Etter en hektisk periode med soloopptredener, bestilllingsverk og barnefødsler har Hedvig Mollestad fått tid til å lage nytt materiale med hovedgeskjeften Hedvig Mollestad Trio i form av «Smells Funny». Dette måtte vi høre mer om, så vi satte oss ned med sjefen sjøl for en riktig så trivelig prat rundt hist og pist.
Tekst: Sven O Skulbørstad
Livefoto: Anne-Marie Forker
Bandfoto: Julia Marie Naglestad
– Gratulerer med ny skive! Hva kan du fortelle om den?
– Takk takk! Den ble spilt inn i løpet av fem dager i juni tone for tone, og dette er første gang vi i det hele tatt har diskutert hvorvidt vi skal ha produsent eller ikke. Det har vi aldri hatt men har gjort alt selv, og selv om dette absolutt har sine fordeler har vi nok blitt litt for glade i å bestemme ting på egen hånd. Når det er sagt har vi pleid å ha en fungerende sidekick som har hjulpet oss – og da den personen vi har spilt inn hos som har bidratt med meninger. Det har vært ganske viktig. Vi gjør alt i ett take så da er det veldig fint å få en tredjeparts syn på hvilke take som gjelder da vi nødvendigvis ser oss litt blinde på det selv, og litt med organisering av partier. Vi møtte Vance Powell tilfeldig under en festival vi spilte, og han var hypp på å produsere oss en gang. Det tror jeg hadde vært kult, selv om det antageligvis ville tatt oss i en annerledes retning. Men det hadde vært kult å låte sånn for en gang.
– Hvordan lages låtene i trioen?
– Vi er opptatte av at det skal være levende og man skal ikke sovne bak rattet hvis du skjønner hva jeg mener. Vi har jo ingen som synger så da er det viktig at musikken lever godt på egen måte så det er gøy å spille. Vi liker å strekke tingene litt, og hvis vi mener at en låt er for straight vil vi ofte legge til eller trekke fra noe for å sprite den opp litt. Det skal høres litt annerledes ut uten å miste foten. Vi prøver å tenke at er riff gjerne kan vare i ti minutter, men under forskjellige parametre underveis. Vi stokker gjerne om riff en tre-fire minutter før det går over i noe helt annet. På «Smells Funny» har vi for eksempel en låt i et helt annet tempo med litt swingbeat før den brytes helt ned med litt støygitar innenifra. Vi kan også lage et akkordskjema vi spiller til, og da under forutsetning at denne ikke kan brytes. Men vi har også jambaserte låter som går mer på feeling oss i mellom. Vi tenker veldig mye på hvordan en skive låter akkordsmessig da mange låter har lett for å ende i E eller A. Bassisten vår, Ellen Brekker, har absolutt gehør og sier fort ifra hvis vi har holdt oss for lenge i E- eller A-landskapet. Da blir det vanskeligere men også morsommere å spille.
– Dere er rimelige effektive med seks studioalbum og en liveskive på sju år, kreativiteten er nok ikke et problem i bandet vil jeg tippe – og i tillegg holder du på med egne ting, som blant annet å føde barn. Hvordan får du tid til alt?
– Selve fødingen av barn er fort gjort kan jeg fortelle deg, det er mer det i etterkant som tar tid – haha! Men vi har en relativt høy utgivelsesrate ja, men for å si det sånn; Alt går foruten små barn. Vi har gitt ut skiver i 2011, 2013 og 2014 også fikk jeg mitt første barn i 2015 før vi igjen ga ut en skive i 2016 og jeg fikk nummer to i 2017. Kreativiteten er fortsatt på plass, men selve reisingen har blitt mer utfordrende. Man kan fortsatt spille ganske mye før man når smertegrensa, spesielt når jeg er såpass heldig å ha en bauta av et mannfolk hjemme som gjør at dette er mulig å få til. Litt strammere økonomi og hardere kreativ jobbing, men det er helt supert.
