Lørdag 23.februar 2019
Det var en høytidsaften for fans av progressiv rock da engelske Haken, danske VOLA og amerikanske Bent Knee slo seg sammen for en trippel whammy på et smekk fullt John Dee på lørdag. Sistnevnte var et nytt bekjentskap for undertegnede, men det fristet absolutt til nærmere utforskning, og det lover jo godt at publikum stilte opp tidlig på John Dee for å få med seg forbandet, selv om man hadde en lang kveld foran seg. Vokalist og keyboardist Courtney Swain har en sterk og krystallklar stemme, og et solid band gir oss eksperimentelle låter som egentlig ikke lar seg putte i bås, men her hører man påvirkning fra både avant-garde pop og prog, med en liten dæsj funk og en kledelig Alexander Rybak-kloning på fiolin. De hadde en effektiv bruk av odde taktarter som bandet behersket uten problemer. Og for et energinivå disse unge musikkstudentene fra Berkeley har på scenen! Spillegleden på scenen smittet lett over på publikum, og gjengen fra Boston fikk garantert mange nye venner i Norge denne kvelden, og flere uttrykte etterpå at Bent Knee var kveldens beste band. 4,5/6 | Geir Amundsen
Så var det danske VOLA sin tur. Og etter energiutladningen vi nettopp hadde sett Bent Knee levere, ble dette dessverre en solid nedtur. Det er ikke lett å si hvilken musikk danskene er inspirert av, men særlig nyskapende var det ikke. Publikum ga de en sjanse, men etter et par låter ble dette for monotont, statisk og kjedelig, noe som også var den gjennomgående kommentaren fra folk vi snakket med etter konserten. For å si noe pent, kan vi skryte av en særs dyktig keyboardist. Beklager, men klemt inn mellom to atskillig mer underholdende og musikalsk utfordrende band, så var VOLA sjanseløse denne kvelden. 2/6 | Anke Olsen
Londonbandet Haken har blitt stamgjester på John Dee de siste årene, etter at de første gang var her som support for Neal Morse Band i 2015. Og det er godt å se at stadig flere får øynene opp for britenes låter og fingerferdigheter, for det var ubehagelig fullt i lokalet da de dro i gang med «The Good Doctor» fra nyeste skive «Vector», etter at Rossinis Wilhelm Tell-overtyre og åpningssporet «Clear» hadde fungert som introtape. Og «Vector» skulle naturlig nok utgjøre grunnstammen i denne konserten – selv om Haken har holdt det gående i tolv år og gitt ut seks studioskiver, så var det ikke eldre låter enn fra 2013s «The Mountain» som var representert på setlista. Herifra utgjorde «Falling Back To Earth» et soleklart høydepunkt for mange i salen. Også «1985», med vokalist Ross Jennings iført den nå faste rekvisitten selvlysende solbriller, ble tatt særs godt imot i salen. De avsluttet med «The Architect», og med tanke på at Einar Solberg fra Leprous var observert i salen, var det nesten en skuffelse at han ikke kom på scenen og gjentok gjestevokalen han gjør på skiva. Tidligere på turnéen har bandet kjørt en ganske spikret setliste, men har variert på ekstranumrene. Kvelden i forveien hadde de kjørt Radioheads «Paranoid Android» som første ekstra, så fansen var spente på hva som kom nå. Først ut var den nesten 20 minutter lange «Crystallised» fra 2014-EPen «Restoration», før de forbløffet publikum med å runde av kvelden med å planke Totos gamle hit «Africa» – DEN så vi ikke komme!
Dette bandets tekniske ferdigheter er også forbløffende, og det var mange øyeblikk da vi måpet mot scenen og nærmest lo høyt at det latterlig høye nivået. Her har vi uten tvil kronprinsene som krafser etter Dream Theaters progmetal-trone, og det vil forbause meg stort om ikke Haken spiller på Rockefeller eller Sentrum Scene neste gang de besøker Oslo – John Dee har blitt for lite for de.
Forøvrig gøy å observere at det var et ganske ungt publikum i salen – snittalderen var sikkert ikke tretti – og overraskende mange kvinner. Det er betryggende å vite at progressiv musikk ikke er forbeholdt menn i femtiårene med briller, ølvom og en plastpose med vinylskiver i. 5/6 | Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker
