Med en suksessfylt verdensturné bak seg har det tyske metallbandet Helloween solid medvind i seilene når det praktfulle live-albumet «United Alive In Madrid» sparkes ut på markedet. NRM tok en prat med gitarist Michael Weikath, som la ut om sparking av medlemmer, dårlig marihuana og det nye konseptet «Pumpkins Utd».
Tekst: Freddy Ludvik Larsen
Promofoto: Franz Schepers
Livefoto: Anne-Marie Forker
Etter noen tiår med ikke-eksisterende kommunikasjon og syrlige rævspark gjennom media, bestemte endelig de to Michael’ene, Weikath og Kiske, seg for å gi fansen en etterlengtet gjenforening. På Helloweensk vis ble den gjennomført slik at Kiske kom inn på vokal sammen med nåværende vokalist Andy Deris, mens bandgründer Kai Hansen ble med som en av tre gitarister og som vokalist. Gjennom moderne hjelpemidler tok NRM en prat med den ene av to medlemmer som har vært med siden starten. Michael Weikath starter samtalen.
– Hei, har du kamera?
– Ja.
– Sett den på da vel. Det er mye hyggeligere med intervju om vi ser hverandre. Jeg vet Skype er et elendig program, men vi kan prøve likevel.
– Hvor er du nå?
– Jeg sitter hjemme i sofaen på Kanariøyene. Her har jeg bodd i 22 år, men om et par dager skal jeg til Tyskland for å forberede showene i Brasil i september.
– Først om fremst. Gratulerer så mye til dere syv som nå utgjør Helloween. Den gjenforeningen dere nå har gjort var det ingen på hele planeten som hadde tro på. Noe som heller ikke er rart etter år med krangling i media og ingen kommunikasjon mellom deg og Michael Kiske. Jeg snakket med Kiske for noen år siden, og da fortalte han at vendepunktet for han kom da han møtte deg på Sweden Rock Festival, uten å føle noe sinne. (Les det intervjuet her!) Hvordan var dette møtet for deg?
– For det første; han blander ting sammen. Det var ikke på Sweden Rock, det var på en metalfest i Frankrike. Hva kan man si? Det var kort, men veldig viktig. Det var nok bra for oss begge, for vi hadde som sagt ikke snakket sammen på veldig lang tid. Jeg har bestandig tenkt at jeg burde ringe han. Men når jeg selv var i humør til det, ble det til at jeg lurte på om han var i humør til det. Å forvente at han skulle være i humør til en samtale med meg var kanskje for mye forlangt, dermed ble det ingenting av. På en annen side, hvorfor skulle jeg ringe han? Tiden gikk, men i ettertid ser man helt klart at det beste er å snakke sammen, for taushet og konflikter tar voldsomt med energi.
– Hva med Kai Hansen? Var du noen gang skuffet over hans avgjørelse om å forlate Helloween etter de to mektige «Keeper Of The Seven Keys»-utgivelsene?
– Ikke da. På det tidspunktet mente jeg vel at det var nødvendig for han. Vi gikk gjennom mye rart på den tiden, og jeg var ikke imot avgjørelsen hans om å forlate bandet. Han hadde nok en hel del å gjøre med sitt eget band, Gamma Ray, også.
– Men han startet vel ikke Gamma Ray før etter at han var ferdig i Helloween?
– Sant nok, men det ble snakket om at sjefen i plateselskapet hadde en stor platekontrakt klar til Kai. Tilbudet lå der, og jeg tror ikke Kai ville hoppet av toget om han ikke hadde et godt tilbud som ventet og en plan videre. Han prøvde faktisk å ta med seg alle medlemmene fra Helloween, unntatt meg. Gamma Ray hadde blant annet audition med Ingo Schwichtenberg (på trommer. journ.anm.), men han fikk ikke jobben på grunn av alkohol- og de mentale problemene han slet med. Bassisten vår, Markus Grosskopf, avslo tilbudet. Michael Kiske kunne blitt vokalist i Gamma Ray, men kanskje ikke. Jeg tror de hadde forskjellige planer. Kai trengte nok noen som gjorde som han ville.
