Tekst & foto: Freddy Ludvik Larsen
– Jeg har hørt igjennom «Secret Agent» et par ganger (og anmeldt den her!) Den starter knallhardt, men er som helhet likevel overraskende melankolsk i forhold til forrige skive, «The World Is A Rabbit Hole».
– Ja, jeg tror det oppsummerer plata fint. Den er mer av alt. Eller man kan si vi strekker ytterpunktene enda lenger. Dermed får du en mer kontrastfylt skive. Det er også mer humor, mer sinne og mer glede på den. Det er egentlig en salig blanding av stemninger. Så er det også åtte spor på den, mer enn de seks som vi har på tidligere album. Kanskje hadde vi et veldig kreativt overskudd. Vi klarte i hvert fall ikke å vrake noen, he he he.
– Hvordan har det seg denne plata blitt såpass mer melankolsk enn den forrige, som var knallhard fra begynnelse til slutt. Har det noe med verdensituasjonen å gjøre?
– Det tror jeg. Etter den forrige skiva har det blitt enda mer uro i vår del av verden. Man hadde kanskje håpet at det skulle gå andre veien, men Russland invaderte som kjent Ukraina 24. februar i fjor. Dette var rett etter at vi kom i studio, og jeg satt da på kveldene og skrev tekster. «Next Morning There Was Yet a New World» skrev jeg dagen etter invasjon. Den handler om at krigen stadig rykker nærmere. At den orden, og den verden vi er vant til fort kan bli revet i filler. Og det er jo en helt vill tanke.
– Det kan nesten høres ut som låtene henger sammen. Er dette et konseptalbum?
– Nei. Det er vel ikke det. Men det føles kanskje som et konseptalbum for låtene henger på en måte sammen, som du sier. Det er fordi samme tematikk går igjen. Det handler om å bli den man er født for å bli. Finne seg sjøl. Det er det vi filosoferer rundt.
– Snakker vi da eksempelvis om låten «Slave vs. Master»?
– Ja, den også for så vidt. At du ikke bare gjør det som er forventet av deg, men står opp for deg selv. Det er en filosoferende plate.
– Det er altså ikke bare krigen som har inspirert. Det er du som skriver tekstene. Hvor henter du inspirasjon fra?
– Både fjernt og nært. «Change Of Mind» er vel en låt med mer konkret tekst. Den er rettet mot Pride-bevegelsen. Det at folk ikke skal få lov til å uttrykke sin egen kjærlighet, leve ut sin legning. Og hvor undertrykt dette er i store deler av verden, er helt absurd. Det ser jo faen ikke ut som det kommer til å gå over heller. Så den låten er et oppgjør med et sørgelig tankegods, for å nevne noen eksempler. Neste sang er «You Are The Universe». Den handler om følelsen når universet bare fungerer. Når alt er i balanse. Alt er perfekt. Det er selvfølgelig altfor sjeldent og kortvarig, men av og til føles det som du er universet selv, for å si det med litt store ord.
– Har du et rikt indre liv?
– Ja, det tror jeg. Jeg går ofte varm om jeg leser saker og bøker eller hører podkaster av folk som inspirerer meg. Da må jeg trykke på pause for å notere. Men det er litt av og på. Når jeg ikke er i en skriveprosess i forbindelse med nytt album gjør jeg ikke sånn. Det er ikke slik at jeg skriver hele tiden.
– Så du er ikke den som sover med notatblokk på nattbordet?
– Godt spørsmål, egentlig. Jeg har ikke notatblokk, men jeg har telefon. Jeg noterer jo ned om jeg kommer på ting. Jeg løy nok litt. Om jeg hører på noe som inspirerer, om det er musikk, bok eller podkast så surrer alt i hodet. «Det har jeg lyst å skrive en låt om», bruker jeg å tenke da. Det ligger integrert i meg nå. Alt kan egentlig bli en låt. Så prøver jeg å finne nye innfallsvinkler både på tekst og låt. Jeg burde egentlig lært meg et nytt instrument nå, bare for å låte annerledes.
– Totalt produserer du en god del tekster?
– Ja, jeg gjør jo det. Du tenker kanskje på soloprosjektet mitt og Julie Alapnes som jeg også har skrevet tekster til.
– Ja. Og det høres ikke ut som du tar noen lettvinte løsninger heller. Det er tekster med meninger?
– Takk. Jeg prøver virkelig det. Det er viktig for meg. Man skal jo gjerne spille låtene noen år fremover. Da bør det være såpass solid at man ikke står og rødmer mens man fremfører dem. Tekstene er like viktig som musikken. Så må man få tekst og musikk til å passe sammen. At det gir mening.
– «Special Agents». Er det dere to?
– Nei. Det er en hyllest til folk i samfunnet som gjør det lettere å være i det. Ildsjeler, men også folk som har smittende humør. Kanskje bygdeoriginaler. Som kan få folk som kanskje aldri prater sammen til å prate sammen. Som binder ting sammen. Som bidrar positivt for omgivelsene.
– Apropos filosoferende og stemningsfull. Er det fløyte dere bruker på «Next Morning…..»?
– Nei. Det er en prosessert gitarlyd som kanskje kan minne om fløyte. Jeg bruker en Ebow som jeg holder mot strengen slik at den vibrerer konstant. Man får nesten samme følelsen som når man spiller fiolin. Det er en artig greie å bruke for å få frem en stemning eller tekstur. Det er nok det du hører. Jeg kan ikke huske at jeg spilte fløyte i hvert fall.
