På slutten av 80-tallet var Jason Becker en av de hotteste gitaristene i verden, og sammen med kommende Megadeth-gitarist Marty Friedman dannet han shreddergitarduoen Cacophony som ga ut to skiver. Ingen ble overrasket da han ble løftet opp i øverste divisjon for å erstatte Steve Vai i David Lee Roths band, og de rakk akkurat å spille inn skiva ”A Little Ain’t Enough” før Jasons liv endret seg for alltid. Han ble rammet av nervesykdommen ALS, som gradvis paralyserte kroppen hans, og i dag sitter han totalt lammet i rullestol, ute av stand til å snakke – han kommuniserer ved bruk av øynene. Det har ikke hindret ham i å fortsette å lage musikk, og i disse dager er han klar med ”Triumphant Hearts”, hans første ekte soloalbum på tretti år, med gjesteartister som Steve Vai, Steve Morse, Joe Bonamassa, Marty Friedman, Joe Satriani og Uli Jon Roth.
Tekst: Pål J Silihagen & Geir Amundsen
Fotos: Ross Pelton, Paul Haggard
– Hei Jason! Gratulerer med ny skive, et høyst imponerende verk! Opp gjennom årene har du utvilsomt vært en inspirasjonskilde for utallige gitarister, men hvem inspirerte deg til å begynne å spille, og hvorfor?
– Takk skal du ha! Jeg har blitt inspirert av mange forskjellige musikere av forskjellige grunner. Jeff Beck for hans lidenskap og dype emosjonelle følelser i musikken; Eddie Van Halen for sin utrolige teknikk og for å ha gjort musikk så morsomt og underholdende; Robbie Roberston for en slik kul og unik musikk; Roy Buchanan for sin evne til å ta én note og rive i hjertet med den; Jimi Hendrix, Steve Morse, Stevie Ray Vaughan, Steve Vai, Steve Hunter, Marty Friedman, Yngwie Malmsteen, min gitarlærer Dave Creamer. Jeg kan lage en uendelig lang liste, men disse topper nok.
– Du har med mange berømte gjestegitarister på skiva, som blant andre Steve Vai, Steve Morse, Joe Bonamassa, Marty Friedman, Joe Satriani og Uli Jon Roth. Hvordan var innspillingsprosessen? Kom de til ditt studio, eller mailet du lydfilene til dem?
– Jeg mailet de låta slik jeg hadde skrevet den, uten gitarsolo, og fortalte hvilken stemning jeg var ute etter. Ellers fikk de frie hender til å gjøre som de ville på soloen. Og det jeg fikk tilbake var helt fantastisk, jeg elsker hva hver enkelt av de har tilført låta. Det vanskeligste var faktisk å velge ut hva som skulle brukes, og sette det hele sammen.
– Er det én låt her som du er spesielt fornøyd med, en låt du føler kan bli låta som du vil bli husket for, som låtskriver og komponist?
– Vanskelig å si, men jeg håper «Hold On To Love», som er min historie, vil røre lytterne, uansett hva deres egen historie måtte være. Jeg har aldri før utforsket mine innerste tanker i musikalsk form, noe som var en særdeles sårbar og eksponert følelse, men veldig tilfredsstillende. Jeg er også veldig stolt av de klassiske stykkene. Jeg antar at det avhenger av personen som lytter på musikken og hvordan dette berører dem personlig. Vi er alle ulike, og på denne skiva tror jeg det er noe for enhver smak.
– ”Triumphant Hearts” er som du sier veldig variert. Med alt fra klassisk til hard rock, blues og til og med en ukulele. Hvor fikk du inspirasjon til låtene på skiva? Jeg antar at tittelsporet har en dypere mening…?
– Jeg skriver det jeg føler for, og bekymrer meg ikke om hvorvidt de er varierte nok, eller om de passer sammen som en helhet, eller om de er for like. Jeg har alltid elsket mange typer musikk, og jeg har ikke brydd meg om hvilken sjanger det er snakk om, så lenge musikken føles riktig, rører ved hjertet ditt, gir deg en god følelse, eller kanskje frembringer noen følelser innen deg selv. Det er hva jeg ønsker at musikk skal gjøre med meg. Tittelen «Triumphant Hearts» representerer alle gode mennesker, det være seg familie, venner, musikere, fans eller støttespillere på alle sett. Uten dem, ville det ikke være noen meg.
– Du har en høy stjerne blant mange gitarister. Hva er det beste rådet du kan komme med til unge mennesker som ønsker å lære seg å spille gitar?
