Fresh Tea
Det skal såvisst mer enn en global pandemi til for å stoppe toget ved navn Hex A.D., og sannelig har de brukt tida ganske så godt – dette er klart den både dypeste og bredeste skiva derfra til dags dato, og godt mulig også ad totalum den beste. Stilmessig i samme soniske landskap; tung, retropreget doom ispedd noe svevende psykedelia og en god schwung fra tidlig, bluesy heavy metal.
Jeg har tidligere syntes at vokalen kan ha virka noe anstrengt, men denne gangen glir de forskjellige fasettene noe mer naturlig i hverandre, noe som hever totalinntrykket. Dessverre spiller ikke det lydmessige her helt på lag; både på vokal og gitar må man igjennom en unødvendig liten vegg av grums og klang for å ’nå fram til’ hva som skjer, og heller ikke trommene låter spesielt sprekt. Synd, for det spilles mer enn bra nok til at dette her tåler dagens lys, evt.nattens mørke. Bassen er god, både i tone og utførelse, og samme gjelder tangenter.
Låtmessig spenner de ut paletten noe, uten at det på noen måte føles ’feil’ ift. tidligere – det viser derimot et band i stadig utvikling rett vei. Også tekster er dypere og langt mer personlige denne gangen, og vokalist Rick Hagan har her virkelig gått i seg sjøl.
Låtmessig treffer de godt, og om de gynger tungt, som i ”God the Devil by the Tail”, rocker på, som i ”Seven Blades” eller flyter framover, som i ”One Day of Wrath, Another Gesture of Faith” – jeg finner ingen store dødpunkter noe sted, selv om kanskje et par av de lengste numrene hadde hatt godt av en liten tur til frisøren. Ei godt gjennomført skive, dette her – men jeg tror likevel ikke dette er Hex A.D. i optimal blomst, om utviklingen fortsetter videre. Mitt tips er at neste skive blir enda et lite hakk vassere, og inntil den foreligger har vi nå ”Funeral…” å kose oss med.
4,5/6 | Wilfred Fruke
Utgivelsesdato 22.oktober 2021