Jack Blades har vært en travel og allsidig herremann siden han slo igjennom som vokalist og bassist i Night Ranger på tidlig 80-tall. På 90-tallet dannet han Damn Yankees sammen med Ted Nugent og Tommy Shaw, han har skrevet låter for bl.a. Aerosmith, Journey, Ozzy Osbourne, Roger Daltrey og Alice Cooper, og i disse dager er han ute med sin andre soloskive, «Rock’n’Roll Ride». Og den er en skattekiste for fans av de ovennevnte band. Vi tok en prat med en morgenfrisk og sprudlende Jack på telefon fra California.
Tekst & foto Geir Amundsen
– Hei, god morgen, dette er Jack! Hvor befinner du deg, Geir?
– Det er en kald og mørk vinterkveld her i Oslo.
– Stakkars mann, jeg sitter i sola på terrassen på ranchen min med en kopp kaffe.
– Du har aldri vært i Norge, har du vel? Night Ranger har alltid vært svære i USA, men et kultband her i Europa.
– Kanskje fordi vi ikke har spilt der så mye? Og nei, jeg har aldri vært i Norge med noen av bandene mine. Vi får ta turen innom i 2012!
– Vet du, for et par uker siden hadde jeg en diskusjon med en kompis – vi prøvde å komme på knallbra soloalbum fra artister som er aktive i andre band. Vi klarte nesten ikke komme på noen – enten er låtene forkastet av resten av bandet, eller så er det så alternativt at det ikke faller i smak hos fansen. Men denne nye skiva di derimot, synes jeg treffer blink! Den er alt en fan av Jack Blades, Night Ranger og/eller Damn Yankees kunne håpet på.
– Wow! Tusen takk, det varmer å høre! Jeg har ikke lest en eneste anmeldelse av den ennå, den kommer jo ikke ut før om halvannen måned, i slutten av mars.
– Så når rakk du å skrive og spille inn «Rock’n’Roll Ride»? Jeg antar at du var travel i hele 2011 med å lage ny Night Ranger-skive og turnere?
– Ja, det stemmer, så jeg lagde faktisk denne skiva før vi begynte å jobbe med Night Ranger-skiva (“Somewhere in California”) Jeg var bortimot ferdig med denne allerede i november 2010 og gikk så direkte til Night Ranger. Men plateselskapet ville helst drøye utgivelsen av skiva mi inntil jeg hadde tid til å promotere den, og det var heller ikke ideelt at skivene kom ut i samme periode, siden de treffer akkurat de samme platekjøperne.
– Jeg synes faktisk soloskiva di er bedre enn Night Ranger-skiva.
– Takk, takk! Jeg elsker NR-skiva, og jeg synes begge to har mye av den samme energien. Jeg antar at den flyten jeg var inne i på soloskiva mi bare fortsatte inn i arbeidet med Night Ranger-skiva.
– Jeg har null informasjon om hvem som spiller på skiva di, annet enn at alle dine kolleger fra Night Ranger bidrar. Alt jeg har er en stream fra Frontiers, plateselskapet.
– Aha! Vel, alle elektriske gitarer og soli er spilt av Joel Hokstra, som også spiller i Night Ranger, som du vet. Jeg synger og spiller bass og spiller også akustiske gitarer og korer, i likhet med min venn Will Evankovich, som var lydtekniker i studio. På noen låter har vi Kelly Keagy på trommer, også fra Night Ranger, mens Brian Tichy fra Whitesnake spiller på de resterende.
– Jeg kunne sverge på at jeg hører Tommy Shaw på kor på flere låter.
– Nei, det er stort sett meg og min sønn Colin! Men, Robin Zander (vokalisten i Cheap Trick) skrev låta “Anything For You” sammen med meg, så han synger refrenget i den låta.
– Stemmer, du har en sønn som er aktiv musiker, også! Han skrev vel en låt på nye NR-skiva, og er ikke han i band med sønnen til en annen kjent musiker?
