– Gratulerer med et fantastisk stykke arbeid! («Ihsahn» ble sluppet i februar 2024 og er anmeldt her!) Hvordan føles det nå som det nærmer seg release?
– Jo, tusen takk. Følelsen er veldig god den, men det har den egentlig vært en stund – jeg leverte ifra meg den ferdige masteren allerede i april i fjor. Det tar jo sin tid å få vinylen riktig, og mye som skal planlegges som musikkvideoer og liknende, så ting tar tid. Det er heller ikke så gunstig tidspunkt rett før jul, men i forhold til spørsmålet ditt har jeg vært veldig glad helt siden april, jeg. Jeg lærte tidlig at man har null kontroll på hvordan folk reagerer på ting, jeg har holdt på såpass lenge at jeg har sett at det er aldri en full overenstemmelse over hva jeg synes er bra og hva folk synes bra. Så det eneste jeg får gjort er jo å gjøre mitt aller beste innenfor de rammene jeg har i forhold til tips, tid, økonomi og den teknologien jeg har tilgjengelig. Så jeg prøver bare å gjøre mitt beste fra album til album, også får blir det som det blir. Men sånn helt subjektivt på det personlig plan – dette var jo et ganske avansert prosjekt for min del som er en selvlært hardrocker ifra Telemark, så er jeg veldig stolt og fornøyd. Det er veldig tilfredsstillende å få et såpass stort prosjekt i mål. Jeg nådde alle de målene jeg satte på en måte, og den prosessen er det eneste jeg har kontroll på, for når det er ute er det helt hipp som happ for folk om det er vanskelig for meg å lage. Jeg er kjempegira på å få det ut, og den feedbacken jeg har fått så langt ifra folk som har hørt skiva, og de singlene som er ute har vært veldig positivt.
– Det er godt å høre, for dette må da være det mest ambisiøse du har gjort uansett hvilket navn du har gjort det med?
– Jaja, hundre prosent. Det kan ikke sammenliknes med noe annet jeg har gjort før. I forhold til kompleksitet og på mange plan; Disse to versjonene som slippes for eksempel, og konseptuelt sett – det er jo det aller første klare narrativet jeg har laget musikk til, og det er to parallelle historier og to sett med musikkvideoer så det blir seks musikkvideoer totalt som på en måte skal dykke inn i de narrativene. Så det er mye å forholde seg til, i tillegg til alt jeg har lært når det kommer til orkestrering. Jeg har gått all-in for å orkestrere det som om jeg skulle orkestrere et fullt symfoniorkester, det er ingen patcher men skrevet veldig old school i måten det er notert på. Mye har kanskje vært veldig unødvendig for prosjektets del, men kult for min egen læringsglede.
– Hvordan påbegynner man et sånt prosjekt, er det i form av en idé eller visjon for eksempel?
– Jeg starter egentlig på samme måte som jeg har gjort siden første soloplate, dette er jo nummer åtte. Jeg har én bok med blanke ark der jeg noterer tanker om hva slags plater jeg har lyst til å lage, så jeg begynner der også skriver jeg opp når jeg begynner å få en idé om hva den neste plata kan være. Så begynner jeg å samle idéer på hva slags musikalske uttrykk, hva slags lyder og ensembler, hvordan jeg ønsker at det skal føles. Det blir å samle visuelle ting som beskriver et slags miljø kan du si, hvor jeg for eksempel på skiva “Arktis” der tekster og det visuelle på en måte peker innenfor et arktisk miljø mens det på andre skiver er noe helt annet. Når du jobber alene blir det på mange måter dét som blir rammeverket, mens i et mer tradisjonelt band blir rammeverket kanskje litt avstumpa av kompromissene mellom eventuelt de som har noe å si – mens jeg som jobber alene kan gjøre hva jeg vil. Da er det viktig å ha det fokuspunktet, og det er sånn det starter for meg. Jeg samler sammen hvilken type album jeg ønsker å lage først, også skriver jeg masse forskjellige idéer og musikk underveis. Når man har en type blueprint i forkant, så er det så mye lettere å holde opp alle de nye idéene som puslespillbiter for å se om det passer inn den overordnede