– Og da må vi ikke glemme bestillingsverket du akkurat er ferdig med?
– Dette har vært planlagt i lang tid, det er vel nesten to år siden jeg fikk henvendelsen fra Ålesund. Det er et kultursenter som åpna for tjue år siden, og da var det partituret til Arne Nordheims «Stormen» som prydet fasaden. Det ville de gjerne at jeg skulle lage noe rundt i anledning tjueårs-jubileet og det ble da «The Tempest 2», eller «The Tempest Revisited» som jeg kaller det.
– Hva er så «Tempest 1»?
– Det er det som heter «Stormen» på norsk, altså av Arne Nordheim. Et spesielt verk som jeg satte stor pris på å få jobbe ut ifra. Jeg tok utgangspunkt i Ålesund der jeg kommer fra, og det været som er der med vinterstorm og orkaner og utsikten ut mot fjorden som betyr mye for meg. Da var vi så heldige å få tak i en gran cassa, en slags diger stortromme på stativ som gir av seg mer bassfrekvenser enn toner – og det utover Paen på kulturhuset gjorde at det dirret i innvollene. Litt pauker og fløyte oppå der igjen bidro til at man virkelig så for seg både vær og vind og skapte et meget spesielt lydbilde. Men utover det var det ganske normal besetning. Jeg begynte å skrive musikken i september da min minste begynte i barnehage og brukte to dager på å instruere besetningen som var med og en kveld på selve konserten. Jeg føltes som en innleid musiker i mitt eget verk, og det var ganske fett.
– Jeg har også lest om noe som blir kalt «2112», hva er det?
– Det begynte som et kvarters soloverk som ble skrevet til en utstilling for et år siden – «Vintersolhverv» av Ørnulf Opdahl. I etterkant ville Kongsberg Jazzfestival at jeg skulle spille verket der, så da skrev jeg om verket så det fungerte i kvartettform og live. Dette ble også fremført på Oslo Jazz så det har vokst langt mer enn hva intensjonen var. Navnet kommer av datoen 21.12 som både er datoen da sola snur, altså vintersolhverv, og datoen på utstillingen verket ble skrevet til. Det er også selvsagt en bitteliten nikk til Rush.
– Hvordan kom trioen sammen og når begynte dere?
– Vi kom sammen mot slutten av 2009 etter jeg fikk en pris på Molde Jazzfestival. En del av den prisen består i at du får en spot på neste års festival, og da kan du velge din egen besetning. Jeg tenkte med en gang at det hadde vært kult om det ble mer enn en konsert, jeg hadde ikke noe eget band på den tiden og det var noe jeg hadde veldig lyst til. Jeg liker prinsippet trio veldig godt som gitarist, også er det i tillegg logistisk enkelt. Så jeg spurte Ellen og Ivar (Loe, trommeslager journ.anm.) som jeg kjente litt til fra før. Vi begynte som et straight jazzband og låt helt jævlig til å begynne med så vi fant ut at vi måtte gjøre noe, og det var da jeg dro inn noen egne låter. Da skjedde noe med én gang og vi både låt og spilte helt annerledes fra første stund, så vi fortsatte bare med det og da ble det gøy.
– Var det bestemt fra start at dere ikke skulle ha vokalist?
– Når du tenker band så er det ganske uvanlig, men for oss som kommer fra jazzverdenen er det helt normalt. Det var mer vi som syntes det var rart at folk lurte på hvorfor vi ikke hadde vokalist. For oss er det helt naturlig og har egentlig aldri vært noe spørsmål om.
– Med føtter trygt både i jazz og rock, hvor føler du at dere hører hjemme?
