rare portretter, og så har det bare utviklet seg. Og så var jeg så heldig å få en avtale med Wentworth Gallery som ville ha kunsten min, både på kanvas og gitarer. Jeg har hatt flere utstillinger og har fått solgt mye av kunsten min. Både kunst og musikk er lidenskapen min, så jeg er utrolig heldig som kan leve av det og ikke minst at folk liker det jeg skaper. Enten det er musikk eller kunst.
– Så nå har du doblet inntektskilden din?
– Vel, ideen bak kunst er å skape noe, og du kan ikke tvinge folk til å like det. Verken sangene du lager, eller bildene du maler. Du glemmer alt det og den kommersielle biten ved det. Du må venne deg til å lage noe du elsker og la det bli med det. Så er det opp til andre å like eller ikke like det. Det er den eneste måten å holde seg mentalt frisk på. Bonusen er hvis noen betaler penger for å høre deg spille på gitar eller kjøper noe du har malt. Det er en bekreftelse på at de liker det. Men jeg tar det ikke som en selvfølge. Jeg setter jo virkelig pris på det når folk forteller meg at de har hørt på musikken min hver dag i over tretti år eller at de ser på et bilde jeg har malt hver dag. Det er for meg et mirakel.
– Føler du på en måte at musikken din og kunsten din kommer fra samme sted? Er det en naturlig selvutvikling? For hvis vi går tilbake og hører på platene dine og sammenligner dem, så er det store forskjeller og du har utforsket nytt terreng på så og si hver eneste utgivelse. Skjønner du hva jeg mener?
– Ja, absolutt. Det har vært en naturlig prosess, og jeg har alltid vært nysgjerrig og kreativ. Jeg tror at det er viktig å fornye seg så mye som mulig. Du kan kontrollere enkelte ting, men det er viktig som kunstner å la seg rive med og å utforske nye ting. Hvis du blir inspirert, kan du skrive en sang om en person eller et sted. Men hvis det skjer noe underveis må du kunne omstille deg og endre det. Rett og slett ta med inspirasjonen inn i verket. Du må også improvisere. Alt kan ikke gjøres på en bestemt måte. Når det gjelder musikk, så er det slik at når jeg gjør en ny avtale om en ny plate, så vet jeg ikke mer enn at jeg må holde et tidsskjema. Hva jeg skal lage, vet jeg aldri på forhånd, men tidsrammen tvinger meg på en måte ut i det ukjente. Det blir akkurat på samme måte hvis jeg sier ja til en kunstbestilling. Rett utenfor døra her har jeg 25 ruller med kanvas som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med, annet enn at det blir bilder. Jeg prøver å ikke analysere hva jeg lager og hvorfor jeg gjør det for mye.
– Har du alltid likt å utfordre deg selv og hive deg litt ut i det ukjente?
– Ja, definitivt. Jeg husker tilbake i 2008 da jeg fikk en telefon fra Sammy Hagar som ville at jeg skulle komme til Las Vegas for å spille litt med ham, Chad Smith og Michael Anthony. Jeg kjente jo til dem fra før, men hadde ingen anelse om hva jeg bega meg ut på. Jeg tenkte at det var en morsom greie å gjøre, men ikke at det skulle bli et band ut av det, at det skulle bli plate og turné av det. Det er en av reglene i underholdningsbransjen, du må bare stille opp og se hva som kommer ut av det. Du vet aldri hva som kan skje.
– Den historien understreker vel akkurat poenget ditt om det å være åpen og utforskende, og at hvis du ikke er det, skjer det heller ingenting. Det er vel kanskje en av grunnene til at du har klart deg som soloartist med stor suksess helt siden 80-tallet med instrumentalmusikk. Det er det ikke mange som har klart, i hvert fall ikke innen hard rock og metal. Uten å fornærme noen andre, så er det vel bare du og Steve Vai som kan slå i bordet med en så suksessrik og innholdsrik karriere som instrumentalist. Og da skal jeg ikke spørre deg hva som er hemmeligheten bak, for det har du akkurat forklart, men det må jo være en helt spesiell indre motivasjon som driver deg?
