Når vokalisten i et av Skandinavias aller største metallband slår på tråden svarer man (gammelt jungelord). Og flaks som det var hadde vi noen spørsmål til Anders Fridén klare for å høre hvordan det har gått med alt fra begge utgivelsene de forærte verden i løpet av fjoråret til planlagte kirkekonserter.
Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Arash Taheri, Tommy Østby
– Dere slapp jo liveskiva «Songs From The Heart Of Gothenburg» rett fra egen hjemmebane. Hvordan kom det seg til og er dere fornøyde med resultatet?
– Hele altet kom seg til fordi vi ville dokumentere hvordan det låter i vår egen hjemby. Det er veldig viktige konsertlokaler for oss der vi har vokst opp med banda vi så opp til, så det er på en måte våre hardrockstempler. Så når vi først fikk muligheten til å spille der så ville vi dokumentere det, og det var ingen tvil for oss at dette var tiden å gjøre det på. Det tok så litt tid før skiva kom på grunn av usikkerheter rundt hvilke selskap som skulle slippe den, samtidig var vi på vei til å gjøre et nytt album og ville ha ut liveskiva først ettersom det ville vært rart å utgitt den etter da det ikke ville være noen nye låter på den. Vi prøvde å unngå at de kom alt for tett på hverandre, men nå ble det litt sånn allikevel. Det er bare sånn det blir noen ganger. Men det føles som et bra livedokument, og spesielt ettersom både Peter og Daniel nå er ute av bandet så er det fint å kunne dokumentere den perioden av In Flames ettersom de tross alt har viet 20 år av deres liv til bandet.
– Var det noen spesiell grunn til at de sluttet og hva vil det ha å si for In Flames?
– Som jeg sa så har de jo brukt 20 år av sine liv til bandet, og av og til vil man bytte spor og gjøre noe annet. Begge har familier de vil være nær og ikke være så knyttet til bandet lenger, noe som man må være når man spiller i band på vårt nivå. Da må man være klare til å dra når som helst, for vi turnerer ekstremt mye – vi hadde akkurat en ganske ekstrem periode på et par år, minst. Det er egentlig ikke så mye mer å si om det enn at det er sånt som skjer fra tid til annen. Det er jo faktisk ikke så veldig mange som er på samme jobb i 20 år ellers. De som vil være med er fortsatt her og de som ikke vil har funnet noe annet å gjøre, og det må man respektere.
– Har dere noen erstatter på plass enda?
– Ja, vi har en ved navn Håkan Skogen med oss. Han spilte sammen med meg og Niclas i et annet band som het Passenger, og han har da blitt med for å spille litt med In Flames. Så får vi se hva han synes om det etter en stund, han blir på mange måter kastet inn i et sirkus på et helt annet nivå enn hva han er vant med. Han er en drivende dyktig bassist og spiller med fingrene som Peter så det var ganske lett for han å tilpasse seg. Men det kreves jo en hel del å bli med et band som oss, vi vet hva vi begir oss inn på men han har vel ikke helt oversikten enda på hva det innebærer. Man må være 110% med og dedikere livet rett og slett, så vi får se hva han sier etter en stund.
– Dere slapp «Battles» ganske tett opp til liveskiva, hvordan har den blitt mottatt?
– Bra håper jeg. Jeg ser ikke så mye på anmeldelser og sånt med mindre jeg har en foran meg, det viktigste er jo hvordan fansen reagerer og publikumsreaksjonen generelt når man er ute og spiller og det føles som om det funker ganske så bra. Faktisk veldig bra vil jeg si. Det er akkurat den skiva vi ville gjøre nå, og det er ikke så mye man får gjort med. Så vil jo tiden vise hvordan den står seg mot resten av katalogen, men det ser vi ikke før om kanskje ti år eller noe. Men akkurat nå var det eksakt den skiva vi ville gjøre.
– «Here Until Forever» har du et ganske personlig forhold til, kan du fortelle litt om den?
– Ja, den er skrevet til min sønn så den betyr ganske mye for meg tekstmessig.
– Hvordan var det å jobbe med den velrenommerte produsenten Howard Benson?
