Amerikanske Halestorm har både fått Grammy-priser og vært på Topp 5 på Billboard-lista, men i Norge har det liksom ikke tatt helt av enda. Men mye tyder på at det kanskje kan endre seg med den nye skiva «Vicious». Bandets soleklare midtpunkt, den underbare frøken Lzzy Hale, tok seg til til en munter passiar med oss kvelden før plateslipp, hvor vi også kom inn på både Dream Theater og Axl Rose.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Judy Won
Livefoto: Anne-Marie Forker
– Grattis med ny skive! Hvordan har det nye barnet kommet til verden?
– Denne gang har vi vært totalt egoistiske og kun skrevet låter for oss selv. I starten av prosessen kasserte vi en haug med låter som hørtes ut som om vi prøvde å gjøre alle andre fornøyd, uten at vi var helt fornøyde selv. Deretter begynte vi fra grunnen igjen, og skrev kun låter vi kicka på selv. Så når skiva kommer ut, kan vi med hånden på hjertet si at denne står vi for 100%, denne skiva er vi genuint stolte av! Og det virker som om vi har truffet en nerve, for responsen på de tre låtene vi har sluppet hittil har vært overveldende positiv. Samme med de få som har hørt skiva, som deg selv. Skiva slippes jo i morgen, så nå venter vi bare på at nett-trollene skal våkne og begynne å kommentere og kritisere.
– Jeg registrer at samtlige låter på de tre første skivene er kreditert deg og diverse eksterne låtskrivere. På «Vicious» er nesten alle låtene kreditert dere fire i bandet, og kun noen få eksterne innspill.
– Ja, det er helt riktig! Vi gikk litt tilbake til røttene denne gang, og lagde låtene sammen på øvingslokalet, slik vi gjorde det i kjelleren til pappa for 15-20 år siden. Jeg har vært en del av Halestorms låtskriverlag i ti år nå, og det har vært utrolig lærerikt og inspirerende å møte og jobbe sammen med nye og kreative mennesker, og lære meg alternative måter å komponere på. De åpnet en dør til en ny verden for meg. Men for denne skiva ville vi holde det mest mulig nært og internt. Vi ville gjenoppdage hva som gjør Halestorm til Halestorm, og det koker jo ned til oss fire i bandet. Mye av æren for det skal vi gi til vår produsent, Nick Raskulinecz. Han jagde oss inn i et lite rom i en diger hytte i skogene ved Franklin, Tennessee, hvor ingenting kunne distrahere oss. Vi skrudde alle forsterkerne opp på 11 og begynte bare å spille sammen for å se om vi kunne komme opp med noen låter, slik vi gjorde da vi var tenåringer. Og de låtene vi lagde der ble grunnlaget for denne skiva. Jeg kan høre eksakt hva hvert enkelt bandmedlem har bidratt med.
– Halestorm har jo tidligere blitt kalt for ‘Kate Perry med skinnjakke og patronbelte’ – men første singel «Uncomfortable» passer definitivt ikke inn i den sammenligningen, den er et knallhardt spark i ansiktet.
– ‘Kate Perry med skinnjakke og patronbelte’…? Hahaha, det er jo en fantastisk analogi, den skal jeg jaggu bruke selv! Den hadde jeg ikke hørt før. Men joda, vi hadde masse energi da vi skrev disse låtene, og det kommer kanskje tydeligst frem i «Uncomfortable», som er, som du så vakkert kalte det, et spark i ansiktet. Vi tok som nevnt ikke hensyn til hva plateselskap og radiostasjoner ville ha, vi gikk kun etter egen nese, og det er nok derfor disse låtene er litt hardere og skarpere enn folk forventet av oss. Det var vel først når vi begynte å spille «Uncomfortable» og «Black Vultures» på konserter i vår og i sommer at vi innså hva vi hadde gjort, at disse låtene var en del råere enn det vi ellers hadde på repertoaret. Det er forfriskende for oss å oppdage at selv etter så lang tid sammen viser vi ingen tegn til å roe ned, musikken er tvert imot mer intens enn noen gang. Og det er en unik situasjon og et sunnhetstegn, føler jeg.
– Introen på «Painkiller» kunne nesten vært Black Sabbath, og i «The Silence» hører jeg både Heart og Led Zeppelin. Var dette band dere var inspirert av?
– Det er kjempegøy for meg å få høre hva du gjenkjenner i musikken vår, for vi oppdager det ikke selv. At vi er fans av Heart, har vi aldri lagt skjul på, vi har covret minst to av låtene deres, og alle rockeband på jord er påvirket av både Sabbath og Zeppelin. Men vi prøver aldri å lage en låt som skal minne om Sabbath eller Fleetwood Mac – vi bare spiller det som kommer naturlig til oss, jeg kan si at ‘Oh, det var et kult riff, spill det igjen!‘ og så lager vi en låt ut ifra det. Men ubevisst viser vi nok tydelig hvem vi er inspirert av. Det er jo ikke unaturlig at de bandene vi hørte intenst på da vi vokste opp, nå kommer opp til overflaten i vår egen musikk.