– Nå er både jazz og rock ganske utvannede begreper med veldig store uttrykssformer i begge leire og ikke minst mange folk med sterke meninger om hva som er bra og dårlig, og det som knytter oss mot jazzen vil jeg si er improvisasjonsdelen av oss. Det at man aldri vet helt hvilken retning en låt tar deg i. Men når du legger på tung basstromme og vrengt gitarerlyd så er jo det mer rocke-estetikk om du vil. Enden av visa er at vi egentlig bare prøver å låte fett.
– Hvordan publikum tiltrekker dere på konsertene?
– Du, det lurer jeg også på. Det er en fraværende fellesnevner på vårt publikum. Det har nok med at vi liker å spille på forskjellige steder – og gjør det. Vi kan fint spille på jazzklubb med to sett og tone det ned en smule samtidig som vi så absolutt like gjerne også kan spille på Tons Of Rock med bare fete riff og headbanging. Akkurat de to delene av vårt uttrykk er likeverdige, og vi har veldig stor glede av å få gjøre begge to. At vi kan variere såpass fra konsert fra konsert er dritgøy. Vi har jo også spilt mange skolekonserter, så svaret på spørsmålet ditt er at vi har spilt for sjukt mange forskjellige folk og jeg har en følelse av at det er et meget variert klientell stort sett. Men noen likheter er det; Som for eksempel menn i 50-åra med hestehale, og noen jenter på rundt 20. Det kjenner vi igjen fra kveld til kveld.
– Som nevnt har dere rimelig mye improvisjasjon i musikken, hvordan gjør dere dette live? Tar dere utgangspunkt i skiveversjonene og tar det derifra?
– Egentlig prøver vi faktisk å gå mest mulig vekk fra det, vi har den oppfatningen at hvis det er et parti eller oppbygning som låter veldig fett på plata blir den ofte litt dårligere når man prøver å gjenskape det ettersom det skjer der og da i studio. Man klarer sjelden å gjenskape den intuiteten som gjorde at det fungerte såpass godt akkurat da. Hvis en låt har en kurve som begynner nede og ender høyt på skiva er det lov å endre den kurven fra gang til gang. Det trenger ikke å ende i en eksplosjon hver gang. Har vi et parti som er veldig langt kan det fint forkortes hvis det føles riktig. Mye av dette skjer spontant, men vi snakker også en del om det på øving. Vi øver ganske ofte, sikkert langt oftere enn jazzband flest. Spesielt før vi går inn i studio. Men de eldre låtene har nok fått et slags spor vi følger fra gang til gang, selv om vi også snakker om at det er tillatt å gjøre ting folk ikke forventer. Det er en viktig del av oss, selv om det er sjelden noen går helt av skaftet. Men riktignok har det skjedd at Ivar brått slår til cymbalen under en rolig bass-solo, og selv om Ellen da skvetter til er det stort sett noe skikkelig fett som skjer i etterkant. Sånt må det alltid være rom for.
– Hva kan du fortelle om Vom og Mester Pøggs, ditt alter ego?
– Det var et venneband som bare skulle være – og var – gøy. Skikkelig artig rølperock for moro skyld hvor de fleste ikke spilte på sitt hovedinstrument, for eksempel Esel Rex på bass, Mai Elise Solberg som egentlig var en utdanna jazzvokalist som nå korer med Sissel Kyrkjebø. Vi ga ut to skiver, «Viva La Vom» og «Takk For Maten Den Var God Her Kommer Plate Nummer To». Det var skikkelig gøy å jobbe med, og vi hadde masse koringer og flere gitarspor – noe jeg overhodet ikke er vant med så det var veldig kult å gjøre det på den måten. Dette ble utgitt på Duplex, vi var alle store fans av Black Debbath og holdt på med mye av det samme – fet rock med humoristiske tekster. Jeg pleide å gå rundt i pølsekostyme og servere muffins før konsertene, og under hadde vi alle fargerike skoleball-kjoler. Det var artige tider.
– Hvordan ser turnéplanene ut for trioen fremover?
