Fredag 17. mars 2023
Til tross for at Covid-pandemien begynner å bli et vagt minne for mange, kaster den fortsatt skygger i form av at konserter som skulle vært arrangert for både ett og to år siden, først går av stabelen i dag. Folka i We Låve Rock Concert hadde satt opp denne IQ-konserten for godt og vel to år siden, men først denne snøfylte fredagskvelden ble det mulig å se kvintetten på norsk jord igjen. For de som ikke kjenner bandet så godt, ble det grunnlagt i 1981, og var sammen med blant annet Marillion, Pendragon og Pallas en del av den såkalte neo-progen. Bandene var kjennetegnet av at de tok opp progrock-stafettpinnen der Genesis og Yes ga den fra seg på slutten av syttitallet. Selv om det i begynnelsen ble det nok i overkant mye hinting til fortiden, skal det i sannhetens navn skal det sies at IQ hadde et mye bredere spekter av inspirasjon og uttrykk, og det er ikke så mye som minner om gammelt Genesisog Yes lenger.
Da turneen ble booket, var det som en del av en turne kalt “IQ40” der bandet ville spille musikk som spenner over hele karrieren, noe som åpnet for at det kunne bli en kveld med både kjente og mindre kjente sanger på settlista. Cosmopolite er et fint konsertsted, og selv om det på ingen som helst måte var utsolgt, var det likevel nok publikum til at det var god stemning. Etter en videospøk om at det egentlig var IQ41, dro de konserten i gang med “In The Darkest Hour” fra albumet Ever. Dette tonen for kvelden, og vi fikk servert en eklektisk samling av låter fra både første og siste album – og alt i mellom – spilt med overbevisning og med stor dedikasjon. Å sette sammen en settliste er alltid vanskelig, i alle fall når publikum får spesielle forventninger fordi man har frontet turneen med at man gjerne ville gå i dybden av låtkatalogen. Jeg har ikke kicket helt på alle de nyeste utgivelsene, men jeg synes balansen «nytt vs gammelt» stort sett fungerte bra.
De fire instrumentalistene viste gjennom hele konserten hvilken formidabel enhet de er. Mike Holmes (gitar og bittelitt keyboard), Tim Esau (bass) og Paul Cook (trommer) er fra den originale besetningen, og de hadde det nesten telepatiske samspillet man får etter mange år i samme musikalske enhet. Til tross for kortere fartstid var ikke keyboardist Neil Durant akkurat noen musikalsk verkefinger, der han på en kompakt, men lydmessig mangfoldig keyboardrig bidro med nydelige atmosfærer, heftige soloer, og mektige akkorder. Han er veldig flink til å bygge oppunder Holmes’ storslagne gitarsoloer, noe som gjør at de symfoniske øyeblikkene blir skikkelig symfoniske. Vokalist Peter Nicholls er ingen direkte stor vokalist, men han sang jevnt over bra, og selv om stemmen slet mot slutten, holdt han hele veien. Nicholls sto for publikumfrieriene, og fremsto som en morsom engelskmann med stort scenetekke.
Lyden varierte noe ettersom hvor man sto, men den var jevnt over bra, noe som gjorde at samspillet og detaljer kom tydelig fram. Det visuelle fungerte veldig bra, og de tre videoskjermene var særdeles effektfulle og bidro til å forsterke stemningen i låtene sammen med velregissert lyssetting.
Slik seg hør og bør, var det av og på scenen for diverse ekstranummer, og bandet satte et solid punktum med tittelkuttet fra andreskiva “The Wake”. I det store og hele en fin kveld, og får du muligheten til å se dem, ville jeg absolutt ta turen. 5/6
Tekst & foto: Trond Gjellum