Jack Irons har en utrolig innholdsrik karriere bak seg, blant annet som medlem av storheter som Red Hot Chili Peppers og Pearl Jam. Nå for tiden er hans hovedfokus på sin egen solokarriere, der han får fritt utløp for sin kreative kraft. Vi fikk til en prat om oppturer og nedturer med en vennlig og høflig Jack Irons.
Tekst: Glenn Knudsen
Foto: Tamarind Photography
– Gratulerer med det nye albumet ditt, «Koi Fish in Space». Skiva består av de to EP-ene «Koi Fish in Space» og «Dream of Luminous Blue» som opprinnelig kom ut i 2019. Hva er følelsene rundt utgivelsen?
– Jeg er veldig gira over både å ha en ny utgivelse ute på Org Music, og ikke minst ha en ny vinyl ute, det er noe jeg er veldig fornøyd med.
– Er du alltid trygg på at den nye musikken du gir ut vil bli godt mottatt, eller er du spent og kanskje til og med litt nervøs når publikum skal få servert en ny dose musikk fra Jack Irons?
– Jeg er nok kommet til det punktet i min karriere der jeg ikke tenker så mye på det egentlig. Musikken min er så eksperimentell og arbeidsmetodene mine så abstrakte, at hvis folk der ute kan få noe ut av den og til og med kanskje nyte den, så synes jeg det bare er kult.
– Hva kan du fortelle meg om musikken på «Koi Fish in Space»? Er det et musikalsk tema som binder skiva sammen, som på for eksempel «Moonshine» der du har en calypso-greie som en rød tråd gjennom hele albumet?
– Hm, jeg tror ikke det. Jeg bruker vanligvis å bygge låtene mine rundt trommene mine og den rytmen jeg skaper mens jeg skriver. Når jeg er ferdig med en låt, hopper jeg over til neste og av og til glemmer jeg helt hva det var jeg nettopp spilte inn. Sånn jobber jeg helt til jeg har nok låter som jeg føler passer sammen, og det blir så albumet jeg gir ut. «Koi Fish in Space» fløt veldig enkelt og naturlig mens jeg skrev og spilte det inn, mens «Moonshine» stort sett besto av låter jeg allerede hadde liggende og som jeg samlet sammen for den utgivelsen.
– Du har fått din gamle venn Alain Johannes til å mikse albumet for deg. Synes du det er bedre å ha en som kjenner deg til å hjelpe deg med miksingen, i motsetning til å ha en fremmed som ikke nødvendigvis kjenner deg og musikken din fra før?
– Ja, så absolutt. Jeg elsker å jobbe med Alain Johannes og våre mange år med å spille sammen gjør at han har en forståelse for hva jeg ønsker som jeg verdsetter høyt. Jeg prøver å servere ham så mange fullstendige lyder og låter som jeg kan, fordi det er med på å skape det lyduniverset jeg er ute etter. Han binder det hele sammen.
– Jeg leste på Facebook-siden din at du denne gangen brukte håndklær på trommene dine. Kan du fortelle meg hva det gjør med trommelyden og hvorfor du ønsket å prøve det på denne utgivelsen?
– Jeg elsker den dempende effekten håndklærne har på trommelyden. Ringo Starr brukte håndklær på mange av Beatles-platene og det fungerte veldig bra for han. Lyden er veldig musikalsk i mine ører og jeg tipper naboene mine også setter pris på den dempede lyden, haha.
– For de som bare kjenner deg gjennom Red Hot Chili Peppers og Pearl Jam og ikke gjennom din egen musikk, så er soloarbeidet ditt veldig kreativt og eksperimentelt. Jeg personlig får umiddelbart en drømmende, nesten hypnotisk følelse av musikken din. Hva er du leter etter og prøver å få fram av følelser når du skriver musikk?
– For meg er det hele en eksperimentell prosess og jeg kan bli inspirert av en tromme-del jeg har skrevet. Jeg kan like lyden eller følelsen av å spille det og ut fra det jobber jeg fram et utgangspunkt for en låt. Fra det utgangspunktet legger jeg på ting og eksperimentere meg fram og prøver ulike ting som kan passe inn … eller ikke. Jeg liker å skape toner, eller prøve å skape noe som likner melodier gjennom å legge til effekter til rytmene jeg har lagd. Jeg har vel egentlig ikke en metode, men jeg eksperimenterer meg fram og prøver å finne på ting som passer sammen.
– Jeg likte spesielt godt åpningslåten «The Moon» og «Lie To The Animals» – den sistnevnte hadde til og med vokal. Er det enklere å skrive musikk uten å legge på vokal, og er du av og til fristet til å legge på vokal i låtene dine? Jeg må si at du har en kul stemme og jeg digger de låtene du synger på. Det gjelder også for en låt som «Nothing Opens Everything», som er en knakende god låt!
