Jan Akkerman er straks aktuell med nytt album. Plata – som bærer tittelen «Close Beauty» – har vært hele åtte år i gjæringa, og i anledning fullføringen ringte legenden Norway Rock. Den korte og effektive samtalen dette ga seg utslag i, kan leses nedenfor.
Tekst: Bjørn David Dolmen
Foto: Paul Bergen
– Gratulerer så mye med et flott album (som anmeldes her). Begynn gjerne med å si noen ord om inspirasjon.
– Tja. Jeg blir inspirert av alt og ingenting. Å sitte her og prate med deg er ikke så verst. Anledninger inspirerer meg.
– Du gjør anslag med akustisk gitar. Imidlertid er det elgitaren du best kjennes ved. Vil du si at akustisk gitarmusikk er en del av ditt DNA?
– Klart, klart. Jeg har alltid spilt akustisk gitar – kassegitaren er en viktig del av min verktøykasse. Å skrive såkalt «akustisk musikk» er følgelig en naturlig konsekvens. Det er interessant med akustiske gitarer – de gir noe helt annet. Både komponeringen og resultatet preges av bruken.
– Progrock-begrepet synes i dag noe uavgrenset. Anser du deg fortsatt som progrock-musiker?
– Joda, men samtidig har jeg aldri vært begeistret for etiketter. Jeg kaller gjerne den musikalske praksisen min «fusjonering». Liker jeg musikk, interesserer den meg, og jeg har alltid likt mye forskjellig. Å «blande» det jeg liker best, gleder meg stort.
– Focus var i 70-årene den nederlandske progrockens ambassadører. I hvilken grad så dere til de britiske prototypene?
– Vi gjorde jo det, iallfall til en viss grad. For min del var det imidlertid mest Frank Zappa det gikk i. John Coltrane var jeg også inspirert av. Og flamenco-musikk. La meg for ordens skyld også nevne Django Reinhardt og Béla Bartók. Dette med «progrock» hadde jeg egentlig få tanker omkring. Som sagt så er fusjonering min greie; jeg ville ta det som engasjerte meg og gjøre det ekspressivt. Men klart, det vi gjorde kan både kalles progrock, «fusion» og «cross over».
– Fortell oss om komponeringen, arrangeringen og innspillingen av «Close Beauty».
– Ettersom den har vart i åtte år, har det vært en lang prosess. For meg kan det ta årevis å skrive en låt. Jeg kan sitte med en begynnelse, en midtdel eller en avslutning, så skriver jeg ikke resten før måneder eller år senere.
– Jeg går ut fra at det er gitaren som har vært arbeidsredskapet?
– Neida, alt skrives på computer. Denne gangen gikk det i Roland, Roland og atter Roland, haha. Sånn har det vært i flere år nå, og jeg trives godt med arbeidsmetoden. Min ambisjon er å fortelle en historie, og historiene jeg forteller arbeides best frem via en computer.
– Ditt navn pryder ofte toppen av lister over tidenes beste gitartraktører. Lar du deg fortsatt inspirere av andre gitarister?
– Joda, av alle jeg hører som jeg liker. Jeg går ikke på konserter, det tilhører sjeldenheten. Imidlertid snurrer jeg gjerne et album. For eksempel hører jeg gladelig ei John Mayall- eller Hendrix-plate. Mayall-plata med Eric Clapton spiller jeg fortsatt. Bop-innspillinger med gitar har jeg også blitt stadig mer begeistret for. Men kopiere gitarister gjør jeg aldri. Det er dessuten poengløst. Clapton kan ikke kopieres. Ei heller Hendrix. Jeg vil mene det finnes et unntak i Dweezil Zappa. Den fyren spiller sin fars musikk utmerket. Faktisk vil jeg mene han spiller bedre enn sin far. Frank var et geni – la all tvil fare –, men hans geni var knyttet til det kompositoriske, ikke det gitaristiske. Uansett, alle jeg hører som jeg liker, inspirerer meg.
– Jeg må spørre. Holder du kontakt med dine tidligere kolleger i Focus?
– Hehe, nei, det trenger jeg heldigvis ikke. Alt går godt. Å se tilbake er ikke min greie. For min del må det lyde friskt.
– «Close Beauty». Skal den turnéres?
– Ja, med tid og stund, men først må vi øve. Plata kommer 25. oktober, og deretter står noen teater for tur. Mer vet jeg ikke, så la oss se.
– Så ingen Norge-besøk er spikret?
– For øyeblikket er det ingen planer om Norge. Vi var faktisk der oppe for noen år tilbake, med Focus in Time-prosjektet. Hvis tilbudet er bra kommer jeg gjerne, men jeg er forferdelig lat så jeg foretrekker å spille konsertene mine her i Nederland. Jeg er en privilegert mann, skal vite; her til lands kan jeg spille konserter omtrent når jeg vil. Travel er jeg også. Hvis selskapet gjør en god promojobb, kan det være jeg drar utenlands. Jeg vet det har vært snakket om Romania og Spania.
– Hvor viktig er det for Jan Akkermann å være i musikalsk utvikling?
– Fundamentalt. Å kjede seg er uaktuelt – jeg må alltid være i bevegelse. Hele tiden oppdaterer jeg studioet mitt, noe som gir nye muligheter i henhold til lyddimensjonen. Kanskje er det faktisk dettte som inspirerer meg mest av alt.
– Fortell oss litt mer om «Close Beauty». Det du sa i sted var litt knapt.
– Tiden var inne for å utgi disse stykkene, jeg har tross alt holdt på med dem i flere år. «Close Beauty» er et idéenes album – man kan høre hvordan idéer er det som flyter av sted. Det kan nevnes at samtlige låter ble innspilt live. Musikerne jeg spiller med er fenomentale. Jeg er også svært fornøyd med coveret, som sammen med tittelen henspiller på objekt og avstand. Tanken er at man må komme nær musikken for å se skjønnheten.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2019