– Nå er det Norge på kryss og tvers, noen helger her og der med alt fra Ål og Bø til Trondheim og Stavanger. Noe jazzklubber og rockeklubber, så blir det helt sikkert noen festivaler til sommeren før vi tar en liten Europa-turné etter der igjen. Så det blir våren i Norge og høsten i Europa kort fortalt.
– Hvordan blir dere tatt i mot i utlandet?
– Veldig forskjellig etter stedene vi har spilt på; Vi har gjort alt fra trange kjellere i byer i Tyskland vi knapt har hørt om til store jazzscener i Berlin og London og spilt i land fra Canada til Malaysia. Vi er såpass små at det er få som vet hvem vi er i forkant, men stort sett liker folk oss og de som setter oss på scenen kjenner jo til oss. Mottakelsen er som oftest veldig god, noe vi ser på merchsalget og at vi får komme tilbake.
– Og spesielt i Malaysia er det vel unektelig en fordel med instrumental musikk vil jeg tro?
– Helt klart, haha! Vi spilte to konserter der, hvor den første var skikkelig fet på en kul scene med meget proft utstyr, mens den andre kanskje er topp tre av verste konsertopplevelser jeg har hatt. Det var på en sportspub hvor de ikke hadde fått tak i en kontrabass med pickups, og generelt elendig utstyr over hele linja. Bandet før oss var et slags coverband hvor publikum var langt mer opptatte av kampsport på skjermene enn musikken og da lurte vi på hva vi hadde begitt oss inn på og hva de skulle synes om oss. Men vi gikk på, og litt ut i settet kommer det en serveringsdame med en lapp der det sto «take five». Ikke akkurat et kompliment å få mens man fremfører, så da kutta vi hele settet. Men i etterkant fant vi ut at «Take Five» er en kjent jazzlåt, så det var faktisk en forespørsel. Den lappen har jeg i gitarbagen fortsatt for å minnes den kvelden. Dessverre er sånne kvelder noe man må igjennom, men de blir færre og færre. Da vi startet opp hadde vi flest konserter på små steder da vi kjørte på kryss og tvers rundt Europa og noen få større, men nå er det flest større og få små så ting går den rette veien. Litt kortere turnéer enn tidligere og bedre betalt.
– Du har som nevnt omtrent dratt rett fra scenen til fødestua, har du noengang avlyst en konsert?
– En gang, på grunn av flyet vi skulle ta ble kansellert så vi kom oss faktisk ikke dit. Ellers aldri.
– Titlene deres er et artig kapittel for seg, kan du forklare litt rundt det?
– Kan begynne med «Jurasek», som er hesten til Askepott i De Tre Nøttene. Jeg har aldri vært så opptatt av den før jeg fikk egne unger, men nå må jeg ha den med meg. Den låta har faktisk en tekst også. Vi synes det er gøy at titlene refererer til noe vi har opplevd, eller noe vi bryr oss om. Forrige skiva vår «Black Stabat Mater» er en sørgemesse på hvordan Norge tok imot flyktninger rundt den tida. «-40» er værmeldingen da bussen gikk ut til Svartskog og «Approaching/On Arrival» og «In The Court Of The Trolls» reflekterer også rundt dette. «Smells Funny» er langt mindre enhetlig, og «Bewitched, Dwarfed And Defeathered» er ganske vanskelig å forklare da den er utrolig intern. Men den spiller på tre opplevelser vi har hatt, som morsomme anmeldelser og merkelige situasjoner.
– Har du like hektiske planer fremover eller begynner ting å roe seg litt nå?
– Det roer seg veldig nå, men en ting jeg gleder meg ekstra til er å skrive Tingingsverket for Voss Jazzfestival. Dette er et årlig bestillingsverk over mange mange år, hvor folk som Terje Rypdal – min store helt, også har skrevet det et år. Det er veldig stort og kult å få gjøre så det gleder jeg meg til. 13. april under Vossajazzen skjer det og det blir enormt å få være med på.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2019