visjonen eller ikke. Det gjør det litt lettere, og det er en praktisk måte for meg å jobbe på. Men da jeg begynner å skrive musikk – jeg bestemte meg for før jeg begynte å skrive musikk at det skulle være to parallelle album – jeg har jo brukt mye soundtrack-aktige ting helt siden tidlig Emperor med keyboardbruk og sånne ting, så jeg har alltid hatt den interessen kan du si. Men denne gangen tenkte jeg at hvis jeg går til de kjerneelementene som jeg har jobbet med lengst, som tradisjonelt metallband med black metal-skriking og så videre, og så i tillegg et tradisjonelt orkesteroppsett med alle elementene som jeg elsker ifra filmmusikk fra 70- og 80-tallet som Jerry Goldsmith, John Williams og Bernard Herrmann og alle de der, og for meg prøve å legge lista mye høyere enn hva jeg har gjort før, selv med bare tradisjonelle ingredienser. Det var målsettingen, og etter jeg har skapt meg en del erfaringer så vet jeg at det er en hel del av de mer subtile tingene i et orkesterarrangement som blir borte i krafta av overstyrte gitarer, blastbeats og alt dette her, så synes jeg at det var interessant å skrive et arrangement som selvfølgelig supplerer metallproduksjonen, men på en sånn måte at selve arrangementet skulle fungere individuelt uten alt det andre. Så begge skivene er akkurat den samme skiva, det er veldig lite som orkesteret spiller som ikke gitarene spiller. Det er den samme musikken, men hvis vi ser på første singel «Pilgrimage To Oblivion”, så er den definitivt hardeste låten på skiva – kanskje iblant det hardeste jeg har skrevet, den er veldig spontan, rett på og beinhard, men hvis du hører på orkesterversjonen av den, så er det akkurat den samme musikken men med en hviskende og stille tremolo-cello. Så du får en helt annen opplevelse i form av dynamikk og arrangement. Det synes jeg er interessant, og intensjonen var å utdype det spennet. Så rent praktisk, siden jeg visste at jeg skulle ende opp med to versjoner så kan det sammenliknes med noen som skal komponere et stort bilde med mange elementer der det er naturlig å bruke blyant eller kullstift eller hva de bruker, jeg kan ingenting om sånt – men å sketche ut rammeverket før man fyller inn. Jeg gjorde det som kalles for “shortscores” som kun bestod av pianolyd i oppsettet på fem-seks spor der det kan være akkordprogresjoner på et spor, bassgang på et annet spor, ornamentering på et spor og kanskje melodilinje på et fjerde spor – men uten at det er tildelt et spesifikt instrument foreløpig, men som rent kompositorisk fungerer i forhold til register og sånne ting. Da har man hele komposisjonen som en slags kullstift-tegning hvis det gir mening, også tok jeg det materialet og organiserte det og ga det til de forskjellige instrumentene i rockebandet. Så tok jeg akkurat det samme materialet og orkestrerte for et fullt symfoniorkester, ett og ett instrument. Det er et enkelt system, men uhyre vanskelig å programmere og orkestrere. Bare orkesterdelen er jo en egen vitenskap der man må tenke fremgrunn, bakgrunn og teksturer. Hvordan dobler man? Ting med fløyter og messing, hvordan få det til å fungere sammen? Dette er noe jeg veldig opptatt av, men det blir kanskje litt for teknisk i forhold til hva den gjengse leseren din er interessert i.
– Men jeg er veldig interessert, så det er superinteressant å høre! Men det du da sier er at orkestreringen på den rene orkesterversjonen er identisk som metallversjonen?
– Helt identisk. Det er akkurat de samme stemsa, men det er miksa av en som heter Joe Broly som har spesialisert seg innenfor miksing av hybride orkesterinnspillinger og jobber primært innen film-, TV- og spillmusikk. Der er det jo brukt mye samples som er blandet med noen ekte instrumenter – og det er sånn jeg også har gjort det.
– Man legger fort merke til flere detaljer i orkesterversjonen i forhold til metallversjonen, ref det du nevnte tidligere.
