Ingenting har holdt det gående i over tretti år og er glatt det mest undervurderte bandet i norsk rock. De har levert kvalitetsmusikk og forrykende liveshow gjennom en mannsalder og holder fortsatt koken. Nå er de snart klare med nytt album og ny vin! Vi satte oss ned med bassist Tor Jan Møller over et glass Ingenting-vin og tok en prat om, vel ingenting egentlig.
Tekst:
Glenn Knudsen
Foto: Leif Arne Bredland
– En del år har gått
siden Ingenting slapp sitt siste studioalbum «Kjempegreier» i 2008. Ikke at
dere har ligget på latsiden av den grunn, men så har dere nå sluppet en neve
singler gjennom det siste året – «Aldri I Kne», «Holda Kogen!» og «Party». Det
må vel bety at det kommer et nytt studioalbum fra dere snart?
– Det er det som er målet. De tre singlene vi har gitt ut er ferdige og
klare til å gå på plata og de viser nok også litt retningen i forhold til
hvordan det neste albumet vil høres ut.
– Jeg var så heldig å få høre alle tre
låtene live i sommer og de utmerket seg positivt i settet dere spilte, så det
lover jo utvilsomt bra for den nye plata! Har dere noen tidsramme på når den
nye skiva vil slippes?
– Egentlig ikke. Vi har hatt et ønske om å få den ferdig i år, men på grunn av
litt forskjellige ting så ser ikke det ut til å la seg gjøre. Vi er i en
prosess med å finne ut om vi skal få inn en produsent for å holde oss litt i
ørene denne gangen. Litt tilbake til hvordan vi gjorde det på de første
utgivelsene våre for å kanskje fange den gamle magien igjen.
– Det har gått noen
år siden sist studioutgivelse fra Ingenting – vi må som sagt tilbake til 2008
og albumet «Kjempegreier». Det er lang tid og dere har også skiftet ut et par
medlemmer siden det. Hvordan har det påvirket prosessen med å skrive et nytt
album?
– Nå er det bare meg og Ove Morten «Mobby» Grødeland fra den gamle stammen i
bandet igjen, men jeg føler at alle de som har kommet og gått i bandet har
tilført så mye bra at vi har hele tiden klart å holde en framgang i det vi gjør.
Vi jobber med låtene på samme måte som vi alltid har gjort. Det har fra Dag 1 vært
fritt fram for hvem som helst å komme med en idé til en låt, og så jobber vi
den ut sammen sånn at det blir til Ingenting.
– Som du er inne på så har det vært en
del mindre og større utskiftninger i bandet opp gjennom årene – som det gjerne
blir når man har holdt på så lenge som dere har. Dere har hatt to store
omveltninger i bandet som fort kunne ha endt hele eventyret. Den ene var nå
sist med de to nye som har kommet inn i bandet siden 2016 og så den mest drastiske
i 2004 da dere skiftet trommis og ikke minst vokalist.
– Det å bytte vokalist er jo en enorm omveltning og især når det er snakk om en
så spesiell og karismatisk person som Kjartan Osmundsen så er det ikke enkelt.
Vi hadde ikke gjort det hvis ikke Kjartan hadde ønsket at vi skulle fortsette.
Han ville ha bort presset på seg selv så når vi fortsatte med Kjell Undheim som
vokalist tok det bort presset sånn at Kjartan fikk fred til å ta vare på seg
selv. Det er klart at vi ikke kunne fått inn hvem som helst, men Kjell var en
kjenning og omgangsvenn av oss, så vi spurte han om dette var noe han kunne
tenke seg å gjøre. Han takket ja og Kjartan støttet oss fullt ut i valget.
Siste konserten med Kjartan ble faktisk til første konserten med Kjell, for
etter fem sanger overtok Kjell mikrofonen fra Kjartan som så fullførte
konserten og vi ikke sett oss tilbake siden.
– Men Kjartan er med og bidrar på alle albumene
etter at han ga seg, hvis jeg ikke tar helt feil?
– Joda, han er fortsatt med på platene og han dukker også opp blant publikum en
gang iblant også. Kjartan er en fantastisk person og han måtte rett og slett
trekke seg tilbake av personlige årsaker. Det står det all respekt av.
– Vil han tradisjon tro være en del av
den nye plata også?
– Ja, helt klart!
– Det du nevner der
var jo den første store omveltningen i bandet, men den andre store omveltningen
kom nå sist med utskiftningen av Stene Osmundsen og Bård Schanche, som begge
hadde vært i bandet i mange år. Var dere noen gang inne på tanken å kaste inn
håndkleet?
