I mylderet av fete artister som slipper sterke utgivelser post-restriksjoner har nå tiden kommet for våre amerikanske venner i Halestorm, som for bare noen måneder siden skulle beære vårt furet værbitte med sin tilstedeværelse. Sånn gikk det da som kjent ikke, men “Back From The Dead” har ingenting kunnet stoppe, så vi fikk sjef Lzzy Hale selv på tråden da vi ville høre mer om dette.
Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: The Mighty Forker
– Jeg må bare spørre hvordan det står til med pandemien over der for tiden?
– Det går greit, vi er på mange måter delt i to, der den ene siden sier det er over, mens den andre – som media og slikt – forteller om at det er enda en ny variant på vei, så det kommer litt an på hvem du spør. Det er som et toegget sverd der vi på en måte er ferdige med det, mens vi samtidig vil holde folk friske og raske så vi kan gå ut, dra på turnéer og alt som var vanlig før i tiden. Det gjelder å holde det balansert.
– Dere slipper snart “Back From The Dead”, hvordan er følelsen? (Skiva er anmeldt her!)
– Vi er veldig spente, det har vært virkelig vanskelig å vente på utgivelsesdatoen da vi alle bare vil ha den ut umiddelbart. Men føles virkelig bra, og tilbakemeldingene fra de som har fått høre den har vært fantastiske – enda bedre enn hva jeg hadde håpet på. Det er jo alltid nervøst, man føler jo at man har gjort noe veldig bra, men vet samtidig aldri hva folket vil si. Men så langt er alt bra.
– Har dere fått med dere noen fanreaksjoner på tittelsporet og “The Steeple” som dere har utgitt som singler?
– Helt fantastisk, det finnes faktisk flere som har tatovert tekstlinjer fra de låtene – noe som er helt sinnssykt ettersom skiva jo ikke er ute enda. Vi har akkurat kommet hjem fra ‘An evening with’-turné som består av kun oss en helaften på tett opptil tre timer. Der spilte vi tre spor fra den nye skiva, nemlig singlene og en tredje som er kalt “Bombshell”, og det var helt rått å høre folk synge med på omtrent alt. Alt vi så for oss eller håpet kom til å skje da vi endelig skulle få spille igjen, skjedde. Det er utrolig oppmuntrende ettersom man aldri vet hva som vil skje, men det har bare bidratt til at jeg er enda mer utålmodig og klar for å få ut denne skiva nå.
– Det var vel meningen at akkurat denne helaftenen skulle droppe innom Norge og, men ble kansellert? Og vil det bli en mulighet for at dere kan komme senere med det konseptet?
– Det stemmer. Og det er også meningen at vi skal gjøre dette i Europa da det blir mulig, men vi vet ikke helt akkurat når det blir enda ettersom det ikke finnes noen logiske datoer nå, og tidslinja er temmelig rar og uforutsigbar. Men vi bør definitivt få det til, for det var en fantastisk turné der vi fikk vist våre fans forskjellige sider av oss vi vanligvis ikke får gjort og spilt låter vi ikke har spilt på flere år, låter vi nesten aldri har spilt live, og til og med låter vi ikke engang har spilt inn. Vi gjorde også forskjellige versjoner av låter som er mer kjent, og det føltes virkelig godt å vise denne siden av oss og gi vår fanbase ting de ikke ville få hørt under en ‘vanlig’ konsert – og det er definitivt noe vi både vil og burde bringe over til Europa i tillegg. Dessuten savner vi Norge! De beste metallbandene i verden er jo derifra og jeg ble ordentlig skuffa da det ikke ble noe av.
– Og Norge savner dere og, så dere er hjertelig velkomne når som helst! Hvordan har så denne pandemien påvirket dere som band under denne tiden?
– Vi har overlevd. Det verste har vært perioden under lockdown 2020 og tidlig 2021, som har vært den lengste tiden uten å se hverandre. Oss fire har bodd oppå hverandre siden vi var tenåringer, om vi har bodd sammen, vært på buss sammen eller på en scene sammen, så vi savnet dette sårt under denne tiden – bare det å se hverandre og ikke minst spille sammen. Så da vi omsider fikk gå i studio, var det ekstra fantastisk å bare henge sammen igjen. Vi er virkelig takknemlige for at vi fikk gjort denne turnéen nå, og jeg føler at forskjellen fra da til nå er at vi setter utrolig mye mer pris på alt. Ikke sånn å forstå at vi ikke gjorde det før – vi har aldri tatt noen ting for gitt under helt vår karriere, men nå spiller vi virkelig hver eneste konsert som om det er vår siste, i frykt for at det skal bli tatt vekk fra oss igjen. Dette legger vi merke til hos fansen som ser oss live nå, de er langt mer til stede enn tidligere for å virkelig absorbere inntrykkene de får, og det er vakkert å se.