– Akkurat det er vanskelig å forklare annet enn det jeg allerede har sagt. Du må kunne utforske deg selv, ikke være redd for å kaste deg ut i det ukjente og ikke minst jobbe hardt. Det med tidsfrister er en nødvendighet for å produsere, og som jeg tidligere nevnte slik jeg ser det nødvendig for å kunne levere. Man kan ikke være redd for å bli stilt krav til, men hva man leverer er opp til mottakeren å like eller ikke like. Det kan ikke kunstneren avgjøre. Se på Steve Vai, han har gjort ting helt annerledes enn meg. Vi er ikke veldig like som gitarister, men jeg tror han har hatt samme tankesett som meg. Uansett hva jeg gjør, så tror jeg på det, og så får det være en bonus hvis folk liker det jeg har skapt.
– Godt sagt, jeg har alltid tenkt at dere er ganske like selv om dere lager forskjellig type instrumentalmusikk. Men la oss snakke litt om gamle dager. Du har jo vært i bransjen i en mannsalder, og hvordan synes du at musikkbransjen har endret seg siden 80-tallet? Mye har skjedd siden The Squares og debuten din som soloartist med “Not Of This Earth”.
– Jeg gjorde min første betalte spillejobb da jeg var 14. Tilbake til den tiden spilte jeg på skolefester, hagefester og lignende. Jeg kan se tilbake på starten og tenke at alt var så uskyldig og mindre alvorlig. Du spilte, og du fikk betalt. Det var det. Noen år siden ble jeg introdusert til en litt større scene i New York hvor mafiaen i stor grad styrte klubbene jeg spilte på. Det var mange skruppelløse klubbeiere og personer vi måtte betale for å få lov til å spille og for å kunne ta betalt. Konvolutter med penger ble betalt under bordet til DJ’er på radiostasjoner for å få spilt låtene på radio. Det var mange som ikke skydde noen midler for å tjene penger. Jeg savner ikke noe av det, og både 80 og 90-tallet var ganske vilt. Men en ting har hjulpet meg betraktelig, og det er den digitale revolusjonen med internett. Det har virkelig hjulpet meg som artist fra en sub-kultur. Uten internett hadde ikke jeg kunnet nå ut til så mange mennesker. Når jeg gir ut en plate nå, kan jeg nå alle fans over hele verden med en gang. Det var ikke like lett som instrumentalist før i tiden. Det er vesentlig forskjell på mulighetene du får som en kommersiell pop-artist kontra instrumentalist. Og det var ikke lett å nå ut på 80-tallet som artist for min del. Nå gjør jeg det på sekundet om jeg vil. Det blir et slags demokrati for jeg kan nå ut til fansen på lik linje som hvilken som helst annen artist, og ingen bestemmer hvilke land eller personer som kan få høre det. Alle kan få høre det om de vil. Og de kan selvsagt bestemme selv om de vil høre på musikken min eller ikke. Jeg savner definitivt ikke gamle dager da jeg måtte betale folk for å få lov til å spille. Nå kan jeg ikke klage etter å ha gitt ut nitten album og masse kunst og at jeg har kunnet leve av det. Jeg har virkelig ingen grunn til å klage i dag, jeg er veldig takknemlig.
– Du virker jo som en veldig jordnær type, men er det noen spesiell grunn til at du så og si har operert som soloartist hele karrieren, hvis vi ser bort i fra The Squares, Chickenfoot og en veldig kort periode i legendariske Deep Purple? De fleste ville jo tviholdt på en jobb som gitarist i Deep Purple.
– Etter at The Squares ble oppløst i 1985 ville jeg utvikle meg som musiker og artist og startet mitt eget plateselskap. Da lærte jeg det meste som krevdes for å bli selvstendig i bransjen. Alt fra regnskap til promotering. Hele spekteret. Det var viktig for meg å stå på egne ben. Det å forholde seg til et plateselskap var veldig vanskelig på den tiden. Det løsnet jo med “Surfing With The Alien” og det albumet reflekterer det jeg virkelig liker best ved gitarmusikk og meg selv som artist. Men jeg var veldig klar over at suksess kan ruinere karrieren, og jeg tenkte bevisst på å holde beina på bakken selv om plata gikk inn på Billboard-lista og fikk mye skryt. Enkelte artister har blitt husket for feil sang og kan ikke leve med det, det har jeg unngått. Jeg tenkte at det var helt vilt at “Surfing With The Alien” solgte til multi-platina, men jeg var veldig glad for at det var akkurat det albumet og ikke The Squares. Det ville sannsynligvis ødelagt min karriere. Trommeslageren Jeff Campitelli, som både var med i The Squares og på “Surfing With The Alien”, sa det samme. Han var sjeleglad for at det ikke skjedde før noen år senere og med noe han virkelig var stolt av og kunne stå inne for. Vi oppnådde suksess med musikk vi virkelig likte.
