Det er lett å tenke seg begrepet retrorock når en hører om band som er inspirerte av Black Sabbath. Vestfoldbandet Hex A.D. foretrekker derimot den senere episke perioden. Deres fjerde album «Astro Tongue In The Electric Garden» er intet mindre enn en briljant oppvisning i klassisk, tung og majestetisk hardrock.
Tekst: Ronny Østli
Foto: Arash Taheri
I 2018 ga jeg god karakter til Larviksbandet Hex A.D. sitt tredje album «Netherworld Triumphant». Og dette er et album som har vokst ytterligere siden den gang. Tung klassisk hardrock hvor hovedinspirasjonen er britisk syttitall. Hex A.D. startet som et samarbeid mellom Henrik Haugnes Kaupang og stjerneprodusenten Chris Tsangarides. Og akkurat her føler jeg et behov for at den norske halvdelen forteller mer.
– Jeg spilte bass og sang i en trio hjemme i Vestfold. Det var ganske tunge saker, en blanding av thrash og doom. Chris likte dette og ba oss komme over til England og spille inn en plate. Jeg nevnte dette for de andre, men de var mer lunkne og mente vi ikke hadde nok låter. Vi hadde akkurat spilt inn en EP og sto litt på bar bakke. Jo, men da lager vi noen nye låter, sa jeg, det er jo kjempegøy! Men nei, de andre var i ferd med å ta lappen og holdt på med andre ting enn musikk også, så enden på visa var at jeg dro over til England og spilte inn «Even The Savage Will See Fair Play» alene. Jeg spiller alle instrumentene med Chris bak spakene. Og det ble en bra skive det, vi spiller fortsatt låter derfra og mange mener dette er vår beste. Jeg er vel ikke helt enig i det nå lenger, hehe.
Jeg vil egentlig dypere til verks, for det er helt sikkert mange trioer i Vestfold, men svært få ender opp hos en stjerneprodusent.
– Han fant oss faktisk på myspace, og dette var da i 2010. Og 19.juni 2011 satte jeg meg på flyet for å spille inn plate hos han. Nå har også jeg blitt eldre, men for nesten ti år siden var jeg egentlig litt for ung i den verdenen til å ha alle preferansene hans, men det aldersmellomrommet oss i mellom eksisterte aldri. Vi var bare enig fra første sekund. Lik tilnærming til hvordan man lager musikk og hvordan det spilles inn. Lik tilnærming til hva vi hørte på. Vi var bare enige vi. Men ett synspunkt fant jeg litt rart. Han har jo jobbet mye med Black Sabbath og produserte jo «The Eternal Idol». Han sa; ‘Du minner meg om en blanding mellom Ozzy og Tony Iommi. You are a loose cannon, but you have a vision as well.’ Nå mente han riktignok musikalsk og ikke i livstil, jeg er en streiting sammenlignet med de, hehe. Jeg er ikke sånn at jeg driver og finsliper et riff til minste detalj. Jeg liker å fange det mens det enda har litt attitude, og det liker han også. Han kunne si han skjønte hvor jeg ville, og fant en gitarlyd han mente jeg ville like. Jeg viste ham også litt ting, som at de to første platene våre er spilt inn med Yngwie Malmsteens Stratocaster, med singlecoils, nedstemt i H. Han lurte på om det i det hele tatt var mulig på en Stratocaster, hvorpå jeg svarte; hør her! Han har jobbet med såpass mange klassiske artister som ikke har tenkt på tuning på denne måten. Han ble en god venn. Jeg var ofte på besøk og hadde en periode en leilighet i nærheten. Jeg var også den siste som var studioet hans før han døde. Han døde jo i januar og jeg var der i november for å legge på vokalen til forrige album «Netherworld Triumphant». Men jeg var syk og vi endte opp med å produsere melodilinjer jeg skulle synge når jeg ble frisk. Det neste som skjer er at jeg får en melding fra datteren hans om at han har gått bort.
– Chris Tsangarides produserte skiver med artister som Thin Lizzy, Black Sabbath, Girlschool, Judas Priest, Helloween, Anvil , Yngwie J. Malmsteen for å nevne noen få. I tillegg til Hex A.D. har også TNT brukt ham av norske navn. «Netherworld Triumphant» ble omsider ferdig, og sluppet i november 2018. Det jeg liker med plata er tyngden og drivet. Tempoet holdes igjen i partier hvor jeg tenker det hadde vært lett å la seg rive med og hvor jeg nærmest forventer lekende Ian Paice-tromming.