– Så du merker virkelig forskjell på publikum i forhold til før pandemien?
– Ja, jeg tror forskjellen er at det var kun sett på som underholdning før pandemien der man går ut med venner, kanskje tar opp litt med telefonen og tar seg noe å drikke – mens nå er det mer som et primært behov. Som man ikke visste hva som kunne skje hvis det forsvant, for musikken og konserter kommer jo alltid til å være der, ikke sant? Men plutselig forsvinner den muligheten uten noen alternativer å fylle tomrommet med, og den gleden å få det tilbake igjen merker vi på fansen tilstede og har den så definitivt i oss, vi også. Alle er fullstendig til stede i momentet, uten å tenke på hva som har vært eller hva som kommer til å skje, alt som betyr noe er akkurat her og nå, og det er en nydelig ting å bevitne.
– I fjor var jeg på en av de aller første restriksjonsfrie konsertene her til lands, og det var helt sinnssykt å både se og høre energien som oppsto mellom band og publikum.
– Wow, så kult! Jeg skjønner hva du mener, man kan si at det tidligere var et skille mellom oss som spilte på scenen og de foran som hørte på, og de skillene har blitt vannet ut, og at det nå føles mer som en enhet som løfter hverandre. Jeg håper virkelig det fortsetter på den måten, for selv om det selvfølgelig fortsatt er sånn at vi spiller og de ikke, har vi alle tilstede blitt et eget lite samfunn mens konserten pågår.
– Jeg har lest at du har skrevet noen av dine mest personlige tekster denne gangen, men akkurat linja ‘Back from the dead, hell couldn’t hold me’ vil jeg tro de fleste vil kjenne seg igjen i nå som dette på mange måter er over (#unjinx)?
– Absolutt, “Back From The Dead” var den første låten vi skrev der vi følte den kom til å være spydspissen på skiva. Vi hadde faktisk en diskusjon rundt akkurat tittelen, for det er så åpenbart og dumt så vi måtte gå en liten runde med det. Samtidig var det akkurat sånn jeg følte det var, for når vi jobbet med den var det fortsatt restriksjoner og isolasjon, og hvis det var én ting jeg ville si var det akkurat dét. Og i tillegg trengte jeg å skrive den for å påminne meg selv om at det faktisk kommer til å gå bra, og jeg måtte tro på at jeg kom til å få muligheten til å synge det fra scenen en gang. Man skaper på mange måter sitt eget univers, og dette albumet er basert på mine følelser rundt akkurat dette. At jeg ikke hadde muligheter til å gå på scenen, at jeg en periode ikke en gang visste om vi noen gang kom til å lage et album – jeg havnet på et sted der jeg ikke har vært siden jeg var 14 da jeg satt i kjelleren og skrev låter fra et egoistisk ståsted; Jeg skrev ikke for noe band, ikke for noen fans og ikke med tanke på en karriere – jeg skrev rett og slett kun for meg. Og det vakre med det er at når du skriver fra det personlige ståstedet, er at du opplever at millioner av folk føler akkurat det samme som deg. Så selv om du kun skriver for din egen del treffer du allikevel mange. Så ja, man kan definitivt si at denne skiva er en berg-og-dalbane av hva som har foregått inne i mitt hode under denne tiden, og den konstante følelsen av å ikke være alene selv om man fysisk er det har hjulpet meg mye samtidig som skrivingen hjalp. Det er det eneste som hjelper – å få det ned på papir.
– Jeg kan ikke forstå hvordan det føles å bli fratatt noe som har vært i livet ditt siden du var praktisk talt barn?
– Bare det faktumet at jeg kan kalle dette en karriere har vært en fordel, men uviktig. Jeg har vært så heldig som har hatt muligheten til å gjøre det jeg elsker mest og tjene til livets opphold, men det var aldri poenget med å starte band og spille musikk. Jeg har vært i dette bandet siden jeg var 13 år og det har blitt en stor del av den jeg er. Jeg er Halestorm og vice versa. Det er i min personlighet og er det som har gitt meg selvtilliten til å være den beste versjonen av meg. Samtidig er det også mitt barn og min største kjærlighet, også var det plutselig bare borte. Da var det en stor del av meg selv som forsvant, og jeg måtte igjennom en periode der jeg nesten ikke kjente meg selv igjen. Men det positive med det var at jeg ble igjen kjent med Elisabeth Hale som ligger i sofaen med pysjamas, da den mer kjente Lzzy Hale fra scenen ble borte en stund, haha! Jeg har ikke sett henne på en stund, og det var faktisk en merkelig følelse å være den personen igjen. Men uten alt dette, hadde ikke jeg vært igjennom alt dette ville ikke dette albumet ha blitt hva det ble.
