Det har tatt over fem år siden forrige skive, men omsider er Iron Maiden tilbake. Og denne gang er det intet mindre enn en dobbel studioskive de har å by på. Vi tok en prat med bandets nestor og bassist Steve Harris om det nye opuset, som har fått tittelen «The Book Of Souls». Tekst: Geir Amundsen
Livefoto: Ellen Palmeira
– God aften, sir Stephen! Jeg hører du akkurat har begynt på en Englandsturne med ditt sideprosjekt British Lion?
– Ja, stemmer, jeg er i Birmingham nå og skal på scenen om en times tid. Dette er fjerde konserten på turneen, jeg koser meg!
– Hvorfor gjør du disse konsertene? Du trenger ikke akkurat pengene! Og det er vel ikke så mye å hente der uansett?
– Hahaha, nei, tro meg, jeg tjener ikke noe på dette i det hele tatt! Tvert imot, jeg taper penger på British Lion-turneer! Vi spiller på små steder, og dette gjør jeg kun for moro skyld. Og siden Maiden uansett ikke gjør noe i år, så er det hyggelig å komme seg ut og spille litt! Og selv om vi skulle gjort noe med Maiden, så ville jeg likevel tatt meg en avstikker med British Lion. Før jeg begynte med British Lion, hadde jeg ikke spilt på små konsertscener på over tredve år, så det er en kjærkommen avveksling – selv om jeg trives med begge deler. Stadioner med Maiden og små klubber med British Lion.
– Ja, jeg så deg med British Lion i Oslo for et par år siden, da spilte du for ca 1% av folkemengden som møter opp på Iron Maidens konserter.
– Ja, sånn er det overalt. Og det er greit. Det er kult for meg å for en gangs skyld kunne se publikum i øynene når jeg er på scenen – ikke bare et menneskehav femti meter unna.
– Du føler ikke at folk kommer på British Lions konserter kun i håp om at dere skal ta en Maiden-låt eller to, noe dere såvidt jeg vet aldri har gjort?
– Nei, jeg må kunne anta at de vet hva de går til! Jeg har alltid holdt de to bandene fullstendig separat, men fansen ser da ut til å hygge seg likevel!
– Du føler ikke at folk kommer på British Lions konserter kun i håp om at dere skal ta en Maiden-låt eller to, noe dere såvidt jeg vet aldri har gjort?
– Nei, jeg må kunne anta at de vet hva de går til! Jeg har alltid holdt de to bandene fullstendig separat, men fansen ser da ut til å hygge seg likevel!
– Men vi skal prate om «The Book Of Souls»! Jeg har hørt på skiva den siste uka. Jeg er på langt nær noen hardcore Iron Maiden-fan, men i mine ører er dette det beste Maiden har gjort siden 80-tallet.
– Puh! Godt å høre! Jeg har nesten ikke gjort noen intervjuer med media om dette albumet enda, så jeg har så langt ikke fått noen profesjonelle tilbakemeldinger! Men det virker som om alle som har hørt skiva, liker den godt. Og vi føler selv at vi har levert et av våre aller sterkeste album.Men det betyr jo ikke at alle kommer til å like den. Det er et virkelig kraftfyllt album.
– Dere tar virkelig en sjanse med å gi ut et dobbeltalbum!
– Joda, men det er egentlig ikke så stor forskjell. Den forrige skiva var 72 minutter, denne er 72 minutter pluss maratonlåta til Bruce (Dickinson, vokal) – nok til at vi ikke får alt på èn disc. Så da måtte det bli et dobbeltalbum.
– Jeg og en kompis diskuterte det her om dagen, og kom bare på èn dobbel studioskive i rockens historie som ikke ville vært tjent med å bli trimmet ned til en enkeltdisc. En viss Genesis-skive.
– «The Lamb Lies Down On Broadway», mener du? Fantastisk skive, elsker den!
– Ja. Du er ikke redd for at fansen skal si: ‘Joda, dette kunne vært Maidens beste skive om de bare hadde kuttet ut et par av de dølleste låtene og gitt den ut som en enkeltskive!’ ?
– Nei, det kan man alltids tenke uansett, og kutte det ned til en skive med 40 minutters spilletid i stedet for 75! Vi har lagd elleve låter som vi er meget godt fornøyde med selv, vi så ikke noe dødkjøtt der, og da ser vi ingen grunn til å kutte ut noen av de bare fordi det overskrider maxkapasiteten til én CD. Da gir vi bare ut to i stedet!
– Det har gått fem og et halvt år siden «The Final Frontier». Hva har dere brukt tiden på?
– Vi turnerte lenge i etterkant av «The Final Frontier» – tidligere gjorde vi en lang verdensturne i etterkant av hver skive, og så tok vi et års pause.