– Er du sikker? Jeg har hørt mange ville historier om rockere i studio.
– Ha ha ha, ja, det var det. Jeg husker for så vidt ikke hvor vi spilte inn plata heller. Nei da.
– Hvordan har denne plata vært å spille inn i forhold til de andre?
– De to siste har jo Gøran og jeg spilt inn. Vi har spilt inn begge i Cedermark Studios i Kristiansand med Christer-André Cederberg, som jeg har jobbet mye med gjennom soloprosjektene mine. Han har også mikset en del andre ting jeg har gjort, så jeg kjenner han godt. Jeg føler på en måte at denne og den forrige platen henger sammen, for vi har vært veldig kreativ på veldig kort tid. Vi jobber godt i lag og har gitt mye av oss selv på platene.
– Men selv om platene henger sammen, er de likevel veldig forskjellige.
– Ja, heldigvis. Sånn håper jeg også at vi skal klare å utvikle oss fremover.
– Så låtene på denne er ikke overskuddsmateriale fra den forrige?
– Nei. Det vil si tittelsporet hadde vi ferdig. Vi ville ha «Special Agents» med på den forrige skiva, men da sa produsenten at han følte at vi ikke var helt i mål med den. Samtidig hadde vi litt dårlig tid. Han mente vi heller burde spare den til neste skive. Dét er jeg glad for at gjorde. Ellers hadde vi nok litt ideer og bruddstykker fra forrige skive. Sånn sett føler jeg platene henger sammen. På en annen side har det nok vært sånn tidligere også. Det er egentlig blitt en helt annen greie etter at Gøran tok over trommene etter Aleksander (Kostopulos. journ.anm.) Det er et tydelig skille. Det tror jeg også andre hører.
– Er den kreative prosessen også annerledes?
– Ideen er fortsatt den samme. Det at det legges vekt på det impulsive og intuitive der man bare jammer sammen. At man bare spiller og ser hva som skjer. Det er likt. Vi bare møtes så ser vi hva som skjer. Når vi kjenner at det er noe der trykker vi på opptaksknapen på nærmeste telefon. Så modnes dette før vi igjen hører på ideen etter en uke eller måned. Om det da fortsatt resonerer jobber vi videre med det. Det jeg liker med Pil & Bue-konseptet er at vi bare har tre kilder og den begrensingen er en vanvittig frihet. Jeg blir veldig inspirert av at vi må få til å lage noe interessant av bare tre kilder. Da tenker jeg på vokal, trommer og gitar.
– Men på plata har dere brukt flere instrumenter?
– Jeg skal være ærlig å innrømme at vi har brukt bass i studio, men live har vi ikke bass. Jeg tror ikke publikum heller mener det mangler noe i lydbildet live.
– Hvor lenge var dere i studio denne gang?
– Akkurat som under innspillingen av den forrige platen, var vi en uke i studio. Vi forsøker å forberede oss såpass godt at vi ikke trenger mer tid. Tanken er at vi ikke skal overprodusere.
– En uke er ikke lang tid. Hvordan er dagene i studio. Kjenner dere på press?
– Vi er veldig fokusert. Det er intenst og det kjenner man. Riktignok på en bra måte. Men det er ikke sånn at vi er stresset. Begge gangene har vi vært velsignet med at vi har fått gjort mye de to første dagene. Da har vi kontroll og ser at målstreken er innenfor rekkevidde.
– Nå er det plateslipp. Hva skjer videre i livet til Pil & Bue?
– Det er alvorlig mye som skjer. Jeg fant ut at foreløpig har vi 25 spillejobber i inn- og utland frem til 19. mai. I Europa er vi oppvarming for det tyske bandet Long Distance Calling, som jeg har vært med som vokalist tidligere. Her hjemme turnerer vi med oppvarmingsband. Vi har forberedt oss godt, så nå skal vi bare ha det kult.
– Har dere begynt å tenke på neste plate?
– Gøran og jeg hadde i utgangspunktet et ambisiøst mål om tre plater på tre år. Dét har allerede raknet. «Rabbit…» kom høsten −21. Så kom den her litt over ett år etter. Men det gjør ikke noe. Det viktigste er at man har noe som er verdt å gi ut. Tre plater på tre år. Hvorfor dét egentlig? Og om du har lyst å gi ut platene på vinyl, som vi har, har vi fått beskjed om at krigen i Ukraina har ført til at det for tiden er vanskeligere å få produsert vinylen. Derfor har det også tatt så lang tid å få gitt ut denne plata. Vi spilte den jo inn for snart ett år siden. For meg er det litt for lenge. Jeg liker å få gitt produktet ut kjapt når det er ferdig.
– Så nå er det ekstra godt å komme i gang med «Secret Agents»?
– Endelig. Og mens vi har ventet har det ramlet inn mange nye låteideer.
– Plata avsluttes med låten «Never Stop (Part 1)». Hva er dette for noe? Kommer del to senere?
– He he he, jeg vet ikke. Er det dårlig gjort å ha den som avslutning? Det kan godt hende det kommer en del to senere, men vi syntes vel mest det var en artig greie. Vi humret godt. Vi får se. Det er et åpent kapittel.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2023