– Så det er riktig å si at du allerede i 1986 ble en selvstendig artist som gjorde akkurat det du trodde, på uten å tenke på alle andre og hva de forventet av deg?
– Ja, det kan du si. Og det morsomme var at jeg spilte jo inn en demo av “Not Of This Earth” med skikkelige trommer, bass, gitar og sendte det til Steve Vai som sendte meg “Flex-Able“ i retur. Han fikk platekontrakt med Relativity med det albumet. Og han ringte meg etter å ha hørt demoen min og spurte om han kunne få sende demoen til plateselskapet sitt, for han mente at mitt album ikke var i nærheten av like sært som hans eget, og at det måtte være lett å selge inn. Jeg sa kjør på og tenkte egentlig ikke så mye mer på det. Plateselskapet likte det de hørte, men det tok nesten ett år før noe mer skjedde. Men “Not Of This Earth” ble utgitt på Relativity og førte til at jeg fikk en fullverdig platekontrakt og fikk gitt ut “Surfing With The Alien” som virkelig løftet karrieren min. Det er litt morsomt at slike ting kan skje uten at du egentlig prøver.
– Litt tilfeldig og flaks, men det hadde jo vært synd om ingen fanget deg opp den gangen. Da hadde vi gått glipp av mye god musikk. Men du glemte Deep Purple-historien.
– Det var en tilfeldighet at jeg ble med der og det skyldtes jo at Ritchie Blackmore plutselig ga seg. En av mine store helter. Det var selvfølgelig en stor ære å bli spurt og være med en kort periode, men jeg var fast bestemt på å ikke bli et fast medlem. Men det hadde vært uhøflig å ikke steppe inn da jeg ble spurt som en midlertidig løsning. Jeg følte rett og slett at jeg ikke hørte hjemme i et slikt band. De var jo Deep Purple, og jeg var Joe fra Long Island. Jeg har alltid vært stor fan av Ritchie Blackmore, og det hadde ikke blitt riktig å stå kveld etter kveld og prøve å kopiere det han har skapt og gjort. Et så stort band må spille hitene for fansen, og enkelte låter er du pålagt å spille, det hadde rett og slett ikke fungert for meg i lengden. Jeg ble godt tatt imot og behandlet i bandet, det handlet ikke om det i det hele tatt. Men det hadde bare blitt fullstendig feil for meg. Uansett var det en ære og steppe inn og være en del av et historisk band, om så for en kort periode.
– Du kommer snart til Norge også. Gleder du deg fortsatt til å legge ut på turné etter så mange år?
– Ja, det er det morsomste med å være artist synes jeg. Ingenting er bedre enn å spille live foran fansen. Uansett hvor det er så er det like gøy. Å lage musikk og det å gi ut plater er selvfølgelig gøy, men det er først og fremst det å fremføre det for fansen i levende live som er virkelig givende. Når vi går på scenen, vet vi akkurat hva vi skal gjøre og vi kjenner hverandre ut og inn, men likevel er hver kveld forskjellig. Publikum er også forskjellig og stedene hvor vi spiller er forskjellige. Det er vanskelig å forklare, men jeg spiller aldri på autopilot.
– Ikke stygt ment, men noen ganger skulle man tro at du har autotune på gitaren, for du spiller jo aldri en sur eller feil tone.
– Haha, jeg tar det som et kompliment og bruker hverken autotune eller hemmelige triks.
– Hva kan vi forvente å høre i Oslo? Blir det en hitkavalkade eller “The Elephants Of Mars” i sin helhet?
– Det blir nok en blanding av nytt og gammelt. Jeg vet jo hva fansen vil ha og det skal de selvfølgelig få, men vi skal teste ut noen litt nyere låter også.
– Det høres lovende ut, men hva skjer etter turneen? Er det ny plate på gang også?
– Det blir det nok. Jeg har ingen planer om å gi meg enda. Musikk er fortsatt noe av det viktigste i livet mitt og det kommer jeg til å fortsette med så lenge jeg synes det er gøy. Så dere blir ikke kvitt meg enda.
– Godt å høre. Du kan gjerne gi ut nitten album til før du gir deg. Da takker vi for tiden din, Joe, og så ses vi i Oslo på Sentrum Scene den 01. april.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2023