– Det beste rådet jeg kan gi, utenom selvfølgeligheter som å ta gitartimer, øve mye og jobbe hardt, er å være en avbalansert person med et åpent sinn for alle typer musikk og alle typer mennesker. Prøv å ikke være dømmende, vær snill og grei, finn inspirasjon i alt, ha det gøy, driv med idrett om du har lyst, og ikke tenk på rikdom og berømmelse. Tenk heller på hvordan du kan gjøre noe unikt, noe som ingen andre har gjort ennå. Jeg kjenner så mange musikere som er dype, spirituelle og tankefulle, i tillegg til å være talentfulle.
– Du har sagt i mange intervjuer at du er glad og fornøyd med livet, likevel er det mange som synes synd på deg på grunn av sykdommen din og at du måtte avslutte en lovende gitaristkarriere på grunn av dette. Har du noe å si til de som føler medynk?
– Jeg har ikke noe problem med å skjønne at folk synes synd på meg. Jeg vet hvor fantastisk det er å spille gitar, og før jeg fikk ALS ville jeg tenkt det samme selv. Men når du plutselig er i den situasjonen, må man bare gjøre det som er nødvendig. Jeg hadde ikke noe valg sånn sett. Men av en eller annen merkelig grunn, er jeg fortsatt en lystig fyr, som vitser og tuller mye med de herlige folkene rundt meg i mitt liv. Jeg kan fortsatt skrive musikk, jeg kan fortsatt ha sex og hygge meg.
– Har du en artig historie fra tidlige år å dele med oss? Noe fra David Lee Roth-perioden din, kanskje?
– En av de første dagene jeg var i bandet tok Dave meg med ut på middag på en bedre restaurant for at vi skulle kunne bli bedre kjent med hverandre. Ved nabobordet satt det en mann og en kvinne som begge var store vektløftere med svulmende muskler og med stort 80-tallshår. Jeg spurte Dave om hva han hadde tenkt om jeg hadde sett slik ut, om jeg likevel hadde fått jobben. Skikkelig dumt, men vi fikk begge latterkrampe av dette, og fant virkelig tonen med hverandre som følge av den teite kommentaren som brøt isen.
– Av alle du har samarbeidet med, hvem har vært viktigst for deg, og hvorfor?
– Jeg må si Marty Friedman først og fremst, siden vi har kjent hverandre siden tenårene, og han var – er! – min bror og mentor. Han lærte meg så utrolig mye i staarten, og vi tenker musikk på samme måte. Når jeg er usikker, tenker jeg fortsatt ”Hva ville Marty gjort?”. Jeg må også nevne min gode venn Steve Hunter, som spiller blues med hjerte og sjel, og som alltid er der for å rådføre seg med og for å oppildne meg.
– Kommer du til å lage en oppfølger til ”Triumphant Hearts”? Har du mer materiale på lager? Og hvordan komponerer du låtene?
– Jeg har alltid mer materiale å komme med, men nå vil jeg helst bare slappe av i tiden fremover. Det har tatt meg flere år å lage denne skiva, og det har kostet enormt med tid, energi, arbeid, blod, svette og tårer. Jeg hadde to runder med lungebetennelse underveis i prosessen, det var lange perioder med uutholdelig lang ventetid, og nå som jeg endelig er i mål, er jeg veldig klar for å ta en pause. For tiden hjelper jeg min venn Mike Bemesderfer, som er en fantastisk sanger, med å få ferdiggjort skiva hans. Han gjorde den sammen med Dave Shul, som også spiller gitar på skiva mi. Begge er glimrende låtskrivere. Jeg har også masse materiale som kan brukes på flere ”jams”-skiver. For all ny musikk, så staver jeg ut hva jeg ønsker å lage til mine assistenter, og de programmerer det inn i LogicPro.
– Hvordan føles det å høre andre gitarister spille dine komposisjoner?
– Det er helt topp å høre noen av mine fremste favorittgitariser spille min musikk! I noen tilfeller ba jeg dem holde seg til melodien, men på enkelte låter, som ”Valley of Fire” og ”River of Longing”, ga jeg ingen instruksjoner, jeg bare ba de spille det de følte for. De skjønte stort sett hva jeg var ute etter uansett.
– I 2012 kom en dokumentarfilm om deg, kalt ”Not Dead Yet”. Hvilke scener fra denne synes du fortsatt er gøy å se, og hvilke scener er vonde og vanskelige å se?
– Det er veldig lenge siden jeg har sett den filmen, men jeg synes fortsatt at regissør Jesse Vile gjorde en fantastisk jobb med å fortelle min historie. Jeg er så travelt opptatt med det jeg gjør nå, at alt dette virker veldig lenge siden. Jeg antar at de pinligste delene er mine sebrastripede spandexbukser (HA HA!), mens de mer emosjonelle scenene er ille å se på. Jeg morer meg når jeg ser mine teite vitser, og mimrer om tida med Marty i Cacophony-årene.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2018
g