– Ikke sant, for der fungerer orkesteret mer subtilt som veldig ofte gir mer dybde til rockeinstrumentene. Noen ganger på metallversjonen ligger gitarer og bass mer i bakgrunnen der orkesteret tar litt over, men også motsatt. Men på orkesterversjonen av plata så kommer som du sier detaljene i bakgrunnen tydeligere frem. Men sånn er det også i orkesterbiten, hvis du dobler ting med for eksempel piccolofløyte i forhold til trompeter så er det ikke sikkert at du hører fløytelyden nødvendigvis, men det gir harmoniske overtoner til en allerede eksisterende linje – som en slags ekstra EQ på en trompetlyd hvis du skjønner. Jeg tenkte også sånn tidligere, at det ikke er noe vits i å ha noe man ikke hører eller klarer å skille ut – men det er ikke det som er poenget. Hele poenget er blandinga, og det er som en farge. Hvis du blander to farger så klarer du ikke å skille ut originalfargene, men det blir en helt ny.
– Det var et veldig godt poeng! Du har sluppet to singler i skrivende stund, “Pilgrimage To Oblivion” og “Twice Born” – hvilken blir nummer tre?
– Det blir “The Distance Between Us”, som da også kommer i to versjoner. Og rekkefølgen på de er litt satt av at videoene har hver sin handling som henger sammen. Orkestervideoene er animerte, og videoene til metallversjonene prøver å vise deler av historien fra hovednarrativet kan du si. Så derfor måtte videoene komme kronologisk.
– Jeg har også lagt merke til at det er et slags tema med reinsdyr eller hjort som går igjen i både coverart og musikkvideoer?
– Ja, det er jo hjortedyr med horn rett og slett. Men en blanding av litt forskjellige typer. Det er for eksempel reinsdyr i åpningen av videoen til “Pilgrimage”. Og dette går også veldig igjen i de animasjonene til orkesterversjonene, og i coveret.
– “Hubris And Blue Devils” og “At The Heart Of All Things Broken” er to spor som jeg satte et ekstra kryss ved da jeg hørte igjennom, som var ekstra storslåtte og episke.
– Tusen takk! Jeg følger på en måte den historien som jeg har skrevet som er bakgrunnen for alle tekstene, og ergo også den musikalske utviklingen som er basert på Joseph Campbell og “The Hero’s Journey” hvis du kjenner til det. Hvis du analyserer noveller, tekster eller teater og filmer for den saks skyld, så følger det veldig ofte en tradisjonell oppbygning. Du har en vanlig situasjon, også blir protagonisten eksponert for noe nytt som sender han ut på en reise av utfordringer og fortvilelse, men også håp. Man takler én utfordring men så blir det enda verre også ender det veldig ofte tilbake til utgangspunktet, men som en forandret person. Det er en veldig klassisk historie som går helt tilbake til antikken, og på samme måte er orkesteret og metalldelen kjerneelementer, og derfor har du når du hører på “Hubris And Blue Devils” så er det et sted der det skjer mye i historien før det roer seg til en stor og episk avslutning under “At The Heart Of All Things Broken” – den konkluderer jo på en måte hele historien. Så hvordan de er bygget opp skal følge fortellingen. Den første låten setter bare stemningen, mens under “Pilgrimage” er det helt åpenbart at det skjer noe dramatisk som kaster deg ut i noe. Jeg har vel på en måte hatt samme tilnærming som om jeg skulle har skrevet musikken til en film. Det er en hel del temaer som kommer igjen i musikken, og det er jo veldig inspirert av filmmusikk der kanskje Wagner er den største inspiratoren – spesielt med temaer knyttet til karakterer og som har blitt en veldig vanlig metodikk innen filmmusikk med karaktermotiver. Og det er elementer som jeg ønsket å ha med, men alt dette går jo tilbake til hvordan jeg opplever bra plater selv. Jeg har analysert tilbake, og innser at veldig mange av de platene jeg har gjort opp igjennom – og det begynner å bli en del, helt ubevisst har referert veldig godt til “Seventh Son Of A Seventh Son” med Iron Maiden. Man har en spesifikk åpningslåt, og så skjer det noe før tredje