– Det var en periode der jeg prøvde å skrive på gitar, men jeg kan egentlig ikke spille noe instrument man kan skrive låter med særlig godt. En låt som «Nothing Opens Everything» skrev jeg på 90-tallet en gang, men gjorde ferdig mange år senere. «Lie To The Animals» som også er på plata, snublet jeg over en keyboard-bit og bestemte meg for å gjøre et forsøk på å skrive ved hjelp av et tradisjonelt instrument når det kommer til låtskriving. Jeg lager låter på den måten av og til, men jeg er nok begrenset i den avdelingen.
– På låten «Lie To The Animals» har du fått sønnen din Zach til å spille gitar på den og jeg føler at det gir låten en ekstra dimensjon. Hvordan er det for deg å kunne spille sammen med sønnen din og gi ut musikk sammen?
– Det er kjempegøy og en helt spesiell følelse og kunne dele det med ham. Jeg mener jo at det var hans gitarspilling på «Lie To The Animals» som gjorde det sporet til en låt. Vi kommer nok til å lage mer musikk sammen framover. Jeg har faktisk nettopp vært med på å spille på noen av de nye låtene med hans eget band, Irontom.
– Hva er det med rytmer som gjør deg så fascinert av dem og som du har brukt store deler av livet ditt på?
– Jeg vet ikke helt, men jeg vet at jeg liker musikk som får meg i gang, hvis du skjønner? Jeg husker at jeg som liten gutt brukte å bevege hodet mitt i takt med musikken på radioen når vi var ute og kjørte i bilen vår. Tipper jeg slet ut et sete eller to på den måten og det var nok de opplevelsene av rytme på radioen som la grunnlaget for at jeg skulle bli trommis.
– Noen av det jeg liker best med trommingen din er at du beveger deg så fritt mellom ulike stiler av tromming. På en låt som «Cosmic Planes» har du en slags hardtslående John Bonham-stil gående, mens på «Right Between The Ears» er du langt av gårde i en eksperimentell verden – uten at det blir for komplisert. Når du skriver disse låtene, er det sånn at rytmen må passe låten, eller låten som må passe trommene? Hva kommer først?
– Noen ganger bygger jeg opp en låt ved at jeg setter sammen ulike rytmer jeg har lagd og får dem til å passe sammen som en låt. «Right Between The Ears» startet på den måten. «Cosmic Planes» er annerledes på den måten at jeg satte sammen lyder som du finner i naturen og som blir gjort levende av trommene. Det som er morsomt ved å skrive på den måten er at du vet ikke om ting passer sammen før du faktisk begynner å spille og setter sammen de ulike delene. Noen ganger funker det og andre ikke.
– Hvordan vil du beskrive musikken din for de av leserne våre som bare kjenner deg fra dine år i Red Hot Chili Peppers og Pearl Jam, for å gi dem en pekepinn på hva de har i vente hvis de vil lytte til musikken din?
– Det jeg vil si er at det jeg gjør høres overhodet ikke ut som et band som spiller sammen. Selv om låten «Red Dot» på Pearl Jams album «Yield» deler litt av den eksperimentelle siden av meg, som jeg har tatt fullt ut i soloarbeidet mitt.
– Vil du turnere det nye albumet ditt nå som ting har begynt å komme tilbake til normalen?
– Det vet jeg ikke helt enda. Jeg fikk gleden av å være oppvarming for Red Hot Chili Peppers på deres «Getaway»-turné her i statene. De lot meg bruke storskjermene som de hadde på scenen som en del av showet sitt, og de gjorde det også enkelt for meg å spille og reise. Sånn er det ikke hver gang og det gjør det tyngre for meg å turnere.
– Du feirer jo et par jubileum i år, fordi det er tretti år siden Red Hot Chili Peppers ga ut samleskiva «What Hits?» og der er også trettifem år siden samme bandet ga ut albumet «The Uplift Mofo Party Plan» som kom ut i 1987. Kan du ta meg med tilbake til 1987 og tiden rundt utgivelsen av den sistnevnte? Jeg vet at dere hadde en del problemer innad i Red Hot Chili Peppers, blant annet med narkotika, men kan du fortelle litt om hvordan livet var i bandet på slutten av 80-tallet?
– Vel, hva kan jeg si. Det meste fra den tiden er jo allerede veldokumentert med tanke på narkotika osv. Det jeg kan si er at det var mange opp- og nedturer for oss i bandet, men at vi alltid var dedikerte til musikken og konsertene vi spilte. Andre ting kom i veien og jeg begynte på en sti som ledet meg inn i vanskeligheter, men vi ga alt for musikken vår og konsertene våre – og det gjør bandet fortsatt.
– Du ga deg i Red Hot Chili Peppers etter at din gode venn (og bandets gitarist) Hillel Slovak tragisk døde av en overdose i 1988. Det var rett før dere skulle begynne innspillingen av det som ville bli utgivelsen «Mother’s Milk» som kom ut i 1989. Du er riktignok med på låten «Fire» som er å finne på albumet, men du var ikke lenger i bandet da plata kom ut. Var det en bittersøt opplevelse for deg?