– Jo, det er riktig, han skrev også låta “West Hollywood” på nye skiva. Og han var i et band sammen med Steve Lukathers sønn, men nå har de startet et nytt band med Elvis Presleys barnebarn!
– I alle dager! Tilbake til skiva di; jeg synes kanskje høydepunktet er en låt som heter “Born For This”.
– En av mine favoritter, også! Det var en låt jeg skrev sammen med min venn Jim Peterik – kjenner du til Jim?
– Javisst. Survivor, Pride Of Lions osv.
– Nettopp. Han er en kompis av meg, så da jeg ringte ham og lurte på om han ville skrive et par låter med meg, så kastet han seg på flyet og kom hit, og vi skrev “Born For This” og “Rise And Shine” i løpet av en helg. Han hadde ideen til refrenget, og da vi satte oss ned for å gjøre noe med den, kom resten av seg selv. Jeg sverger på at den var ferdigskrevet med tekst i løpet av kanskje 20 minutter.
Night Ranger i Milano 2014.
– Og du nevnte “Anything For You”, den er veldig Beatles-inspirert, synes jeg.
– Ja! Takk! Og Robin Zander høres nesten ut som John Lennon når han synger den, ikke sant? (Synger:) “I will surrender baby, to give love one more chance and be with you”. Haha, jeg elsker det refrenget. Robin var utrolig fin der, jeg ringte ham da jeg skulle lage denne skiva, og han var tilfeldigvis på vestkysten da. Han dukket opp her på ranchen min i en limo, og vi jobbet med denne låten i fire timer før han dro igjen. Det er kanskje de mest produktive fire timene i mitt liv! Robin er fantastisk!
– Haha, festlig. Og vokalen på partiet etter gitarsoloen minner meg veldig om Roy Orbison!
– Hmmm….“I will surrender – whatever it will take”…haha! Du har helt rett! Det er nesten en Travelling Wilburys-låt, da!? Haha!
– Men det er det jeg liker med denne skiva. Flesteparten av låtene kunne glidd rett inn på en skive med Night Ranger, Shaw/Blades, eller Damn Yankees. Det er det fansen vil høre fra deg, det er derfor de er fans.
– Ja, jeg har funnet min hylle her i livet, jeg har ikke lenger noe stort behov for å eksperimentere i musikalske sjangere som jeg ikke føler meg hjemme i, bare for å eksperimentere. Og når jeg gjør det, har jeg ikke noe stort ønske om å dele det med omverdenen, det er i så fall for min egen forlystelse.
– Så hva er planene i henhold til denne skiva nå? Skal du turnere?
– Jeg har veldig lyst til å spille disse låtene på en scene, og vi driver nå og ser på hvordan vi i så fall skal få det til. Disse låtene er perfekte for livefremføringer, så jeg kunne tenke meg å samle en gjeng kompiser og gjøre en del konserter, det hadde vært knall.
– Men det blir vel bare i USA, da?
– Ja, i Statene eller kanskje også Japan, der har vi et stort nok marked.
– Gjør Night Ranger noe mer i år, da?
– Absolutt, vi har flere turneer under oppseiling, kanskje også noen festivaler i Europa, hvis det klaffer. Det kommer til å bli nok et hektisk år for Night Ranger. I fjor spilte vi over 130 konserter og turnerte hele verden sammen med Journey, så det var helt fantastisk.
– Ja, pokker heller, jeg har aldri sett dere – jeg var på nippet til å fly over til London for å se dere på Islington Academy i fjor sommer.
– Ah, det skulle du gjort, det var en knallkonsert! Det er jo ikke store lokalet, men det var fullpakket opp til taket, kjempestemning og allsang fra første til siste låt. Kanon!
– Og dere har heller aldri gitt ut noen offisielle konsert-DVDer?
– Nei, ikke ennå, men vi snakker om det, det er vel på tide. Etter tredve år.
– For et par år siden bestilte jeg en Damn Yankees-DVD på Amazon, men da den ankom i posten, var det den amerikanske musicalen “Damn Yankees” fra 1958. Nedtur.