– Jeg skjønner hva du mener. Det er ikke til å stikke under stol at vi alle i bandet er store fans av Deep Purple. Det er jeg som spiller på trommer på plata og den som har inspirert meg mest er Vinnie Appice. Black Sabbath har nå gitt seg og Dio døde i 2010. «Heaven And Hell» og «Mob Rules» er min favorittbesetning med Black Sabbath. Det er mange som kopierer Black Sabbath, men da gjerne «Master Of Reality». Hvorfor det? Black Sabbath er jo så mye mer. Hvor spennende hadde det ikke vært om band heller jobbet videre ut fra landskapet vi hører på «Technical Ecstacy» eller kanskje «Seventh Star»? Denne plata ble min måte å rette fokuset mot denne siden av Black Sabbath. Jeg føler mange av syttitalsbanda fikk en ny vår da de entret åttitallet. Jeg tenker da på årene frem til ’84-85, før synth-trommene kom inn i bildet. Jeg er veldig glad i «Abominog» og «Head First» med Uriah Heep, og alle liker jo «Heaven And Hell», men jeg føler likevel at denne perioden er litt glemt. Jeg skulle virkelig ønske flere lot seg inspirere av denne tiden, siden dette er musikk jeg er så glad i. Når jeg nå hører plata og fortsatt får følelsen av denne epoken, tror jeg fikk til utrykket jeg var ute etter.
– Artig du nevner Vinnie Appice, for jeg gjorde et intervju med Donald Tardy fra Obituary her i bladet, som også nevner ham som favoritt. Jeg må også si jeg har latt meg inspirere av samme trommis i egen musikk og har veldig sans for bruken av ride i versene.
– Ja, ikke sant. Det er jeg helt enig med deg i. Jeg har spilt en del av Appice-låtene i et band jeg hadde med Rowan Robertson (tidligere Dio-gitarist journ.anm) og Geoff Nicholls (keyboard, Black Sabbath journ anm). Dette er låter jeg hørte på som liten og lærte meg å spille til, så det var veldig naturlig for meg å spille sånn. Og da var det bare å pøse på med denne stilen på «Netherworld Triumphant».
Jeg snakker med Henrik i anledningen at plateselskapet Freshtea har samlet metalpressen til en gjennomhøring av årets verk «Astro Tongue In The Electric Garden» på Kniven i Oslo. Plata starter med en intro ved navn «Elle Est Mort» som går over i «Deadly Nightshade». I tillegg til allerede nevnte band i artikkelen nevnes inspirasjoner som Rainbow, Rush og Iron Maiden. Henrik er stor Maiden-fan og har spilt i backingbanda til både Paul DiAnno og Blaze Bayley. Likevel er det Candlemass i perioden «Chapter VI» og kanskje også Malmsteen jeg tenker på når jeg hører plata.
– Jeg er enig med deg. Candlemass er jo en stor inspirasjon for meg, og nære venner. Jeg ble jo invitert i 50-årslaget til Mappe Björkman og har i tillegg spilt med Mats Levén. Den originale trommisen deres, Mats Ekström, er jo kjempe Hex A.D. fan og sender stadig meldinger om at han hører på platene våre, hehe, så linken til Candlemass er definitivt der. Jeg er mer stolt av det enn at jeg prøver å skjule det. Du nevner også Malmsteen, og jeg må si for meg er den svenske hardrocken på linje med England. På singelen «Astro Tongue» har jeg hentet litt fra Europe, som er et band alle vi i bandet liker veldig godt. Jeg sier selvfølgelig ikke hvilken låt jeg har latt meg inspirere av, hehe. Du vil nok også høre litt Michael Schenker.
Henrik nevner at organist Magnus Johansen mener Europe er best etter gjenforeningen, noe jeg er tilbøyelig til å være enig i. Uansett er jeg og Henrik enige om at Europe sine seneste skiver er god kvalitetsrock levert av et band som ikke kun reiser rundt for å leve på nostalgien. Tilbake til plata og en låt jeg noterte som veldig bra, «The Day The Sky Exploded». Her har du gravd litt i progrocken hører jeg.
– Veldig. Den låta er pure sci-fi. Det er den siste teksten jeg skrev til plata. Jeg begynte å gå tom for ideer, men så ramla jeg over en youtubekanal med masse sci-fi filmer fra 50- og 60-tallet, hvorfra jeg blant annet stjal tittelen. Jeg er ikke helt der at jeg har Star Trek dynetrekk, men jeg vil kalle meg moderat sci-fi fan. Og her fikk jeg brukt mye av det jeg lærte av å være trommis for Blaze Bayley i fem år. Blaze-perioden til Maiden har mye prog i seg og er veldig episk. Og dette er jo en av låtene jeg spiller trommer på selv på denne plata. Så dette er min måte å ta hatten av for låter som «The Clansman» og «Sign Of The Cross».
– Er det Blaze-perioden som er «ditt» Maiden?
-Langt derifra. Jeg har jo spilt med Paul DiAnno i ti år, og den perioden må jeg nok si troner høyest. Jeg mener jo Maiden mistet mye da Paul forsvant. Jeg elsker alt av Maiden, men utgivelsene fra «Soundhouse Tapes» til «Maiden Japan» er jo selve essensen til hva som er Iron Maiden. Og det uten å snakke stygt om de andre skivene, for det har tross alt vært favorittbandet mitt siden jeg var ni år. Jeg var med opp til «Powerslave» og hoppet på igjen på «No Prayer For The Dying». Jeg liker Maiden når det er mindre keyboard og mer aggresjon. «Be Quick Or Be Dead» og «Murders In The Rue Morgue” elsker jeg. Pure heavy metal, og de låtene elsker jeg å spille også. Så om ikke Blaze-eraen er den beste, lærte jeg mye av å spille de låtene. Og det er jo dumt å sitte med mye erfaring en ikke kan bruke. Så da puttet jeg dette inn i «The Day The Sky Exploded». Bassisten vår, Are Gogstad, har jo spilt i Blaze og Paul DiAnno sammen med meg, så han har også trukket inn litt Steve Harris i dette.