låt ofte er en litt mer lettvekter før det, som Maiden, ofte slutter i en lang og episk avslutningslåt. Og dette er helt ubevisst, helt til det brått gikk opp for meg at jeg egentlig bare gjenskaper Maiden. Men dette henger jo da sammen med min oppfatning av hva som definerer et bra album. En slags ubevisst mal som man følger, men som jeg i ettertid har skjønt at det er sånn det bør være. Jeg er jo oppvokst med King Diamond, Iron Maiden og Judas Priest og det er sånn jeg ønsker å lage plater. Det er ingen som setter på “Dark Side Of The Moon” bare for å høre én låt, man har jo lyst til å høre den fra start til slutt og det er sånne plater jeg også ønsker å lage i stedet for å lage plater med et knippe låter jeg har skrevet det siste året litt sånn random. Det skal føles som et helt verk, og det kommer av den perioden fra de platene man er vokst opp med som kanskje er spilt inn i det spesifikke studioet, og det ikke var så generisk som det kanskje kan oppfattes som i dag. Den opplevelsen av å se coveret til “Powerslave” mens man hører på låten så gir jo det mening, og samme med chorusgitarene og det futuristiske lydbildet på “Somewhere In Time”. Samme som når man gikk å så de live så var mye av coverarten og stemningen også på scenen. Det er en større visjon, og det er et univers som du kommer inn i.
– Jeg er også glad i “album” som et gjennomarbeidet konsept, mer enn at man bare hiver sju-åtte tilfeldige låter sammen.
– Helt klart, men når vi ser hvilken tid vi lever i nå så gjør jeg jo alt feil, haha! Dagens kids med en veldig kort attentionspan så er det ganske mye å kreve at de skal sette seg inn i to parallelle album med to forskjellige storylines som veves inn i hverandre.
– Du kommer til å slite med TikTok!
– Vet du, det kan jeg leve med!
– Når vi snakker om live, har du vurdert å ta dette ut på veien? Du har vel kun én konsert i London som jeg har sett?
– Det er den eneste som er annonsert enda, men det er klart at vi jobber med ganske mange flere ting. Det er det jeg gjør imellom intervjuer nå er å programmere patcher, lage setlister og sender ut øvingsmateriell og sånne ting.
– For det var mitt neste spørsmål – hvordan løser du dette live?
– Det blir med orkester på tracks, som på mange måter er malen nå. Jeg har jo fått spørsmål om dette opp igjennom, og selvfølgelig hadde det vært i en ideell verden å også hatt dette live. Jeg blir alltid litt sjalu når jeg ser at folk får spille med KORK, for det må et orkester av det kaliberet til for å gjøre dette så bra – de er altså så sjukt bra og de har også den erfaringen med å spille med ikke-tradisjonell orkestermusikk. Så jeg har faktisk sjekka, de skal ha 100.000 kroner dagen og med øving og hva som trengs i tillegg snakker vi fort millionen bare for å komme i gang hvis vi snakker rikelig med øvinger som trengs i forkant. Så med mindre det blir sponsa av NRK så blir det en umulig oppgave, og jeg tviler på at jeg er såpass inne i varmen i norsk kulturliv. Jeg hører masse på hybridting som KORK har vært med på, og en stor favoritt er det de gjorde sammen med Come Shine – det er helt fantastisk, så smakfullt. Særlig det første de gjorde er helt magisk. Jeg bruker jo også mange samples på skiva, og Chris Baum gjorde en fantastisk jobb med å doble første- og andrefioliner igjennom hele albumet og det er også en del perkusjon vi gjorde med en trommeslager i studio som blir på tracks live. Det er jo en romantisk drøm å kunne gjøre alt live, men spesielt med denne form for orkestrering som krever en enorm presisjon er en stor utfordring. Jeg snakket med Devin Townsend som spilte med et skikkelig symfoniorkester da han har spilt i Øst-Europa, og det å få orkesteret, som helt sikkert er veldig bra, til å få til nettopp dette og treffe transientene på noe som er så presist, som musikken til Devin jo er, var visstnok et helvete. Da må man opp i skalaen til typ London-orkesteret eller nettopp KORK som består