– Hahaha! Morsomt! Beklager!
– Det går fint det, du – jeg fant “Uprising! Live” til to dollar i forrige uke. Det ryktes at Shaw/Blades er i ferd med å røre på seg igjen, også?
– Stemmer, Tommy og jeg holder på med den nye skiva vår nå for tiden og håper å ha den ferdig i løpet av senvåren.
– Blir det nye låter, eller flere coverlåter, som “Influence” fra 2007?
– Dette blir som “Influence” II, hvor vi covrer våre egne favoritter fra vår ungdom.
– For en 7-8 år siden var du også involvert i et annet prosjekt, Tak Matsumoto Group, med Eric Martin på vokal og Brian Tichy på trommer. Hvordan kom det i stand?
– Tak Matsumoto er en japansk supergitarist, massiv stjerne i hjemlandet, og han er fan av både Night Ranger, Damn Yankees og Mr. Big, så han ringte meg og spurte om jeg hadde lyst og tid til å bidra. Da var allerede Eric Martin ombord, så jeg hoppet på. Tak er en fremragende gitarist, låtskriver og produsent, en ekte stjerne. Og, vi var på turné med denne skiva i åtte uker og spilte over hele Japan. Vi hadde det så gøy, og det var fulle hus overalt vi spilte. Jeg håper virkelig at vi får tid og mulighet til å lage nok en TMG-skive.
– Ja, førsteskiva er knallbra. Og Eric Martin sa akkurat det samme som deg da jeg intervjua ham i fjor, så han er nok også klar for en runde til.
– Flott! Da får vi pushe på Tak!
– Du aner ikke hvor mye jeg måtte betale for live-DVDen på import fra Japan…
– Hahaha! Beklager! Igjen!
– Og hva med Damn Yankees? Jeg leste et sted at dere har spilt inn en tredje skive, som ikke har blitt utgitt. Medfører det riktighet?
– Ja, det stemmer. Dette er fra ca. 2000, og den skiva kommer du aldri til å få høre. Vi likte den ikke, det hørtes ikke ut som Damn Yankees, og det er best for alle parter at den aldri blir utgitt!
– Sikkert fornuftig! Men dørene står fortsatt på gløtt for en ny skive?
– Ja, absolutt! Jeg håper det, i hvert fall. Med mindre Ted (Nugent) har blitt for gammal! Men han viser ingen tegn til å bremse, så det bekymrer meg ikke. Jeg snakket faktisk med Ted nå i morges, og da var han ute i ørkenen og skjøt coyoter eller noe sånt. Gale mannen.
– De siste tiårene har du lagd masse låter for andre artister. Hvordan foregår den prosessen? Setter du deg ned og skriver låter med f.eks. Journey i tankene, ringer de og hører om du har noen låter som kan passe for dem, eller komponerer dere sammen?
– Vanligvis treffes vi, setter oss ned med gitarer, lufter ideer for hva vi har tenkt å gjøre og tar det derifra.
– Så f.eks. Alice Cooper og du skrev “It’s Me” mens dere befant dere i samme rom?
– Ja, han kom hit til ranchen min, samme med Ozzy Osbourne, han bodde her en hel helg mens vi jobbet med et par låter for ham. Og det er slik jeg trives med å gjøre ting, organisk og tradisjonelt, jeg er ikke fan av å sende MP3er frem og tilbake på tvers av kontinentet og spille inn trommer her og gitarer der. Det er også en utfordring for meg, utenfor min vanlige komfortsone, å måtte sette meg inn i mentaliteten til f.eks en Ozzyfan, en Cooperfan eller en Aerosmithfan. Jeg skal skrive en best mulig og passende låt for den aktuelle artisten, ikke for meg selv, så da må jeg til en viss grad tilpasse meg.
– Så det er ikke slik at managementet til Cooper tar kontakt med managementet ditt med forespørsler.
– Nei, vi har vært så lenge i bransjen og kjenner hverandre så godt at vi tar direkte telefoner til hverandre og spør. Jeg var faktisk med Alice i Las Vegas forrige helg. Og, med Mick Fleetwood.