– Hvor mange av de nye låtene har dere øvd inn for den kommende turnéen?
– Vi er for øyeblikket i gang med å øve, og det er kjempegøy, for de nye låtene fungerer alle som en utrolig bra, og det er en helt annen stemning i disse låtene enn på noen av våre andre skiver. Hver av skivene våre er på en måte et fotografi av hvem vi var akkurat der og da – og «Vicious» viser hvem vi er nå. Vi har lyst til å spille mest mulig fra denne skiva, og for tiden lager vi et par alternative setlister. Vi kommer nok til å rotere på de nye låtene, for det er så mange låter fra de tre første skivene som fansen forventer å høre, vi kan ikke kjøre bare nye låter. En Halestorm-konsert handler ikke bare om oss fire, det er en begivenhet, en interaksjon med fansen. Vi må spille låter som «I Miss The Misery», «Love Bites» og så videre. Jeg elsker å lytte etter det øyeblikket når publikum virkelig tar en av de nye låtene. Så derfor tilpasser vi setlista fortløpende.
– Er det enkelte av deres skiver eller låter som er mer populære i Europa enn i USA?
– Absolutt! Det har vært ganske forbløffende å oppdage at låter som er store her, betyr mindre der borte, eller motsatt. Låter som ikke så mange etterspør i statene, kan være en av favorittene i Europa. Så det er kult for oss at vi kan spille andre låter på Europaturneen enn ellers, noe som igjen er nok en grunn til at vi elsker å turnere der!
– Jeg har sett klipp på youtube fra Halestorms konserter hvor du gjør soloversjoner av coverlåter av alt fra Adele via Cheap Trick til Dolly Parton på piano – har det blitt en fast del av showet nå?
– Det var egentlig noe jeg startet med for å få bandet til å le! Og det var aldri låter som jeg hadde planlagt eller øvd på, oftest ble de fremført første gang foran et publikum mens jeg brukte noen sekunder på å prøve meg frem til akkordene. Jeg har lenge gjort en låt alene på piano mens resten av bandet har gått backstage for å slappe av noen minutter, men så begynte jeg å dra inn covere for å få de til å bli i stedet for å gå og drikke øl, og det funka, de ville se hva jeg fant på denne gang! Så det var egentlig en intern spøk som fikk så bra respons at jeg måtte ta inn noe nytt med hyppige mellomrom, så ingen skulle kunne vite hva som kom. Men det er moro! Og jeg gjør et poeng av å spille låter fra sjangere som ikke er forventet av oss. Jeg hører på mye rart, ikke bare rock, jeg elsker musikk og jeg elsker å synge. Så her får jeg sjansen til å bevise at jeg ikke bare kan synge Judas Priest, jeg kan synge Adele også!
– Jeg oppdaget tidligere i dag at du har sunget på skiver med både Tom Keifer (Cinderella) og med Dream Theater. Hvordan kom det i stand?
– Jeg og Tom Keifer har vært venner i mange år, siden vi turnerte sammen, så det var en helt naturlig greie at han spurte meg om å spille inn «Nobody’s Fool» (fra Cinderellas debutskive) som en duett til nyutgaven av soloskiva hans. Med Dream Theater var det litt annerledes, for det var de som tok kontakt, og jeg ante ikke at de visste hvem jeg var engang! Så det var en forbløffende telefon å få. De ba meg om å komme til Cayman Islands, hvor det var en fantastisk herregårdaktig bygning som huset et studio. Her sang jeg en låt («A New World» fra «The Astonishing») i et par timer, og så tok produsenten meg med ut på båttur for å snorkle i krystallklart vann blant fisk i alle farger! Så det var en utrolig opplevelse. Jeg har også fått sjansen til å gjøre dette på scenen med de et par ganger, og de er et helt sykt bra band. Og John Petrucci – herregud, han er en trollmann! Og en veldig trivelig fyr også, noe som alltid er et pluss – det er så deilig å oppdage at musikere du forguder også er herlige mennesker. Min lillebror Arejay (trommis i Halestorm) har vært fanatisk Dream Theater-supporter siden han var elleve-tolv år gammel, og han frika jo helt ut da han fikk høre at storesøster skulle synge med favorittbandet hans – ikke bare i studio, men på scenen også – jeg fikk derfor med litt signerte trommestikker og andre godsaker til ham. Så joda, jeg hadde aldri kunne forestille meg at de karene ville be meg om å synge med de, det var en drøm som gikk i oppfyllelse!
– Det er så mange band for tiden som mer fremstår som forretningsselskaper enn musikkgrupper, med medlemmer som knapt kommuniserer. Men Halestorm virker som et unntak fra regelen her – dere fremstår mer som en nær vennegjeng enn som et rockeband. Er det inntrykket riktig?