– Ikke i det hele tatt. Den låten spilte vi inn mens vi gjorde «The Uplift Mofo Party Plan», så jeg syntes det var kult at den ble gitt ut på «Mother’s Milk». Hvis jeg ikke husker feil, så ble den også gitt ut som singel mens jeg enda var i bandet.
– Du er jo selvfølgelig en av de opprinnelige medlemmene i Red Hot Chili Peppers. Kan du ta meg med tilbake til da dere startet bandet og hvordan det hele startet?
– Jeg husker at jeg ble spurt om å spille en enkeltstående konsert med Flea, Anthony Kiedis og Hillel Slovak som oppvarming for bandet til en venn av oss på en plass i Hollywood som het Grandia Room. Jeg mener også å huske at plassen på den kvelden i uken vi skulle spille ble kalt for Rhythm Lounge. Uansett så møttes vi for å gå gjennom det som skulle bli låten «Out in LA», bortsett fra at vi gjorde den akustisk. Det ble den første låten vi skrev sammen. Vi spilte den på konserten og det var så gøy at vi bestemte oss for å gjøre det igjen og sånn begynte det …
– Etter igjen å ha spilt sammen med din venn Alain Johannes i bandet Eleven, så får du jobben som den nye trommisen i Pearl Jam i 1994. Jeg vet at du og Eddie Vedder var venner fra før, så jeg lurer på om det hadde noe å gjøre med at du fikk jobben i Pearl Jam?
– I 1994 hadde jeg blitt desillusjonert av hele musikkbransjen og så dukket denne muligheten i Pearl Jam opp, så jeg bestemte meg for å kaste navnet mitt i hatten. Jeg tror nok at mitt vennskap med Eddie Vedder spilte en rolle som du er inne på, men jeg tror også det var en meget interessant musikalsk miks mellom meg og Pearl Jam som også bidro til at det til slutt ble jeg som fikk jobben.
– Du ble kastet ut på dypt vann ved at du måtte hoppe rett inn i innspillingen av det som skulle bli «Vitalogy». Når du ser tilbake, var det like hektisk for deg som det virker fra utsiden?
– Nå spilte jeg bare på ett spor på den plata og det var slags jam som ble til en låt. Det var riktignok ganske hektisk og komme inn i den verden som Pearl Jam var, men det var en del av gamet.
– Etter det spilte du på de to neste skivene til Pearl Jam – «No Code» og «Yield». Da hadde du vært i bandet noen år og kunne ta full del i skrivingen og innspillingen av albumene. Hvordan var det å jobbe med ny musikk i Pearl Jam og hvor fornøyd er du med resultatene i ettertid?
– Jeg elsket å lage de to albumene som du nevner. Jeg elsker egentlig alt med å være i studio og jeg føler meg hjemme der. Det var det som gjorde at jeg ble dratt mot musikk. Lyder og mulighetene lyder kan gi. Det var helt fantastisk å jobbe med gjengen i Pearl Jam. De ga meg rom til å være eksperimentell og lot meg prøve meg på låtskriving. Jeg er veldig fornøyd og stolt av begge albumene og hvordan de har tålt tidens tann.
– Du valgte å forlate Pearl Jam midtveis i turnèen av «Yield» og jeg lurer på hva som fikk deg til å bestemme deg for å gi deg? Jeg vet at mange mener du er den beste trommisen bandet har hatt og savner deg som trommisen til Pearl Jam.
– Jeg er veldig takknemlig for at folk synes det og jeg mener at alle trommisene Pearl Jam har hatt har satt sitt stempel på bandet. Matt Cameron har gjort en fantastisk jobb for bandet i mange år nå med tanke på den etter hvert heftige turneringen bandet har måtte tåle. For min egen del så klarte jeg ikke å fortsette, fordi jeg måtte ut på en helbredelsesreise som var helt nødvendig for meg og min familie. Det var umulig for meg å fortsette som jeg hadde gjort.
– Etter Pearl Jam ble du nok en gang gjenforent med Alain Johannes i Eleven og ga ut albumet «Howling Book» i 2003. Etter det har du ikke vært del av et band – så vidt jeg vet. Du har derimot bidratt på en hel haug med album for andre band og artister, i tillegg til soloarbeidet ditt. Du har de senere år spilt med folk som Flea, Josh Klinghoffer og Mark Lanegan. Det gir deg riktignok muligheten til å velge hva du vil gjøre. Hvorfor har du valgt å gjøre ting på den måten?
– For å kommentere bandet Eleven, så var det en veldig hyggelig tid og det var helt fantastisk å være gjenforent med Alain Johannes og Natasha Shneider igjen. Jeg har gjort ulike prosjekt som du er inne på, men det å være i et band kom liksom aldri helt tilbake igjen. Jeg savner egentlig det å spille med de samme folkene om og om igjen, så hvem vet? Det kan enda skje at jeg igjen blir del av et band. Det var utrolig kjekt å spille sammen med Josh Klinghoffer og albumet «To Be One With You» er jeg veldig stolt av.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2022