– Jaha? Skriving eller spilling?
– Spilling – vi kom sammen for en veldedighetskonsert. Vi tre kjørte et kort sett, med Tommy og Eric fra Kiss. Med Paul & Gene i publikum.
– Jøss – det må jeg sjekke, det er sikkert på youtube allerede.
– Garantert!
– Så hvilken av alle dine låter ble den største hiten?
– Oj! Aner ikke… “High Enough” var jo massiv og spilles fortsatt på radio her. “(You Can Still) Rock In America”, “Don’t Tell Me You Love Me”, “Coming Of Age”… Jeg vet ikke, jeg har lagd så mange.
– Hvilken er din personlige favoritt?
– Det er kanskje “High Enough”. Eller “Don’t Tell Me You Love Me”.
– Husker du hvordan du skrev “High Enough”?
– Ja, jøss! Tommy og jeg var i leiligheten hans i Brownstone i New York City, og jeg var i underetasjen og vasket klær, faktisk! Jeg gikk og nynnet og sang for meg selv, som jeg alltid gjør: “I don’t wanna hear about it – anymore”, og Tommy kommer løpende ned trappa og spør ‘Øyh! Hva var det du sang der???‘ Og, jeg bare: ‘Hmmm? Hva da? Jeg vet ikke?‘ Så han drar meg med opp, henter frem to kassegitarer og vi finner grepene og resten av verset. Så synger han ‘Can you take me hiiiiigh enough‘ i en helt uventet kordsekvens, og da falt alle bitene på plass for oss. I løpet av en halvtimes tid var hele låta ferdig skrevet, og vi lente oss tilbake, så på hverandre og sa: ‘Wow. Her har vi en virkelig knallåt!‘
– Skjønte du der og da at dette var en potensiell kjempehit?
– Nja, jeg så potensialet med en gang, i hvert fall. Men vi var litt bekymret for hvordan Ted skulle ta dette, at dette var en ballade som var altfor pusete for ham. Så da vi spilte den for ham, sa han bare: ‘Her er hva denne låta mangler!‘, plukket opp elgitaren og dro en rivende solo. Og vi bare: ‘Jepp, der var den!‘ Så slik kom den låta til verden!
– Den første låta jeg hørte med Night Ranger, var “Sentimental Street”. Jeg så videoen på SkyChannel eller noe sånt på midten av 80-tallet.
– Jeg elsker “Sentimental Street”! Jeg skreiv låta, og Kelly Keagy synger den utrolig bra! Den handler om noen gater i San Francisco, på vei til flyplassen, som de kaller The Avenues. Og disse parallellgatene krysses av diverse streets, med gørrkjedelige navn som Irving Street, Lincoln Street osv. Jeg fikk det for meg at det hadde vært fint å ha gatenavn med forskjellige sinnstemninger, slik at man på en blå dag kan rusle ned Sentimental Street og mimre over fortida, så det var ideen bak.
– Finnes det faktisk en Conte Razor’s Cafe og en Madame Wong’s Two, som teksten antyder?
– Haha, godt observert! Nei, de fant jeg på! Det var riktignok en kinesisk restaurant der som jeg pleide gå på, men jeg endret navnet litt for at det skulle passe inn.
– Jeg pleier alltid å runde av med å spørre om hvilke artister og sangere som har hatt størst innflytelse på deg. Og bassister. Men her kan jeg kanskje bare se på “Influence”-skiva til Shaw/Blades.
– Ja, der avsløres alt! Men det er de store, som The Beatles og Simon & Garfunkel. Som bassist har jeg lært mye av å høre på Jack Bruce. Og Paul McCartney, selvsagt – hans melodilinjer på bass var helt revolusjonerende.
– Fint, da sier vi takk for praten, og så får du jaggu se til å komme deg til Norge med et eller annet band i nærmeste fremtid!
– Jeg lover! Takk for støtten, kompis, så sees vi da!
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2012