– Ja, det dere holdt på med i etterkant av «Powerslave» var jo pur galskap.
– Stemmer, det holdt på å ta knekken på oss. Nå for tiden foretrekker vi å dele opp turneen, og spille noen måneder hvert år, og så ta noen måneders pause. I år har vi ikke hatt mulighet til å spille noe i det hele tatt på grunn av Bruces sykdom.
– Stemmer, det holdt på å ta knekken på oss. Nå for tiden foretrekker vi å dele opp turneen, og spille noen måneder hvert år, og så ta noen måneders pause. I år har vi ikke hatt mulighet til å spille noe i det hele tatt på grunn av Bruces sykdom.
– Ja, hvordan går det med Bruce nå? Fansen er naturlig nok bekymret! Kreft er skumle greier.– Det går strålende, og han er ved godt mot og gleder seg til å komme i gang igjen. Han har fortsatt en rekonvalensperiode foran seg, men han kommer til å bli helt fin igjen. Og det er det viktigste.
– Og det var i tunga at kreften ble oppdaget? Jeg kan ikke forestille meg en viktigere legemsdel for en sanger! Legene kan ikke akkurat operere den bort!
– Nei, det var skremmende for oss alle.
– Hvordan ble det oppdaget?
– Han var på en ren rutineundersøkelse hvor de tok noen tester, og en uke senere fikk han nyhetene. Men det ble heldigvis oppdaget på et tidlig stadium, og da er det lettere å sette i gang med en vellykket behandling.
– Så hvordan kommer dette til å påvirke Iron Maidens turneplaner?
– Vi ville selvsagt ha turnert i år hvis han hadde vært i form til det, så det påvirker naturligvis hele bandet. Turneen er satt på hold, og vi må bare vente til han blir bedre.
– Kan vi forvente at datoene snart blir annonsert?
– Ja, forhåpentligvis kan vi gå ut med noe snart, men for øyeblikket må vi bare se det an.
– Hva med sceneshowet og designet for kommende turne, har dere begynt å jobbe med det?
– Hva med sceneshowet og designet for kommende turne, har dere begynt å jobbe med det?
– Ja, vi har begynt å se på det, men det er fortsatt på skissestadiet.
– Blir det maya-pyramider og Chichen Itza, i stil med coveret og skivas tema?
– Hahaha!
– Dere er jo kjent for særs ekstravagante scenedesign…
– Hehe, joda, det kan jeg ikke si noe om nå.
– Når begynte dere arbeidet med «The Book Of Souls»?
– Vi spilte faktisk inn det aller meste av den i fjor, og Bruce la på vokalen før han var blitt oppmerksom på at han hadde et problem. Jeg mener, du har hørt skiva, og utifra vokalen er det ingenting som skal tilsi at han hadde noe som helst slags problem!
– Men når skrev dere låtene? Har dere jobbet individuelt siden forrige skive?
– Nei nei. Vi skrev låtene stort sett i studio, og spilte de inn fortløpende. Så fra august i fjor.
– Jøssenamn! Jeg trodde dette var de elleve aller beste låtene dere har skrevet i løpet av de siste fire-fem årene!
– Jøssenamn! Jeg trodde dette var de elleve aller beste låtene dere har skrevet i løpet av de siste fire-fem årene!
– Nei, alt ble skrevet der og da. Eller, Janick (Gers, gitar) hadde en del av låta «The Book Of Souls» allerede forrige gang , da vi spilte inn «The Final Frontier», men resten ble lagd nå, i studio.
– Det virker som om dere nå også har våget å ta steget utenfor komfortsonen og lage de låtene dere lenge har hintet om, og ikke bare det fansen forventer.
– Tja, jeg vet ikke, jeg føler ikke at vi har brutt noen store barrierer med denne skiva, hvis du sikter til de lange episke låtene. Men spesielt Bruce var veldig inspirert denne gang, og satt stort sett ved pianoet og puslet med et stykke som han hadde trua på. Han jobbet med dette hver eneste dag, så vi flyttet ham og pianoet inn på et eget rom så både han og vi andre kunne få jobbe i fred, haha! Men bortsett fra den låta («Empire Of The Clouds») så lagde vi låtene, og spilte de deretter inn med en gang.
– Men samarbeider dere om låtene? Det virker som om du og Bruce lager et par låter hver, og så hjelper en av dere med å lage tekst og melodi til låtene som gitaristene kommer med.