– Mange lurer på hvorfor Roland Grapow ikke er en del av Pumpkins Utd?
– Han har ikke blitt spurt. En av grunnene til det er også årsaken til at han måtte slutte i Helloween. Uansett, vi ville heller ha Sascha Gerstner og Andy Deris med videre. Og med Kiske og Hansen tilbake er det bare plass til et visst antall mennesker på scenen. Vi hadde aldri planer om å bringe verken Roland Grapow eller Uli Kusch tilbake. De to hadde aldri tro på konseptet «Helloween». De jobbet faktisk imot musikken vi presenterer på «United Alive», altså den musikken som er klassisk Helloween. Både Roland og Uli ville ha en musikalsk retning i stil med «Dark Ride»-utgivelsen og liknende.
– Så Roland Grapow sluttet i bandet på grunn av uenigheter om den musikalske retningen?
– Markus og jeg sendte han en mail og sparket han. Dette var etter «Dark Ride»-turneen. Han dro til Los Angeles og det var ingen måter vi kunne treffe han på. Dermed sendte vi han en mail der vi sa at han var ferdig i bandet.
– Har du snakket med han siden?
– Joda, han var her på Kanariøyene en gang, og så har han møtt opp flere steder vi har spilt.
– Jeg opplevde dere på Tons of Rock i fjor. For et herlig konsept. Er det slik at dere nå er en stor og lykkelig familie?
– Det fungerer. Vi kjenner hverandre veldig godt, både på og av scenen. Ja, vi er som en stor familie, men vi henger ikke sammen hele tiden. Heller ikke når vi turnerer. Kanskje derfor det fungerer så godt.
– Blir det et studioalbum under konseptet, «Pumpkins Utd»?
– Ja, i oktober sjekker vi inn i et studio i Hamburg. Dette er et studio vi har brukt på flere tidligere album. Vi skal tilbringe to-tre måneder der for en pre-produksjon. Da skal vi skrive låter og teste ut forskjellige ting. Vi har faktisk ikke jobbet på denne måten siden «Keeper…» 1 og 2. Det nye albumet kommer for øvrig ut en gang i 2020.
– Har du skrevet noen låter ferdig til det nye albumet?
– Jeg har tre låter som er klar. Kanskje liker de andre også låtene jeg har med.
– Hva kan du si om det nye studioalbumet?
– Vi vil nok ha materiale for cirka 25 låter. Så vil vi forsøke å sette låtene sammen til et album. Tidligere har denne metoden gitt veldig gode resultater. Personlig vil jeg ha mine låter helt ferdig før jeg møter opp i studioet, for da slipper vi masse arbeid med dem. Du kan bare holde på en viss stund i studio, før du får lyst til å treffe ungene, kjæresten og andre familiemedlemmer igjen.
– Kan du fortelle litt om den musikalske retningen plata vil ta?
– Det blir klassisk Helloween, men i moderne utgave.
– Tror du Helloween noen gang vil bli et vanlig band igjen, med en vokalist og to gitarister?
– Vi har ingen planer om det. Vi vil holde på med dette prosjektet så lenge vi kan.
– Jeg leste i et intervju med deg for en stund siden at du ikke var i stand til å spille rytmegitar på «Keeper Of The Seven Keys part 1» på grunn av noe marihuana du hadde røkt. Stemmer det?
– Det er faktisk sant. Jeg hadde røyka marihuana som det var DDT i, en stund før vi startet innspillingen. Det førte faktisk til at jeg ikke var stand til å spille rytmegitar på albumet. På grunn av tilstanden min klarte jeg ikke å spille en akkord rett frem. Jeg prøvde, det var umulig. Men soloene gikk bra. – Har dette skjedd flere ganger?