– Hvordan har dere gjort det med låtskriving denne gangen? Har det foregått som vanlig eller har dere måttet tillegge dere nye vaner?
– Det er som vanlig, majoriteten av låtene er basert på demolåter jeg har gitt til resten av gutta som de har lagd kule, haha! Men det er også låter og idéer de andre kommer med og, som for eksempel “Bombshell” som startet med vår gitarist (Joe Hottinger) sine riff som han sendte meg og jeg skrev tekst til. Men dette varierer fra låt til låt, enkelte ganger kan vi jamme frem noe mens andre ganger kan det starte med en tekstlinje. Når jeg lager låter spiller jeg inn det hjemme og lager noen enkle fingertrommer til som min bror (AreJay Hale), som åpenbart er en mye bedre trommis, perfeksjonerer og gjør til sitt. Men på den forrige skiva “Vicious” kom det en låt fra en helt annen måte igjen, nemlig “Do Not Disturb” som i utgangspunktet var en dance-låt jeg hadde laget for gøy. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har et knippe 90-talls dance-låter som jeg har laget, der jeg spiller inn alt med synther og skulle bare vise en jeg var litt ekstra fornøyd med til bassisten vår (Josh Smith), der han umiddelbart kom på et bassriff og sa at vi burde bytte ut synthene med gitarer og ha det med på skiva. Så vi har mange måter å komme i mål på om du skjønner. Alt vi bryr oss om er hva som engasjerer oss alle, vi har gått igjennom så mange låter opp igjennom så vi nok har til et helt album med bare b-sider. Noen av de kommer du til å høre når vi finner tid og plass til å gjøre det, og da vise oss fra en vesentlig merkeligere side, haha!
– Det ser jeg frem imot, og med tanke på det så har dere hatt en slags tradisjon med å gi ut coverlåter mellom albumene – er det noe dere kommer til å gjøre denne gangen også?
– Det tror jeg ja, det har vært en stund siden vi gjorde en cover-EP – nå har det jo strengt talt vært en stund siden vi gjorde noe som helst, men forrige gang hadde vi vel kun én coverlåt og noen omarrangerte versjoner av egne låter. Det var trivelig og gøy mens vi holdt på, men underveis kjente jeg på at jeg savnet coverlåtene – spesielt da jeg gikk lei av å overtenke våre egne gamle låter. Da er det morsommere å gjøre det med andres. Vi kommer definitivt til å gjøre det i nærmeste fremtid, og har allerede startet på en liste over coverlåter vi har lyst til å gjøre.
– Vi må snakke om “Raise Your Horns” – jeg forventet ikke en pianoballade?
– Haha! Det var nok poenget ja. Idéen som jeg fortalte produsenten, var akkurat det du påpeker – den skal hete “Raise Your Horns”, men skal ikke ha noen gitarer. Han syntes det var rart, men likte idéen. Jeg ville skrive en låt basert på noe som skjedde for noen år siden der en nær venn av meg begikk selvmord, og jeg ville gjøre noe som var ment til å være et lite eksperiment basert på nettopp dette. Det gikk i store trekk ut på at jeg ba vår fanbase om å dele et bilde der de viste horntegnet hvis de hadde eller hadde hatt noen mentale utfordringer, eller kjente noen i samme bås og alt skulle være en hyllest til min venn – og hele poenget med dette eksperimentet var å vise folk at de ikke er alene. Desto flere som deltok desto mindre alene ville folk føle seg, og dette endte igjen i hashtaggen #raiseyourhorns som såvisst ikke dreide seg om å rocke ut til en fet konsert, men å sette fokus på mental helse. Akkurat dette ville jeg skrive en sang om, og det morsomme med din reaksjon er at det var akkurat sånn jeg så for meg at folk kom til å reagere. Man tenker jo at man har med en fet rockelåt å gjøre når man ser tracklista, også er det en ren pianoballade. Akkurat som det skal være!
Først publisert i Norway Rock Magazine #»/2022
