At Ihsahn liker å eksperimentere er gammelt nytt. Etter Emperor har soloskivene vært varierte og tidvis vanskelige å sette i bås. Det nye året innledes med EP’en «Telemark» som viser et enklere black metal utrykk, og denne gangen på norsk.
Tekst: Ronny Østli
Foto: Bjørn Tore Moen
Rundt juletider fikk vi servert videoen til åpningssporet «Stridig». Her ser vi Ihsahn i telemarksbunad med saga hånden, vandrende i Telemarks skoger.
– Vi er tilbake i skauen, og det har jo vært hele intensjonen med denne EP’en. Jeg former alltid konsepter når jeg setter i gang med nye prosjekter. Før jeg i det hele tatt skriver noe musikk. For et album er jo dette ganske omfattende. Jeg tror jeg instinktivt ønsker å forme en ny plate som et perfekt Iron Maiden-album, med den perfekte flyt. Og da kan jo ikke noe vært helt utenfor heller. Når jeg da tenkte konsept for en EP, så jeg for meg muligheten til å bevege meg utenfor og ta det enda lenger. En annen grunn er jo at jeg har gitt ut gjennomsnittlig et album annen hvert år siden jeg var 16, nå er jeg 44. Så etter syv soloalbum tenkte jeg kanskje jeg kunne gjøre noe annet. Kona mi, Heidi, som er min kreative sparringspartner og veldig involvert i arbeidet utfordret meg til både å dykke ned i black metal kjernen, men også det å synge på norsk. Alle titlene har hun forslått, så har jeg skrevet tekstene ut fra konseptet vi har tenkt ut. Og da ga det jo mening å gå tilbake til røttene. Jeg har jo vokst opp med 80-talls hardrock, men fra jeg begynte å spille selv var det jo black metal. Når det i tillegg skulle gjøres på norsk falt det seg naturlig å hente frem min kulturelle bakgrunn. Vi har jo alltid introdusert Emperor live med at vi er fra Telemark, Norway, hehe. Og hver låt er illustrert med bilder Heidi har tatt her i området som sammen med svart/hvitt tegninger gjorde at alt falt på plass. Og da var det bare å ta den helt ut med videoen og pressebilder i Telemarksbunad, hehe.
– I tittelkuttet får vi følelsen av Telemark gjennom innslag av folkemusikk. Samtidig er dette skivas hardeste spor som igjen toppes av orkester og saxofon.
– Jeg og Heidi gjorde jo Hardingrock med Knut Buen for noen år tilbake, men utover det har ikke jeg noe nært forhold til folkemusikk. Derimot har klangen av hardingfele vært med meg lenge, men jeg har ikke funnet noe album å bruke det på, for det kunne blitt for mye. I denne låta kunne jeg ta det ut og rendyrke det, og da ble det akkurat nok. Det er noen ekstreme sider på denne EP’en det ikke ville være naturlig å ta med seg på et album. Selv om låta er variert er tematikken mye den samme. Og det er ting jeg har lært meg etter hvert. Før skrev man jo bare på intuisjon, og det er derfor gammel black metal høres ut som fjorten forskjellige riff fordelt på seks minutter, uten at det har noen kjerne. Og det har sin sjarm det. Men etter hvert som man vokser og lærer seg litt komposisjon og teori så finner man ut at man kan rearrangere og bruke tematikken sterkere, fremfor å finne opp kruttet hvert halve minutt. Den hardeste delen er variasjoner av åpningen, det handler bare om arrangementsteknikk.
– I tillegg til tre egne låter, finner vi to coverlåter.
– Jeg plukket faktisk coverne først. Ideen var jo at det skulle låte som et klassisk rockeband som spiller i et rom. Og de låtene forbinder jeg jo med det. Det er ingen stor hemmelighet at jeg er stor Iron Maiden fan, men jeg har enda ikke gjort noen Maidencover. Det er jo «Seventh Son Of Seventh Son» som er den store skiva for meg, så det virker kanskje litt rart å plukke en låt som «Wrathchild» fra tidlig i karrieren. Men på «Killers» har jo dette rå utrykket. Også har du det faktum at mange gjør låter av åttitallsband med black metal vokal hvor vokalmelodien er det bærende element, og dermed forsvinner halve låta. Akkurat på «Wrathchild» synger Paul DiAnno såpass på gitarene at ved å synge black metal mister du ikke så mye melodisk tematikk. «Rock And Roll Is Dead» er min favorittlåt av Lenny Kravitz. I tillegg til at den er fet passer den veldig bra til konseptet. Hvis du tenker gammel black metal er jo det sanne elementet og autoriteten veldig viktig. Lenny Kravitz tar jo opp nettopp dette fra sitt ståsted. Det er ikke stjerner med penger og høy kokainføring som er rock’n’roll. Det er musikken og utrykket i bunnen og følelsene som betyr noe. Dette er jo i grunn de samme prinsippene som tidlig black metal.
– Har det å gå tilbake til røttene lenge vært en drøm?