– Nja, av og til setter jeg og Adrian (Smith, gitar) oss ned og jobber med en låt han har på gang, og en annen dag kan jeg samarbeide med Janick om hans låter. Så vi jobber med den det måtte falle seg naturlig, vi har ikke noe fast rutine på det. Enkelte ganger er man så godt i flyten at man trenger ikke innspill fra noen av de andre.
– Dere bor ikke i nærheten av hverandre i England heller, så dere kan lett samles utenom turne eller innspillinger heller?
– Nei – Nicko (McBrain, trommer) og Davey (Murray, gitar) bor i USA, jeg bor i Bahamas, mens Adrian er delvis i USA og delvis i England. Det er kun Bruce og Janick som bor i England nå. Det er for kaldt og regnfullt for oss andre!
– Har du forresten fått solgt herskapshuset ditt i Essex utenfor London nå? Jeg så det lå ute til salgs for fem millioner pund!
– Nei, det er fortsatt ikke solgt! Du skal få det for 4,5 millioner, haha!
– Dette er første gang at Bruce har skrevet flere låter på egen hånd enn deg – tidligere skrev du 75% av materialet alene!
– Ja, det skal være en første gang for alt! Og akkurat det plager ikke meg – så lenge han kommer opp med så mektige låter som han har gjort denne gang, så applauderer jeg det. Jeg hørte jo underveis at han virkelig var på sporet av noe stort, og oppfordret han til å stå på. Han ba meg om å arrangere det han hadde kommet opp med, men jeg sa at det han måtte gjøre, var å komme opp med flere partier, så kunne vi eventuelt hjelpe ham med å sette bitene sammen til slutt. Han hadde en skisse til tekst med en fantastisk historie, så vi måtte prøve å få de musikalske delene og den lyriske delen til å passe sammen. Han brukte mye tid på det, men vi kom i mål til slutt.
– Og det var det vel verdt – det er veldig lenge siden jeg har vært så fascinert av en låt som med «Empire Of The Clouds». Du har uttalt at dette er Iron Maidens mesterverk?
– Det er i hvertfall Bruces mesterverk! For meg er dette som en West End musikal. Og den er veldig annerledes fra noe vi har gjort tidligere, selv om det fortsatt høres ut som Maiden. Jeg elsker melodiene på den.
– Er det et ekte orkester dere bruker på «Empire Of The Clouds»?
– Nei, det er gjort av en kar som heter Jeff Bova, som også gjorde orkestreringen på «Blood Brothers» (fra «Brave New World» fra 2000).
– Så det er ikke ekte strykere og fioliner og fagotter vi hører?
– Vel, jo, på en måte, jeg tror han bruker ekte vare i utgangspunktet, men det er mikset inn med andre instrumenter. Jeg vet ikke nøyaktig hvordan han gjør det. Vi sender han de melodilinjene vi ønsker, så jobber han med det etter våre spesifikasjoner.
– Aha, jeg så for meg at dere hadde et orkester eller i det minste en strykekvartett med dere i studio.
– Nei. Beklager! Haha.
– Jeg falt for fristelsen til å kalle «Empire Of The Clouds» for Iron Maidens «Supper’s Ready» i anmeldelsen.
– Det er for min del det ultimate komplimentet! Jeg er riktignok mye mer Genesis-fan enn det Bruce er – han er mer en Jethro Tull-mann når det kommer til prog. Han liker noe Genesis, av det gamle så klart, men på langt nær alt.
– Har dere tenkt å spille denne låta på scenen?
– Det har vi ikke avgjort enda.
– Trille ut det hvite Steinway-flygelet og la Bruce ta en Axl?
– Haha! Det er en veldig lang sang, så det vil jo i så fall gå på bekostning av tre-fire andre låter vi kunne hatt på setlista, så vi får se hva vi finner ut av.
– Den andre låten som jeg hang meg opp i, var «The Red And The Black». En av dine.
– Riktig.
– Det høres også ut som en instant Maiden-klassiker. Hva handler teksten om?
– Tittelen henspiller på de røde og svarte feltene på roulette-bordet, og om hvordan man kan være på rett sted til rett tid – eller på feil sted til feil tid. Så mange små tilfeldigheter kan avgjøre hvilken retning du går – et sekund fra eller til kan definere hele ditt liv. Det er et aspekt ved livet som alltid har fascinert meg. Jeg vet ikke om du noensinne så en film som heter «Sliding Doors»?
– Joda. Både underholdende og tankevekkende. Jeg har referert til den noen ganger!
– Ja, den illustrerer jo utmerket hvordan noen sekunder kan utgjøre alfa og omega i hvilken retning livet ditt tar. Det utgjør et særdeles interessant tankeeksperiment.
– Føler du at dere oppnådde det dere ønsket da dere begynte å lage denne skiva, eller endret målet seg underveis?
