Parlophone/BMG
Etter min høyst personlige nedtur ved forrige liveslipp «Book Of Souls – The Live Chapter» som ikke bare var gørrkjedelig i mine ører, men som i tillegg ødela mitt livslange forhold til Maiden så jeg knapt har orket å hørt på de siden, var det med stor skepsis jeg startet lyttingen av deres siste liveepos – basert på knallsuksessen de har reist land og strand rundt til dundrende suksess helt til Covid-19 satte en brutal stopper for turnéen. Vel har jeg lest utelukkende ovasjoner fra såvel musikkpresse som fans, men etter å ha virket rett og slett uinspirerte ved siste slipp var jeg spent på om de hadde fått tilbake gløden denne gangen. Så skal det samtidig nevnes at åpningen «Churchill’s Speech», «Aces High» og «Where Eagles Dare» vel ikke kan slå feil?
Og det gjør det heldigvis heller ikke. Bare å høre Churchill vitende om hva som kommer er nok til å få frem gåsehuden, og idet de dundrer avgårde på «Aces High» er de atter en gang best i klassen. Og med nevnte «Where Eagles Dare» som går rett over i «2 Minutes To Midnight» er hele mitt personlige misnøye med «Book Of Souls» glemt bare i løpet av noen få minutter. Bandet låter som en kule og Dickinson synger akkurat så bra som forventet. Bra lydmiks er det og, av bandet riktignok.
For hva de har holdt på med med publikumslyden fatter jeg ikke. Jeg vil påstå at interaksjonen mellom band og publikum er noe av det mest essensielle på en Iron Maiden-konsert, men her er tilskuerne avspist med noe som kan høres ut som et mobilopptak midt i lydbildet. Jeg har aldri hørt noe lignende på et live album, og dette skjønner jeg rett og slett ingenting av.
Det var dog det gruffet jeg har å utsette på «Nights Of The Dead, Legacy Of The Beast: Live in Mexico City», for i tillegg til å inneholde de aller fleste obligatoriske klassikerne finnes det i tillegg noen overraskelser, som «The Clansman». Jeg skal være såpass ærlig og innrømme at jeg ikke har hørt et minutt av Blaze Bailey-æraen til bandet, så dette var en positiv overraskelse for meg. Vi får servert enda et spor fra den tiden litt senere, nemlig «Sign Of The Cross». Langt ifra bandets sterkere spor noen av de, men et finfint krydder som gjør at albumet skiller seg ut ifra tidligere skiver.
Men den aller største overraskelsen for min del er høydepunktet – det er nemlig sjokkerende nok «For The Greater Good Of God» fra «A Matter Of Life And Death». Vel liker jeg skiva godt og synes det også er et av de sterkeste sporene derifra, men at det skulle skinne sterkest av alle stjernesporene her så jeg ikke komme.
Jeg pleier å vise til en åpnings- eller avslutningstrio når jeg skal forklare hvor sterkt et band starter eller runder av en konsert hvis materialet er der; Iron Maiden kliner liker gjerne til med en septim avslutningsvis som er en real maktdemonstrasjon av Guds nåde;
«Flight Of Icarus», «Fear Of The Dark», «The Number Of The Beast», «Iron Maiden», «The Evil That Men Do», «Hallowed Be Thy Name» og «Run To The Hills». Jeg får praktisk talt gåsehud bare av å skrive de titlene i den rekkefølgen – enda mer av å høre de mens jeg drømmer meg bort og ønsker at jeg var der. Elendig publikumslyd til tross, funker ikke disse låtene for deg hører du på feil liveskive med feil band.
Det viktigste denne skiva har gjort for min del er å gi meg lyst til å dra på Maiden-konsert igjen – jeg var helt sikker på at det var et tilbakelagt kapittel i livet mitt da den foreløpig siste konserten jeg har sett var nedsablingen av Valle Hovin under «Somewhere Back On Tour» i 2008 og er sånn jeg vil huske bandet. Men nå ønsker jeg virkelig at koronapandemien trekker sitt siste pust så de kan avslutte denne fantastiske turnéen og jeg kan bevitne det med egne øyne. Med lyden av publikum like bra som bandet selv.
5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 20.november 2020