– Egentlig ikke. Det med skrikevokal og gitarer med vreng er utgangspunktet i det jeg driver med uansett. Når jeg setter i gang med noe nytt er det å finne en innfallsvinkel som gjør meg mer gira. Jeg vil jo ikke repetere forrige plate. Du har jo band som AC/DC eller Motörhead som rendyrker sine stiler, men også David Bowie og Radiohead som har vært i konstant endring. Det ene er nok ikke bedre enn det andre, men jeg er nok mer søkende, som de siste referansene. Det viktigste er å høres ut som meg på en ny måte. Jeg ville skrive for to gitarer, bass, trommer og skrikevokal. Ikke noe ren vokal. Også blåserekke da, jeg elsker blåsere. Dette er skrevet for et klassisk rockeband, og det er sjeldent jeg har hatt det så gøy når jeg har laget musikk.
– Klassisk rockeband med blåsere og saxofon. Det klinger kanskje ikke like naturlig i alles ører.
– Blåserne er samplet, mens Jørgen Munkeby ligger oppå det med saxofon, så det er en hybridløsning. I forkant av tredje plata mi, «After», hørte jeg mye på Jan Garbarek og for meg låter saxofon så utrolig øde, og konseptet for den skiva er øde landskaper og da tenkte jeg hele tiden på Jan Garbarek. Jeg kjente ingen som spilte saxofon, så jeg ringte Bugge Wesseltoft for tips, og han mente Jørgen kunne være en som ville tilnærme seg mitt uttrykk best. Han ble med, og er jo bare helt rå. Men det er jo ikke her det begynner. Det er noe storartet over en blåserekke, enten det er orkester eller soundtracket til James Bond. Blåserne er orkesterets distortiongitarer og jeg virkelig elsker det. Hører du på gammel Emperor, gir orkesterlydene musikken en ekstra dynamisk dimensjon.
– «Telemark» (anmeldt her!) er den første av i alt to EP’er fra Ihsahn dette året.
– Bransjen har jo endret seg, og albumformatet vi vokste opp med er jo på vei ut. Jeg elsker jo å gjøre dette, men hvordan kan jeg gjøre noe nytt? Før turnerte man for å selge skiver, nå lager man musikk for å ha et påskudd til å turnere. Jeg lager vel ti – femten låter i året, og dette blir en annerledes måte å jobbe på hvor jeg rendyrker deler av mitt utrykk. På Inferno blir det premiere på et livesett bygget rundt Telemark og den estetiske siden av mitt utrykk. Den neste kommer i høst og byr på det motsatte. Der tar jeg det hele ned til et roligere utrykk. Og deretter en turné hvor jeg presenterer de elementene. På den måten gjør det ikke noe om man så meg på våren, for da kan man komme tilbake på høsten og få med en helt annen konsert. Det er jo en måte å utfordre meg selv på også, ved å lage konsepter av konsertene fremfor bare å samle et knippe tilfeldige låter. Og så lenge jeg er gira har jeg trua på at det kan smitte over på publikum. Eller motsatt, hvis jeg ikke finner det spennende tror jeg i hvert fall ikke publikum synes det er særlig kult.
– Hvordan var det å synge på morsmålet?
– Det var veldig givende. Og jeg har fått mange tilbakemeldinger fra utlandet. De skjønner ikke noe av det, men det virker som det utstråler en ekstra autoritet over det. Black metal er jo hardt og norsk er jo også et ganske hardt språk. Jeg tror ikke du vil få det samme trykket ved å synge black metal på fransk. Samtidig er det jo morsmålet og det gir jo en ekstra grad av trygghet og autoritet.
– Jeg vil kanskje tenke meg det motsatte, at det å kjenne språket altfor godt gjør at man kanskje reserverer seg mer med kanskje en frykt for at det kan låte kleint?
– Jeg har jo på en måte skrevet tekstene i en litt gammeldags form, det er jo ikke sånn jeg snakker. Det er jo brukt litt poetiske vrier og noe helt annet enn om jeg skulle synge om hverdagslige ting. Kanskje også litt gamle ord og vendinger. Det gjorde det nok litt lettere.
Her bryter jeg ut i latter og tenker på det å kanskje skrive tekster ut fra hvordan man snakker i Filmavisen.
– Ja, haha. Eller KLM. Jeg så på noen gamle klipp av dem her om dagen, så i forhold til å være politisk korrekte er det mye der som ikke hadde gått gjennom i dag.
Dagene i forkant av intervjuet er det musikalske nyhetsbildet preget av dødsfallet til Neil Peart.
– Da vi spilte på 70 000 Tons Of Metal-cruiset kom folk bort og fortalte det og jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, for jeg har ikke så veldig stort forhold til Rush. Jeg merket dette var veldig følsomt for amerikanere, og selvfølgelig tilhengere av prog. Jeg vet mange kaller min musikk progressiv og tenker jeg hører mye på prog, men det er ikke tilfelle. Jeg tenker vel egentlig ikke at musikken min er det heller, det er vel bare en konsekvens av at jeg liker å eksperimentere. Jeg vet ikke.
– Hvordan ser arbeidsåret 2020 ut for Ihsahn?
– Jeg er klar for et nytt år jeg. Vi startet jo med nevnte cruise, hvor jeg spilte med både bandet Ihsahn og Emperor. Så slipper jeg denne EP’en og begynner å øve inn livesettet, som har premiere på Inferno. Før det skal Emperor en tur til Moskva, samt at vi gjør spredte konserter i løpet av året, som Karmøygeddon her til lands. Nå til helgen begynner jeg å spille inn trommer til EP’en som slippes i høst. Når den slippes er planen å turnere med det settet, og kanskje rekker jeg å begynne på et nytt Ihsahn album før året er omme.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2020