Apollon Records
Larvikskvartetten fornekter seg ikke, og slipper nå et dobbelt konseptalbum, og det bare halvannet år etter forrige plate, «Funeral Tango For Gods & Men». For meg er «Netherworld Triumphant» og «Astro Tongue In The Electric Garden» deres beste, med førstnevnte kanskje et lite hakk i ledelse. Jeg tør nok påstår det ligger an til at denne overgår disse. Når jeg sier ligger an, så betyr det at dette er et omfattende verk som krever mye tid, og helt i mål er jeg nok ikke. Det har hele veien vært mye 70-talls hard rock i Hex A.D.’s musikk og kanskje spesielt Deep Purple, men også mye NWOBHM, og en dose svensk med Yngwie Malmsteen som referanse. Denne gangen finner jeg også litt svensk, men da mer den progressive delen til Opeth. Dette er virkelig en nydelig plate, samtidig som den er tung, pompøs og episk. Lydmessig er det mer 70-tall enn tidligere, og jeg tenker mer rørvreng på gitarene enn effektpedaler. Konseptet er delt inn i tre deler. Første del, Holocaust tar utgangspunkt i lokal historie. Det er da å anta at del to, Rwanda, ikke er av like lokal art. Del tre heter Myanmar og tar for seg Rohingya situasjonen. Det er kanskje dags for å si litt om låtene også, det er tross alt over en time med musikk på denne plata, selv om det er fordelt på «kun» elleve låter. Det vil si det er lange låter.
Første låt, «The Memory Division» er tolv minutter hvis intro er inkludert gammel norsk sang, før det starter episk hvor mellotron er et viktig element. Denne bygger seg opp til klassisk tung 70-talls rock med hammond orgel. Dette er absolutt et av platas høydepunkt og en god åpning. Denne går over i min favoritt «Murder In Slow Motion». Denne følger egentlig samme mal, men har en melankoli jeg liker godt. Kanskje litt rart, joda, jeg tenker Deep Purple, men mer i perioden «Purpendicular». «Når Herren Tar deg I Nakken» er et litt annerledes avbrekk på bandets sjette plate, tre minutter med norsk tekst, og slett ikke av det muntre slaget. Således kan man også nevne det ett minuttlange orgelsporet «St. Francis». Den følges opp av den den tyngre rockelåta «Throwing Down The Gauntlet», som gir meg assossiasjoner til Candlemass. også dette en låt jeg vil trekke frem som favoritt.
Platas to siste spor skiller seg litt fra det øvrige materialet. «Hell Today» starter som ganske delikat og rolig gitarorientert rock før den blir tung og skitten, og da også med growling. «Hell Today…Gone Tomorrow» er en instrumental avslutning, hvor jeg håper ikke bandet legger skjul på at Pink Floyd er et band de kjenner til. Jeg lar meg alltid imponere hvor mye musikk Rick Hagan og hans medsammensvorne klarer å lage på kort tid. Skivene deres har kommet ganske jevnt, og det låter ikke akkurat som noe hastverksarbeid.
5/6 | Ronny Østli
Utgivelsesdato 12. mai 2023