Frontiers
Amerikanske House Of Lords har en ganske interessant historie. Bandet var egentlig sentrert rundt ex-Angel-keyboardist Gregg Giuffria da Gene Simmons signerte de på sitt Simmons Records i 1988, og debuten med den da totalt ukjente vokalisten James Christian regnes fortsatt som deres mesterverk. To skiver til fulgte før House Of Lords bukket under for grungen, og da de gjenoppsto i det nye millennium, var det uten Giuffria, men med Christian som ny kaptein. De siste 15 år har han vært eneste link til originalbesetningen, og de har stort sett gitt ut ny skive rundt regnet annethvert år siden. Men det begynner å bli lenge siden House Of Lords ga ut en virkelig knallskive, selv om ingen av de har vært direkte svake. Litt av bandets problem er at de har ikke noen fremragende låtskrivere i rekkene, og de har dermed vært avhengige av ekstern hjelp. Resultatene har vært varierende de siste ti år, da de ikke lenger har jobbet så tett med partnere som Jeff Kent og Mark Baker. På årets utgivelse «New World – New Eyes» har de derimot knyttet til seg den gamle ringreven Mark Spiro på låtskriverteamet, og resultatet er ganske forfriskende. Spiro har tidligere jobbet med alle fra Heart, Mr. Big og Cheap Trick til Bad English, Giant og Lita Ford – og Stage Dolls, faktisk.
Åpningssporet «Change (What’s It Gonna Take)» er meget lovende, med en klassisk episk keyboardintro a la debutskiva, før akustiske vers og dramatisk refreng. Tittelsporet følger, også dette akustisk drevet med trøkket spart til refrengene. Det begynner nå å bli tydelig at James Christian er godt oppe i 60-årene og ikke lenger har den kraften og rekkevidden han hadde på de tidlige skivene. Men han har fortsatt en sterk og varm stemme, og han har sitt eget uttrykk – uvurderlig for enhver vokalist. Gitarist Jimi Bell har vært Christians høyre hånd i 15 år nå, og spiller gnistrende, men det slår meg igjen at House Of Lords kanskje hadde vært bedre tjent med en mer melodisk gitarist a la Schon eller Lukather fremfor en shredder som Bell.
De elleve låtene på skiva er generelt mer oppløftende enn de foregående skivene, og det virker nesten som om de bevisst har prøvd å gå tilbake til soundet fra de første tre skivene, noe de til en viss grad lykkes med. «Chemical Rush» er steintøff (og James Christians platiniumsselgende kone Robin Beck er fremtredende på kor), og vi må også trekke frem spenstige «$5 Bucks Of Gasoline» blant skivas høydepunkter. Et ankepunkt som trekker mye ned er trommelyden – alle andre instrumenter høres klart og tydelig, men BJ Zampa (som også sysler med Dokken for tiden) har fått den verste trommelyden på denne siden av «St.Anger.» Men hele skiva er full av melodiske riff og svære allsang-refrenger, og fans av klassisk, hard AOR kan trygt gå til anskaffelse av denne i forvissning om at det er House Of Lords’ sterkeste album siden «Cartesian Dreams» kom i 2009.
4,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 12.juni 2020