– Forrige plate kom som sagt for litt over et år siden. Du må jo ha vært utrolig aktiv på skrivefronten. Det låter jo ikke akkurat som om noe bare er smørt sammen.
– «Netherworld Triumphant» ble spilt inn i 2017, og mixet og mastret gjennom året etter. Så ble det noen spillejobber med Sahg, og vi kunne ha releaseparty på Krøsset da og da og det var en del puslespillbrikker som skulle på plass. Men skiva var ferdig og kunne vært utgitt et halvt år tidligere. Denne plata ble i hovedsak skrevet siste halvdelen av 2018 og frem til vi gikk i studio i år.
– Siste halvdel av plata tar for seg Vietnamkrigen.
– Dette begynner med at Magnus og jeg leter etter platas identitet. Vi er litt kunstneriske av oss, litt pretensiøse og bombastiske og liker at ting skal ha en identitet. Vi føler vi fikk til det med den forrige og at vi var på en god reise. Du vet, den starter og slutter med piano. Kjappe låter, tyngre låter og alt satt. Dette leita vi litt etter her. Tekstene var ikke helt ferdige. Men så hadde vi «Deadly Nightshade» og sekstitallet. Jeg så en dokumentar om Hawkwind og er veldig glad i Pink Floyd. Så vi lekte med tanken om at sekstitallet skulle være gjennomgangstemaet. Coveret var jo allerede klart og er psykedelisk som faen. Så da landet vi der. «Deadly Nightshade» tar jo for seg både Tommy Bolin og Syd Barrett. Sci-fi har jeg allerede nevnt, så da begynte vi å single dette inn. «Hawks & Doves» er begynnelsen til det hele. Da krigen bygget seg opp ble jo dette et begrep hvor hawks er militæret og doves er hippiene som var mot krigen. Så begynte ballen å rulle. Hva om vi gjør dette til noe mer omfattende? Det trenger ikke være et musikalsk konsept, men tekstmessig kan det ha en rød tråd. Så da ble vi enige om at Side B blir «The Monsoon Suite». Så da begynner det med oppbyggingen, i form av media og propaganda. «Old Bones» tar for seg livet i felten. Det å ligge i jungelen og være livredd. Så til slutt «A Stone For The Bodies Not Found» med det politiske og filosofiske aspektet ved det hele.
– Det er for øvrig en veldig stemningsfull låt, hvor en virkelig føler de savnede endelig får hyllesten de fortjener.
– Det er hyggelig å høre. Herregud, tenk på alle de unge guttene som ble liggende igjen i skogen der nede. Det er flere som sier de trekker frem den låta som en favoritt, og det er helt topp det. Det er nok låta som hadde den trangeste fødselen. Det finnes en demoversjon og jeg skal love deg den er noe helt annet. Jeg må berømme Magnus og tangentarbeidet hans for at denne tok den retningen den gjorde. Jeg er virkelig fornøyd med hvordan den ble og hvordan Magnus har jobbet den frem.
– Med andre ord er ikke lenger Hex A.D. det soloprosjektet som startet opp for ni år siden.
– Det er mye, mye mer en bandeffort nå. Vi har hatt samme livebesetning siden september 2015, så det er mer og mer naturlig å involvere medlemmene på skive også. Hadde jeg fortsatt gjort alt ville det fortsatt være Hex, men du ville ikke hatt de ulike inspirasjonene. Jeg spiller bass på en helt annen måte enn Are. Han er inspirert av Jaco Pastorius (Weather Report, Pat Metheny m.m., red anm), men jeg er mer som Glenn Hughes. Det hender faktisk jeg må be han være litt mer rock’n’roll, for nå blir det for mye UB40, hehe. Så han har en mye mer melodisk føring enn meg.
Under denne samtalen på Kniven har det blitt spilt Darkthrone over anlegget. Jeg lurer på om dette er musikk som betyr noe for Henrik.
– Jeg er veldig glad i filosofien bak Darkthrone. Det er så ekte og ikke noe fiksfakseri. Det er nok det bandet, ved siden av Satyricon, jeg resonnerer mest med. Av de gamle banda så er jeg veldig glad i Celtic Frost og Venom. Skal jeg trekke frem ekstremmetall må det bli Entombed som soleklare favoritter. Jeg hopper da over thrash, for der liker jeg det meste av de gamle, med Testament som favoritter. Jeg oppdaget Entombed på «Uprising» turneen, da de varmet opp for Iron Maiden i Oslo Spektrum. Og det var bare så riktig. «Morningstar» er kanskje høydepunktet for min del, med «Chief Rebel Angel» og «I For An Eye».
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2020