– Nei. Og det hele endte i at jeg måtte spille mesteparten av rytmegitarene på «Keeper… 2». Man kan trygt si at jeg har vært mye involvert i alle innspillingene siden da.
– Noen planer for soloalbum?
– Nei, det har jeg ikke tid til.
– Er det slik at du er sjefen i Helloween?
– Nei, overhodet ikke. Alle medlemmene i Helloween er sjefer.
– Hvem var det som inspirerte deg når du begynte å spille gitar?
– Jeg var Beatles-fan og hørte mye på The Who, men det var først når Deep Purple og Van Halen kom på banen at det ble en wow-faktor. Etter hvert kom Kiss, Pink Floyd og Queen inn i bildet. Spesielt «Killer Queen» er massiv gitarmessig.
– Første gang jeg hørte debutalbumet deres, «Walls Of Jericho», ble jeg regelrett slått i bakken. Aldri før hadde jeg hørt noe så rått. Hvordan kom dere frem til den typen heavy metal?
– Vi hadde en ide om å spille noe som var ekstremt, men samtidig «hørbart». Vi ville ikke bli Tysklands svar på Queen, og det er jeg glad for, for det tror jeg ikke ville fungert. Det er litt pussig, for det fantes band i Hamburg som var mye bedre enn oss, likevel er det ingen som har hørt om dem. Det vi gjorde, var at vi gikk målbevisst inn for hele pakken, med platekontrakt og alt.
– Men den vanvittige energien og råskapen på «Walls Of Jericho», hvor kom den fra?
– Skjønner. Det var Gung-ho, som hos Anthrax. Det var fullt kjør. Det var alt eller ingenting. Men når man tenker etter var det egentlig bare arrogant.
– Det sies at Helloween oppfant power metal. Hva syntes du om den merkelappen?
– Det er jo en stor ære. Men du har Judas Priest og Accept, og de var vel en form for power metal, var de ikke? Kanskje ikke på det nivået som vi gjorde det på, men hør på Judas Priests «Exciter», da har du power metal.
– Hvis du skal plukke ut ett Helloween-album, hva blir din favoritt?
– Jeg klarer ikke å plukke ut en klar favoritt. Jeg jobbet jo veldig mye på «Keeper Of The Seven Keys part 2», og jeg kunne lett vært arrogant og sagt at den var min favoritt. «Walls Of Jericho» var vårt debut-album og jeg har veldig mange gode minner fra den. Men, nei. Jeg klarer rett og slett ikke å plukke ut en klar favoritt. Alle steg vi har tatt, har vært veldig viktig.
– Er det noen album du angrer på, som du føler ikke holder mål?
– Nei, egentlig ikke. Men når de andre ville gjøre «Dark Ride» hadde jeg mine tvil. Plata har flere gode låter og en god produksjon, men det er ikke Helloween. Det er noe annet. Det er en grunn til at Uli Kush og Roland Grapow ikke er med i bandet i dag, og den grunnen kan godt være «Dark Ride»-plata.
– Dagens Helloween-konserter varer i to-tre timer. Er det hardt?
– Ja, det er knall hardt for gamle menn som oss, men på en eller annen måte kommer vi oss gjennom konsertene. Ikke spør meg hvordan. Før syntes vi en og en halv time var nok.
– Hvor gammel er du blitt nå?
– Jeg vet at jeg ser ut som 24, men jeg er 57 år, heheh.
– Hvilken musikk hører du på nå om dagen?
– Jeg hører ikke på musikk for tiden. Mentalt er jeg altfor opptatt med forberedelsene til showene i Brasil og det kommende studioalbumet. Men vanligvis hører jeg på alt unntatt rap eller tradisjonell reggae. Men nå må jeg komme i gang med forberedelsen, for jeg er bare et par dager unna avreise til Tyskland, der jeg skal møte resten av gjengen før vi retter nesen mot Brasil.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2019