– Det var veldig bra, vi visste ikke helt hva vi kunne forvente oss ettersom vi ikke har jobbet med produsenter på den måten før. Vi er jo ekstremt fornøyd med teamet vi har jobbet med tidligere, men det er ikke helt den samme måten å jobbe på helt enkelt som en dedikert produsent. Og man kanskje kan frykte at vi skal ende opp som et slags verksted, men det funket veldig bra. Vi hadde en liste på en fem-seks forskjellige hvor Howard var en av de vi tidlig pratet med, og han sa med en gang at han ikke ville forandre noe med oss men heller se til at vi låt og var så bra som det bare går. Og det var akkurat sånn det forble, han fikk oss til å gjøre våre saker på den rette måten og virkelig dro det aller beste ut av oss. Før vi startet innspillingen satt jeg og Bjørn og gjorde demoer på alle låtene, Niclas kom inn litt mot slutten og vi spilte hele tiden av det vi hadde gjort til Howard og viste det frem underveis i arbeidet. Og det fungerte optimalt, for da fikk vi tidlig et innblikk i hvilken retning plata ville gå og hvordan det kom til å låte. Samtidig som vi konstant fikk svar på hvordan vi ville at skiva skulle fremstå for fansen og hva vi ville den skulle stå for. Så det var veldig, veldig bra. En god erfaring.
– Dere har planlagt en konsert i kulturkirken i Oslo. Hvordan gikk det seg til?
– Vi ville rett og slett gjøre noen små konserter på steder det vanligvis ikke spilles rockekonserter på, og vi skal gjøre en litt annerledes settliste enn hva vi pleier med en strykekvartett og en ganske mer familiær tilnærmelse til gigen som sådan. Og da tenkte vi at det ettersom det ville bli så spesielt så ville vi ikke gjøre det på de normale stedene. Gjøre det mindre og mer intimt for alle. Og nå er det ikke sånn at vi har spesielt bedt om akkurat den kirken, det er agenter og promotører som informerer om bra steder for oss. Å gjøre det som skiller seg litt ut. Så kommer vi jo tilbake til Norge og Oslo med den vanlige pakka, men det kanskje vil bli en stund til.
– Har dere flere spesielle steder dere kommer til, som en slags eksklusiv turné?
– Ja, vi har litt i Tyskland, Sverige, Frankrike, Sveits og Italia. Noen få steder vi vanligvis ikke gjør. Når vi slapp billettene så ble de solgt ut ganske så fort ettersom det er langt mindre steder enn hva vi vanligvis spiller på. Da finnes alltid det folk som blir forbannet og lurer på hva vi gjør på de der små stedene som ikke helt har forstått at vi jo så absolutt kommer tilbake, men det her blir en spesiell kveld for noen få som får plass. Alt skal jo være så åpent om dagen hvor alle skal slippe til og se, kanskje filme litt og har helt glemt verdien av det eksklusive. Det kan være ganske heftig det og.
– Vet dere enda når vi kan vente dere tilbake til de litt mer normale stedene her til lands?
– Nå tror jeg faktisk for en sjelden gang vi ikke har planer om festivaler i Norge, der pleier vi stort sett å spille. Men vi har den her turnéen før vi drar over til Statene før vi returnerer til Europa for festivaler nedover. Da er nok sommeren over og vi skal fortsette å turnére. Akkurat hvor og når det blir kan jeg ikke si noe om, for det får jeg ikke lov til. Men det blir en eller annen gang innen rimelighetens tid.
– Hva synes du om dagens metallscene i Gøteborg?
– Det er så mange band, jeg vet ikke helt hva jeg skal svare faktisk. Det er fortsatt mange band med sitt helt unike sound som oss, At The Gates og Dark Tranquillity som ingen andre låter som. Visst finnes det en mengde bra musikk fra Gøteborg hva både gjelder rock og metall og band som jobber steinhardt, men utover det vet jeg ikke helt hva mer jeg kan si.
– Helt til slutt; Har dere noen planer rundt 30-års dagen deres som nærmer seg med stormskritt?
– Nei, absolutt ikke – haha. Vi har ikke fundert det grann rundt det for å være helt ærlig. Vi passerte 20 år uten å gjøre noe stort nummer ut av det. Det er så mange jubileer å ta tak i, som «Whoracle» som også akkurat passerte 20 år. Vi er ikke så veldig sentimentale og nostalgiske av oss, så det blir kanskje en skål backstage så får det være bra.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2017