United International Pictures
Her presenteres historien fra Steve Harris danner bandet i 1975 og spiller på lokale klubber i øst-London og helt frem til i fjor, mens vi hører stemmene til medlemmene i bandet. Underveis intervjues også mange fans og kolleger, deriblant Lars Ulrich, Gene Simmons, Tom Morello, Chuck D, Simon Gallup fra The Cure, Scott Ian og den spanske Oscar-vinnende skuespilleren Javier Bardem. Og det sier nesten seg selv at når du har et band med en over 50 år lang historie, så må du nødvendigvis feie over store deler med harelabb hvis du bare har 105 minutter å gjøre det på. Og deler av historien overses dermed totalt. Hovedpersonen her kan sies å være Bruce Dickinson, for det som får mest fokus her, er hvordan han kom inn i bandet i 1981, hvordan han forlot bandet i 1993, og hvordan han kom tilbake til bandet i 1999. Så hopper vi elegant over de neste 15 årene, og tar for oss hvordan Bruce Dickinson fikk strupekreft, overvant den og kom tilbake igjen. Siste kapittel er hvordan Nicko bestemmer seg for å slutte når han innser at han etter et slag ikke lenger klare å spille alle låtene slik de bør spilles, og velger å overlate trommestikkene til nye, yngre krefter, i dette tilfellet den gråhårede 63-årige guttungen Simon Dawson.
Enkelte andre bandmedlemmer, spesielt Dave Murray, hører vi lite ifra. (Vi hører faktisk mer fra Javier Bardem og Lars Ulrich.) At Clive Burr og Paul DiAnno har gått bort er ikke tatt med. Klassiske skiver som «Somewhere In Time» og «Seventh Son Of A Seventh Son» blir knapt nevnt. Blaze Bayley-perioden kommer og går på fem minutter, men den er utvilsomt det mørkeste kapittelet i Iron Maiden-historien. Det nevnes at de da spilte på en klubb i Canada med kapasitet til 1500 publikummere, men at det neppe var mer enn 500 der – triste greier for et band som ti år tidligere fylte stadioner i samme land. (Og her i Norge spilte de Sentrum Scene i 1995, mens de 30 år senere headliner de største festivalene.) Det mest interessante klippet her, som jeg ikke har sett før, er fra en konsert hvor noen i front i publikum spytter mot Bayley og Harris, som klikker i vinkel, stopper låten, river av seg bassen og står og peker rasende ned i front, klar til å hoppe ned for å banke opp synderen.
Det er klipp som disse som gjør denne dokumentaren verdt å se, for hvis du er Iron Maiden-fan (og det er du vel hvis du vurderer å gå på kino for å se denne dokumentaren), så kommer du neppe til å lære så veldig mye nytt om bandet, skivene eller låtene. Historien kjenner du godt fra før, og du blir ikke noe bedre kjent med herrene i bandet. At det i løpet av 105 minutter sikkert brukes ti minutter på animerte sekvenser med Eddie som sprader rundt i Londons gater, jagerpilot Eddie eller Farao Eddie I i pyramiden sin, blir dermed et litt merkelig valg.
«Iron Maiden: Burning Ambition» er godt laget, og er underholdende og interessant nok, men i dybde kommer den ikke i nærheten av «The History of Iron Maiden», som du finner i (foreløpig) tre deler på «The Early Days», på «Live After Death»-DVDen og på «Maiden England»-DVDen. Eller på noe som heter «youtube».
Grei nok, men på ingen måte den essensielle dokumentaren om et av tidenes største heavy metal-band.
3,5/6 | Geir Amundsen