av de ypperste og som kan ta det “on the fly”. Så det er ikke bare å leie et orkester, så min filosofi er veldig praktisk – jeg bruker alltid Quad Cortex til alt av gitarer live. Jeg tok imot dette med modellering tidlig, og det er ikke fordi ekte forsterkere ikke låter bra, men når man er på veien og gjerne leier amper, som selv om de fyller specsa du ønsker så vet man ikke hvor gamle de er – det er så mye random i det og ting som kan skje underveis. Selvfølgelig, hvis du er Joe Bonamassa og har trailere tilgjengelige og en hel gjeng av gitarteknikere med så lar det seg jo løse – men min påstand er at de moderne modelleringene, spesielt på festivaler der du har en innleid amp med et innleid kabinett med en innleid 57 foran så vil 98% av publikum ikke høre noe forskjell. Det er en liten forskjell til klubbscener riktignok, der publikum hører mer av scenelyden og det er mer utfordrende med spesielt trommelyd til de nærmest scenen – men der kjører jeg doble signaler. Så det er det samme prinsippet her som jeg nevnte med symfoniorkester, med mindre jeg har ressursene til det beste orkesteret i det beste studioet så er det vel så bra, om ikke enda bedre å bruke de beste samplesene og ta den tida på å få det til å låte bra i stedet for en romantisk idé på å prøve til å få noe til å låte bra. Det var kanskje en litt overdrevet lang forklaring, men særlig for de som ikke jobber med det kan dette være litt vanskelig å forstå og dette tror jeg handler om den romantiske tilnærmingen til det – at de tror at analogt utstyr utgjør så stor forskjell – og jeg har så absolutt også vært bitt av den basillen og har masse analogt utstyr i studioet mitt, men har i den senere tid skjønt at selv om man hører en skive som låter veldig varmt og analogt så har det sittet en tekniker og mikset digitale lyder på laptop’en sin. Det handler bare om øret som hører.
– Veldig gode og interessante poenger. Men jeg forstår det dithen at det kanskje er litt tidlig å komme med datoer på hvor man kan se deg den nærmeste tiden?
– Ja, jeg tør ikke det helt enda, for jeg sitter med et management som nå prøver å få kabalen til å gå opp. Jeg skal jo også spille med Emperor i år også, så det er noen saftige routinger innimellom også er det jo litt politikk i dette også, uten at jeg helt forstår hvorfor, med tanke på hvem som annonserer når. Det er vel på grunn av territorier og sånn, så jeg har dessverre ikke noe fast og komme med og i tillegg har jeg ikke helt oversikten selv heller da hodet mitt er nedsauset av veldig mye annet. Men heldigvis har jeg veldig flinke folk som holder styr på det.
– Da får vi bare følge med, også håper jeg at det blir mulig å se dette i nærheten av Oslo et sted. Kommer du forresten til å spille hele skiva live?
– Vi får se, vi får se. Men jeg kommer ikke til å spille hele skiva, men over halvparten. Jeg er veldig spent, for det blir en liten utfordring. Ikke fordi det nødvendigvis er så veldig teknisk, men jeg bestemte meg for å skrive hele skiva uten bruk av diatoniske chordprogresjoner – altså måten man bruker dur og moll, en veldig tradisjonell harmonikk som har sine egne regler. Jeg bruker selvfølgelig noe av det, men ingen fulle seksjoner som går opp innenfor den teorien. Jeg har utforska mye annen dualitet som er typisk innenfor filmmusikk, om det er oktatonisk eller messiaen-moduser som er nye fargetoner, og ettersom jeg ikke har skrevet noe av dette på gitar, men plassert det på gitar etterpå så er det jo ingen av de muskelminnene eller bevegelser som er en del av dette. Så det er så jævlig mange rare voicinger som ikke gir noen mening og er et helvete å øve inn. Men jeg kan bare takke meg selv, haha! Men det kommer nok til å ordne seg, jeg pleier å forberede meg og det er lite som tas på sparket.
Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Andy Ford
Livefotos: Anne-Marie Forker, Synne Nilsson
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2024