Gatekeeper Press
Jack Russell var mest kjent som vokalist og frontmann i Los Angeles-bandet Great White, som ga ut sin debut i 1984, og hadde sin storhetstid på siste halvdel av 80-tallet med skivene «Once Bitten» og «…Twice Shy», samt en hit med en cover av Ian Hunters «Once Bitten, Twice Shy». Boken, som er skrevet av forfatteren K. L. Doty har et forord av Lita Ford, med innspill på slutten av folk som Eric Singer, Don Dokken, Eddie Trunk, John Kalodner, Kip Winger m. fl.
Jack Russell og Great Whites historie er på ingen måte unik, og har du lest noen rockebiografier, så er veldig mye av dette velkjent stoff: Kommer fra tøffe kår, danner band, slår igjennom, får stoffproblemer, knabre år på 90- og 00-tallet. Men det er noen episoder som skiller denne ut fra røkla. Russell var såpass på kjøret som tenåring at han under et innbrudd, steinhøy med våpen og finlandshette, skjøt og nesten drepte en hushjelp, og ble dømt til en fengselsstraff på åtte år. Men takket være en teknikalitet slapp han ut etter elleve måneder, og kunne endelig sette i gang med å bli den rockestjerna han siden femårsalderen hadde sett for seg at han ville bli. Og så har vi tragedien som gjorde Jack Russell til en av USAs mest forhatte menn i 2003, da 100 mennesker døde og 230 ble skadd i en brann på nattklubben hvor Jack Russells Great White spilte, etter at pyroen utløste et inferno på noen minutter. Jack ble syndebukk, gikk fullstendig i oppløsning og begravde seg i dop og alkohol, noe som igjen førte til at han noen år senere ble sparket fra bandet han hadde startet og frontet i nesten 30 år. (Dette kom vi forøvrig inn på i intervjuet vi gjorde med Jack for et par år siden – les det her.)
Også musikalsk skilte Great White seg ut ifra det gjengse rockeband fra LA og Sunset Strip på 80-tallet. De hadde aldri noe stort image, håret og spandexen kom i andre rekke, det var den bluesbaserte rocken og musikken som sto i fokus. Og selv om band som Mötley Crüe, Dokken og Ratt ble større enn Great White, så hadde de i Jack Russell en fantastisk vokalist med særpreg som lå flere divisjoner over konkurrentene.
Som nevnt har du antagelig lest lignende historier før, og selv om Eddie Trunk nevner at «Trodde du at gutta i Guns N Roses var gærne, så var det bare barnemat mot Jack Russell og Great White», men akkurat de elleville anekdotene er det ikke så veldig mye av her, selv om det er tydelig at Jack var en festglad rabbagast med utallige arrestasjoner på rullebladet. Og det kunne gjerne vært mer detaljer om de tolv skivene han lagde med Great White – hvis du er fan fra før, så du lærer ikke mye nytt om låtene og tekstene. Og den siste skiva han lagde, sammen med gitarist Tracii Guns («Medusa» som kom ut i januar tidligere i år) er ikke nevnt i det hele tatt. Men underholdende er den, han er brutalt ærlig, og du leser den fint på et par kvelder med Great White-diskografien som soundtrack – selv om du neppe rekker å høre igjennom senere skiver som «Psycho City», «Sail Away» og «Let It Rock» før du har passert de i tidslinjen.
For bare noen uker siden kom pressemeldingen om at Jack Russell med øyeblikkelig virkning hadde lagt opp som artist på grunn av demens, og kun et par timer etter at undertegnede hadde lest ferdig denne boken, kom meldingen om at Jack Russell var død, 63 år gammel.
4/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 12. juli 2024
Boken får du kjøpt på nettsteder som Amazon i både ebok og fysisk format.