– Ja, det var enten eller. Nok en gang var det to bandmedlemmer som ga seg og
vi måtte få inn ikke bare en, men to nye. Det å finne erstattere når du har
holdt på så lenge som oss er ikke lett. Et band er en veldig spesiell
konstellasjon og det er så utrolig mye som skal fungere at det å komme inn som
ny i et sånn miljø må være veldig spesielt. Det har igjen fungert over all
forventing og det er igjen gamle kjenninger av oss som har kommet inn som har
bidratt til at overgangen har gått så bra som den har gjort.
– Føler du at dere har fått ny giv i
bandet etter at Arne Olav Nygard og Arne Bekkeheien kom inn med nytt blod?
– Ja, det har vi. Vi var nødt til å gjøre noen forandringer og de som har
kommet inn har bidratt med en enorm pågangsvilje og har tilført en helt ny og
annen energi. Vi føler vel at vi har klart å heve ting et par hakk de siste
to-tre årene.
– Vi sitter jo her og
nyter den nye hvitvinen til Ingenting som dere snart skal lansere for salg på
Vinmonopolet, sammen med en rødvin. Hva fikk dere til å ønske å gi ut en egen
vin?
– Vi har fått til et spennende samarbeid med Jærsk Vinimport. Det er et lokalt
firma som holder til her i Sandnes og de er entusiastiske, flinke og ikke minst
seriøse. Det blir lansert både hvitvin og rødvin, som kommer til å være i salg
på Vinmonopolet fra 1.november. Vi er jo voksne folk som liker å ta oss et
glass vin og da er det jo fantastisk å kunne gjøre det til noe spesielt som vi
har et forhold til. Et utrolig spennende prosjekt for oss som vi har veldig tro
på.
– Dere har jo etter hvert blitt voksne menn
og sangene til Ingenting har jo i stor grad handlet om ting som tar for seg
litt mer ungdommelige problemstillinger. Låttitler som «Finn, Ikkje Ud» og «Lera
å Leva» går jeg ut fra at dere har funnet ut av til nå. Så hvor henter Ingenting
inspirasjon i 2019 når dere skal skrive låter?
– Vi finner inspirasjon på akkurat samme måte og på akkurat samme plass som
før. Vi utvikler oss bare hele tiden og vokser. De første låtene ble skrevet av
15 år gamle gutter og der er jo en slags mental utvikling som hele tide pågår.
Det har hele tiden vært viktig for oss å hele tiden holde på en slags grunnide
der vi skriver på en sånn måte at folk kan kjenne seg igjen i det vi synger om.
Da er vi på riktig spor og det har vært den røde tråden i låtene våre. Føler du
at du kjenner deg igjen i alt for mange av låtene våre så bør du kanskje søke
hjelp, haha. Vi har alltid vært en del av et miljø som har vært litt med
utagerende kan du si og det har nok påvirket skrivingen vår. I tillegg har vi
spedd på med en dose humor og ikke ta oss selv så høytiding.
– I 2011 hadde dere
en konsert på Folken i Stavanger der dere feiret tjueårsjubileet til debutskiva
«Ingenting». Dere spilte plata fra start til slutt, til stor begeistring for
fansen som fikk høre låter dere gjerne ikke spiller live lengre. Er den typen
konsert noe dere vil vurdere å gjøre flere ganger i framtiden?
– Egentlig så har vi ikke tenkt på det. Det var litt spesielt den gangen fordi
det var et jubileum for den aller første plata og vi ville gjøre litt stas på
det. Når du har holdt på i tretti år så er det så mange ting du kan jubilere at
det egentlig faller på sin egen urimelighet å dra det for langt. Det fins en
grense på hva du får folk med på, så vi kommer ikke til å gjøre sånne konserter
for hver plate vi har gitt ut.
– I musikken er det
utrolig viktig å ha et gjenkjennelig image og dere hadde fra første utgivelse
fyren i frakk på coverne, men så til albumet «Nytt» i 2003 var han plutselig borte
og har vært borte siden. Hvor kom egentlig idèen om å ha en fyr i frakk fra og
hvor ble han av?
– Det originale LP-coveret til den første plata vår var fullstendig
forferdelig. Det var bilde av at en fyr hadde pissa Ingenting i snøen. Da vi
hadde solgt det første opplaget av LP-er så ville vi gi ut plata på CD. Da fikk
vi plutselig plass til 3-4 nye låter og vi ønsket samtidig å bytte platecover.
