Søndag 24.august 2014
Elleve år etter at de sist besøkte Oslo, er alt-rocklegendene Jane’s Addiction tilbake i Norge, og deres festivalopptreden i Bodø på lørdagen medførte en retur til Oslo på forholdsvis kort varsel. På årets konserter har bandet lokket med fremførelsen av hele «Nothing’s Shocking». Nå må det sies at dette konseptet begynner å bli litt oppbrukt, og Jane’s Addiction har uansett bare klart å gi ut fire studioskiver på 26 år, så de måtte nødvendigvis ha spilt mange låter fra «Nothing’s Shocking» uansett.
Det var selvsagt utsolgt på Sentrum Scene, og påfallende mange i publikum var neppe født engang da bandet debuterte. Lyden på Sentrum var helt krise til å begynne med, men da vi trakk ned fra galleriet til hovedsalen låt det vesentlig bedre. Vokalist Perry Farrell har aldri vært kjent for sin kraftige røst og lungekapasitet, men nå låter det veldig tynt, skingrende og tidvis falskt – men han er så gjennomført entusiastisk og karismatisk at vi tilgir ham lett det aller meste. Hans kommentarer mellom låtene er ofte så surrealistiske og svevende at man lurer på hva han har røyka før showtime. Hans permanent skjorteløse våpendrager Dave Navarro hadde minst like mange fans i salen (dvs samtlige damer), men så ut til å kjede seg voldsomt underveis. Gitarspillet hans var dog like hvasst som alltid.
Etter at «Nothing’s Shocking» var unnagjort på en time, med allsangen på «Jane Says» som et selvsagt høydepunkt, fikk vi selveste «Been Caught Stealing» og den eneste låta fra de siste 20 år, «Just Because». (Den nyeste skiva «The Great Escape Artist» fra 2011 var fullstendig ignorert.) Deretter var det bandets mesterverk, det 12 minutter lange eposet «Three Days» fra «Ritual de la Habitual» – en fantastisk låt som aldri slutter å fascinere. Men hva i all verden var poenget med de to lettkledde danserne som vrikket seg rundt på scena her? Det var bare billig, selv om Farrell fikk jo vist frem hvor lekker kona hans er. Til ekstranumre fikk vi «Chip Away» og «Stop!» med damer som hang fra kjøttkroker fra taket, og publikum gikk forholdsvis glade hjem. Dette var nok ikke Jane’s Addiction på sitt aller ypperste, men godkjent – med slike sjeldne gjester må man nesten bare være fornøyde med at de i det hele tatt åpenbarer seg i Norge. 4/6
Tekst & foto: Geir Amundsen