– Vi har egentlig aldri hatt noen stor slagplan når vi begynner arbeidet med en ny skive, annet enn å spille i så bra låter som mulig. Det er litt av moroa, at vi aldri helt vet hvor veien går videre. Den eneste låten som fantes før vi gikk i studio, var «The Book Of Souls», men den var på ingen måte toneangivende for de andre ti låtene, så vi hadde ingen forventninger. Vi hadde i hvert fall ikke forventet at Bruce skulle komme opp med to lange låter av det kaliberet! Det hadde han ikke forventet selv engang!
– Dere har hatt Kevin Shirley som fast produsent siden årtusenskiftet. Hvor viktig er han for bandet?
– Vi samarbeider meget bra med ham, og han er alltid konsistent i det han gjør. Og vi finner fort flyten i jobben, spesielt denne gang da vi dro tilbake til det samme studioet i Paris hvor vi også spilte inn «Brave New World». Det var også veldig praktisk for Bruce, for da hadde han ikke så lang vei hjem, hvis han skulle føle for det. Et par timers kjøring. Så alt føltes komfortabelt for alle parter.
– Fungerer Kevin mer som en lydtekniker som spiller inn bandets låter, eller er han en myndig produsent som gjør endringer i låtene og tar sjefsavgjørelser når bandet ikke blir enige?
– Nei, han er mer lydtekniker for oss i studio, vi har ikke lenger bruk for en produsent i ordets tradisjonelle forstand. Vi skriver og arrangerer låtene våre selv, og trenger ikke noe ekstern påvirkning til det. Hans jobb, og hans styrke, er å få best mulig prestasjoner ut av oss, og å få det på tape med optimal lydkvalitet. Jeg er sikker på at han er dyktig til mye annet også, men det er det vi har bruk for ham til, ikke noe annet. Det har vi aldri hatt behov for, det trengte vi ikke med Martin Birch heller.
– Hvis Martin Birch (som produserte alt fra «Killers» 1981 til «Fear Of The Dark» 1992) fortsatt var aktiv, ville dere fortsatt ha brukt ham?
– Hmmm. Umulig å si, siden han trakk seg tilbake for over tyve år siden.
– Dere sleit ham helt ut. («Fear Of The Dark» var det siste han gjorde.)
– Haha. Han sleit seg selv ut, han påtok seg altfor mye jobb på altfor kort tid med altfor mange band.
– I desember har Iron Maiden faktisk et 40-årsjubileum.
– Åh herregud. Ja, det stemmer!
– Har dere planer om å markere det på noen måte?
– Hehe. Nei, ikke egentlig. Blir kanskje en rolig øl et sted.
– Tør jeg foreslå en eksklusiv jubileumskonsert på gode gamle Cart & Horses i Stratford?
– Øh, nei! Hahaha!
– Med full DVD-innspilling og gjesteopptredener fra alle de gamle medlemmene?
– Haha nei! Det kunne blitt… interessant! Men ikke noe mer.
– Apropos DVD, er det noen konkrete planer om å lage Del 4 i «The History Of Iron Maiden»? Det vet jeg mange fans venter utålmodig på!
– Beklager, for øyeblikket står ikke det på agendaen, vi får se når vi får tid til å ta opp den tråden igjen. Etter det som skjedde med Bruce, ble de fleste planer litt lagt på is, så beklager at jeg ikke kan gi noe mer konkrete svar.
– Så da har du heller ingen tanker om hvilken av de gamle livevideoene dere kan gjenutgi med Del 4? Som f.eks. Donington 1992 eller «Raising Hell»?
– Nei, men begge de to du nevner der er jo soleklare kandidater. Vi har utrolig mye på lager som kan bearbeides for fremtidige utgivelser. Vi får se.
– Ville du noensinne sluppet en liveutgivelse fra bandets Blaze Bayley-epoke?
– Ja, jeg utelukker ikke det! Vi sitter på godt nok materiale, men om eller når det brukes, tør jeg ikke si noe om.
– Hvor lenge ser du for deg at Iron Maiden kan fortsette, ut ifra dagens status?
– Vel, så lenge det går bra med Bruce, kan jeg ikke se at enden er i sikte på lenge ennå.
– Vel, så lenge det går bra med Bruce, kan jeg ikke se at enden er i sikte på lenge ennå.
(Neste morgen våknet forøvrig undertegnede til et Tapt Anrop fra Steve Harris på mobilen sin, kl 02.05. Om han satt ensom og forlatt på hotellrommet sitt etter å ha tømt minibaren og følte behov for å snakke med noen som virkelig forsto ham, vites ikke – men det er fortsatt mitt mest eksklusive tapte anrop.)
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2015