Det var en lokal fyr som het Kim Hansen som tegnet det aller første CD-coveret
vårt og det var der han mannen i frakk først dukket opp. Så har vi etter det
bygget videre både på mannen og logoen. Mannen hadde ikke noe navn og han var
egentlig bare en frakk. En annen lokal kunstner som heter «Tolly» overtok
stafettpinnen etter den første plata og tegnet de påfølgende albumcoverne. Det
er ulike grunner til at frakken ikke har vært del av platecoverne til Ingenting
siden «Samleting» i 1998 og de fleste av de grunnene har med folk som ikke er i
bandet lengre å gjøre. Det har nå de seneste årene blitt viktig for oss å holde
på det gamle og ikke minst komme oss litt tilbake til grunnideen. Frakken er
tilbake på den nye vinen vår og hvis jeg skal være ærlig så tror jeg frakken
kommer til å være med oss videre fra nå av og ikke minst på det nye albumet vi
jobber med.
– Det Ingenting har
levert musikalsk og tekstmessig opp gjennom årene har vært av ypperste klasse
og jeg mener dere ikke har fått den anerkjennelsen dere har fortjent. Burde «de
fire store» i norsk rock vært «de fem store» med Ingenting som det femte bandet?
– Jeg tror det rett og slett ikke er plass fem store i norsk rock. Media har
ikke plass og det vil derfor alltid være tre, fire som det blir fokusert på og
så er det ikke plass til fler. En annen ting er at vi egentlig aldri har satset
100 % på å være et heltidsband. Da vi begynte hadde vi ingen ambisjoner annet
enn å spille for oss selv og venner. Det er på en måte andre som har dratt oss
opp av kjelleren og ut på scenen. Vi solgte ut det første opplaget på 1000
LP-er av debutplata og så 3500 eksemplarer av CD-versjonen og da fikk folkene i
Oslo øynene opp for oss. Plateselskapet vårt ville da helst at vi skulle flytte
til Oslo fordi da var det lettere for dem å bruke oss i alle mulige medier. Det
var aldri interessant for oss å ta det steget.
– Dokumentaren «Et
halvt liv med Ingenting» ble vist på Tribute i Sandnes og på Brix på Bryne tidligere
i høst. Hvor kom ideen om å lage en dokumentar om Ingenting fra?
– En kompis av oss, Kai Helgesen, skulle lage en film som masteroppgave og han
bestemte seg da for å lage en film om Ingenting. Han har vært med oss på en
haug med konserter og gjort mange intervjuer med oss til filmen. Da han fikk
veiledning på oppgaven sin fikk han beskjed om at han burde spisse filmen inn
mot «Mobby», fordi han har så mye bra å si og sier det på en så fantastisk
måte. Filmen handler om bandet, men sett gjennom «Mobby» sine øyne. Det ble en
varm og god film der Kjartan også dukker opp – som var en stor overraskelse.
Han er med og er en stor del av filmen i tillegg. I dokumentaren får han mulighet
til å forklare så mye og fortelle hvorfor ting ble som de ble.
– Vil filmen bli gitt ut sånn at folk
kan kjøpe den og se den hjemme i stua?
– Det vet vi ikke enda. Det kommer jo litt an på hva Kai Helgesen ønsker å
gjøre med dette.
– Hvordan er det å spille i Ingenting i dag kontra 1994 da dere var helt i toppen av norsk rock?
– Ting er veldig annerledes, hvis jeg skal være ærlig. Det du tok for gitt på den tiden har vi lært oss å sette pris på nå. Det at folk fortsetter å komme på konsertene våre etter tretti år og at unge folk hele tiden oppdager musikken vår gjør oss ydmyk. Vi får en enorm glede av å spille sammen og hver enkelt opplevelse har blitt viktigere og viktigere for oss fordi vi vet liksom ikke når det tar slutt. Vi nyter hver eneste gang vi får stå på scene sammen som Ingenting.
– Har dere gjort dere noen tanker om hvor lenge dere vil holde Ingenting gående? De gamle heltene fra «de fire store» holder fortsatt koken, minus Jokke selvfølgelig. Ser dere til de bandene og tenker at dere skal faen meg holde det gående like lenge som dem?
– Vi har aldri gjort noen tanker rundt det og vi kommer nok heller aldri til å sette noen grense for hvor lenge vi skal holde på. Vi holder på så lenge det er kjekt og folk fortsatt vil høre oss. De to siste årene har vært utrolig kjekke og givende for oss, så når vi nå også har økt standarden på reisingen vår, så kan vi utsette gamlehjemmet med enda noen år, haha.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2019