– Absolutt. Vi er ikke bare venner, vi er hverandres bestevenner og surrogatfamilie. Vi kjenner hverandre bedre enn våre ekte familier gjør nå, fordi vi tilbringer så mye tid sammen. Og likevel liker vi hverandre, haha! For eksempel, på enkelte konsertsteder oppdager vi at de har gitt meg mitt eget garderoberom backstage, og for meg er det bare litt snålt, selv om jeg smiler og takker for omtanken. Så jeg går alene inn på mitt eget garderoberom, men jeg lover deg, det tar maks fem minutter før jeg er tilbake på guttas rom! Hver gang vi skiller lag, så tar det ikke mange minuttene før noen sender en melding om ‘Hoi, skal vi møtes et sted, nå?‘. Til og med når vi er hjemme i Pennsylvania, så treffes vi hele tiden for å gå ut og spise pizza eller bowle. Vi henger sammen nærmest daglig uansett om det er Halestorm-aktiviteter på gang eller ikke. Og det er en herlig greie! Jeg kjenner mange knallbra band som ikke har det interne forholdet, for mange er det et rent forretningsmessig forhold som du sier. Vi anser oss selv som særdeles heldige, vi har enorm respekt for hverandre som mennesker og musikere, og vi holder sammen. Ingen kødder med en av oss, da får du oss alle på nakken, hahaha! Vi har hatt et par slike situasjoner også!
– Jeg ser for meg at hvis noen hadde lagd en spillefilm om Halestorm, så ville det på et tidspunkt ha dukket opp en sleip managerfigur som hadde hvisket i ditt øre at ‘Du er stjerna, det er deg alle vil se, du bør gå solo, du trenger ikke de tre andre‘. Har noe slikt noen gang skjedd?
– Ja, det har det. Og det har også vært andre bransjefolk som har prøvd å splitte og herske, det er ikke bare mitt øre det har blitt hvisket i. De kan si at jeg eller Arejay har snakka dritt om Josh eller Joe, eller omvendt. Men det er ikke innser er hvor sammensveisa vi er, og at minutter etter at de har spredd møkka si, så sitter vi alle fire sammen og ler av dette, baksnakker ham og gjør narr av ham! Vi har vært nære venner i 16-17 år, og vi kjenner hverandre så godt som det er mulig. Det nytter ikke med noen splitt-og-hersk-teknikk med oss!
– I starten var din og Arejays far, Roger, bassist i bandet. Kom det til et punkt hvor dere faktisk sparket deres egen far?
– Hahaha! Øh, ja, på en måte! Men vi liker ikke å bruke ordet sparket, selv om han nok ble litt skuffet. Vi satte oss ned med ham og sa at ‘Ok fattern, det har vært gøy å spille med deg, men vi skal finne noen på vår egen alder nå, haha! Men du kan få komme på konsertene og få adgang backstage!’ Vi hyra faktisk begge foreldrene våre til å jobbe med oss på turnéene vår i årevis. Det var vår måte å si takk for støtten gjennom mange år. Da karrieren begynte å ta av, valgte de å trekke seg tilbake. Men pappa er fortsatt musiker, han spiller i sitt eget band som heter F.O.G. – Four Old Guys!
– Har dere tenkt å fortsette med å spille inn og utgi disse EP’ene deres med coverlåter – ReAnimate 1,2 & 3?
– Ja, det har blitt en gøyal tradisjon for oss også, å kjapt banke ut en håndfull av våre egne favorittlåter når vi har tid mellom de vanlige turné-syklusene, så det kommer definitivt en «ReAnimate 4» fra oss.
– Den første EP’en er antagelig den dyreste CDen jeg har i samlinga – jeg fikk omsider tilslaget da jeg fant den på ebay for noen måneder siden til rundt 130 dollar.
– Åh herregud! Er det den med «Out Ta Get Me», av Guns N Roses?
– Ja, nettopp.
– Det er derfor den er så dyr, for den ble lagd i et ganske lite opplag første gang, og noen hadde tydeligvis glemt å spørre Axl om dette var greit! Jeg vet ikke om det var våre folk eller deres som kludra det til, men det var visstnok klarert med alle i bandet. Vi putta den på skiva og begynte å selge den, men så kom det frem at Axl ikke hadde gitt grønt lys, og vi måtte trekke skiva av markedet, på grunn av den ene låta. Den kom senere ut i en annen versjon, uten «Out Ta Get Me», så det eksemplaret du har er en skikkelig raritet – du kan sikkert selge det på ebay med god fortjeneste igjen!
– Dere er snart tilbake i Norge, og skal spille på Rockefeller i oktober...(Og Trondheim i juni 2019)
– Ja, det er vel vårt tredje eller fjerde Norgesbesøk, tror jeg, og vi har alltid hatt det utrolig gøy der! Så jeg gleder meg til å komme tilbake, spille de nye låtene våre for dere, og skape flere gode minner sammen med dere!
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2018