Med til bandets historie hører det også med at originalmedlemm og vokalist Kenny Leckremo takket for seg allerede i 2010, før han gjorde et overraskende comeback i 2020, etter at gullstrupen Erik Grönwall takket for seg og senere ble vervet til Skid Row. Grönwall er for mange en viktig ingrediens i H.E.A.T, men Leckremo viste til gangs at han hører hjemme i bandet med bandets sjuende album “Force Majeure”. Nå er bandet straks klare med sitt åttende album “Welcome to the Future” og i forbindelse med deres turné og Oslobesøk fikk vi audiens hos gitarist Dave Dalone, og vokalist Kenny Leckremo. Selv om de ikke hadde med spåkula, fikk vi svar på en rekke spørsmål om fortid og fremtid. Og ikke minst fikk vi stilt spørsmål fra dere leserne som virkelig fikk hjernebarken til å knake.
– Hei, Kenny og Dave. Hyggelig at dere har tid til en prat før kveldens konsert her på John Dee. Du var ute av bandet i mange år, Kenny, men nå er du tilbake, og regner med at du har blitt skikkelig varm i trøya igjen?
Kenny: – Ja, jeg har vært tilbake i fem år nå, haha. Og det kjennes bra.
– Begge dere to har vært med helt fra starten, altså da bandet ble dannet i 2007, og det har skjedd mye i musikkverden siden den gang. Hvordan har dere opplevd utviklingen?
Kenny: – Tja, jeg tenker vel at bandet har gått litt tilbake til utgangspunktet, altså røttene og der de fleste av oss startet. Majoriteten av oss i bandet er gamle hardrockere og metalheads. Det melodiøse eller AOR som vi også kan kalle det har også stått veldig sterkt i bandet og helt siden den første skiva, og kanskje spesielt den andre («Freedom Rock»). Begge stilartene har vært med oss hele veien og vi har også modnet en del siden de første skivene selvfølgelig. Det er heftig å spille heavy metal-riff, men finessen fra AOR og det melodiøse språket har virkelig hovedfokus. Keyboards er en viktig del av det lydbildet. Det var veldig lett å bli glad i genren da vi oppdaget det, eller vi, jeg snakker vel egentlig ut ifra et personlig aspekt. Da vi begynte å spille inn musikk sammen, da stod det melodiøse og AOR i fokus, og etter det så har bandet bare fortsatt å utvikle soundet og beskriver på en måte alle i bandet sin musikalske bakgrunn. Hva vi er inspirert av og hva vi liker. Jeg synes det er en positiv utvikling. Da jeg kom tilbake til bandet hadde guttene akkurat sluppet “H.E.A.T II”, en helt suveren plate. En langt hardere skive enn den første plata, og en stor forskjell. Samtidig så er det ganske mye som ikke er så ulikt. Det er det samme melodiøse språket og sjargongen i bakgrunn av låtene. Det er gitarene og alt det andre som har fått et mer hardrock-sound eller litt mer metal-sving på det. Det er noe vi alltid har digget, men i starten så var det kanskje litt mer det glatte.
– Ja, dere kan vel sies å ha blitt litt tyngre med årene, altså musikken deres. Dere holder dere godt, bare så det er sagt. Nå har jo du Kenny en litt annen stemme enn Erik (Grönwall), og tenker du at dette er noe av grunnen? Altså at dere låter litt mer hardrock. Skjønner du spørsmålet?
Kenny: – Jaja, men jeg vil kanskje si at den store forskjellen mellom Erik og meg er nok våre inspirasjoner, altså bakgrunn. Jeg er nok litt mer soulaktig, og jeg synes det er kult med soul og R&B, jeg liker det. Erik er nok mer, hvordan skal jeg si det, litt mer punch i soundet. Det er vanskelig å beskrive, men han har nok mer den klassiske hardrock-punchen i stemmen. Det er veldig vanskelig å sette fingeren på, for når jeg beskriver det nå og skal beskrive ham, så blir det kjempevanskelig.
– Nei, nei. Det trenger du absolutt ikke å gjøre. Tanken min var mer å snakke om hvordan du synger og at dere låter bra på to forskjellige måter. Men du har jo allerede besvart spørsmålet, og det var ikke meningen at du skulle vurdere Erik. Men vi kan hoppe videre, det er du som er vokalist i H.E.A.T nå, så vi får fortsette å snakke om dere og bandet. Hvordan var kontakten mellom dere siden du sluttet i bandet i 2010 og frem til du gjorde comeback i 2020?
Kenny: – Litt til og fra. Men Dave og jeg har alltid beholdt kontakten. Det har jo vært perioder hvor det ikke har vært så mye kontakt, men jevnt over så har vi snakket mye sammen og ikke minst holdt kontakten gjennom musikken. Dave, vi sitter jo sammen her nå, er en stor og viktig grunn til at jeg begynte å skrive musikk igjen. Etter at jeg sluttet i bandet så var det en lengre periode uten musikk. Da jeg sluttet i H.E.A.T i 2010 så la jeg alt av musikk på en jævla hylle. Det døde ikke, men det forsvant på en måte.
– Det var jo ikke uten grunn at du sluttet i bandet? Vil du fortelle litt om det?
Kenny: – Du tenker på hjerteproblemene, ja. Det var nok ikke bare av den grunnen, men det bidro definitivt til at jeg sluttet og at jeg ble en mye mer usikker person og hvor jeg befant meg på en måte rent personlig.
– Hvordan var det å få Kenny tilbake i bandet, Dave?
Dave: – Det var selvfølgelig kult det. Vi har jo laget mye musikk sammen, også utenfor H.E.A.T. Det var nok veldig naturlig for min del at han kom tilbake, men kanskje en større overraskelse for de andre i bandet. For meg var det veldig naturlig da vi hadde lagd musikk og hengt sammen.
– Stemmer det, for du var med på soloalbumet til Kenny?
Dave: – Det stemmer.
Kenny: – På nesten alt jeg har gjort av musikk, også utenfor H.E.A.T har Dave bidratt, til og med demoer. Også på låtskriving har han bidratt. Dave har vært med hele veien, og vi har aldri helt sluppet den kontakten.
-Men la oss snakke litt om “Welcome to the Future”. Den låter litt snillere enn “Force Majeure” i mine ører. Jeg digga den, og liker også det jeg har hørt av den nye skiva deres, men som sagt jeg synes den låter litt annerledes, selv om den låter veldig H.E.A.T. Kanskje det er best at dere forklarer litt?
Kenny: – Det er faktisk litt vanskelig siden det blir så nærme. Men jeg kan si det samme som jeg har sagt i mange intervjuer nå at fra min side så synes jeg at “Force Majeure” lider litt av lillebrorkomplekset opp mot “H.E.A.T II”. Det er mitt perspektiv altså, bare for å understreke det. “Welcome to the Future” bare driter i å måle seg opp mot noe, den bare er.
Dave: – Jeg kan si meg litt enig i det.
– Da fikk vi avklart det. Så fansen kan vente seg noe litt annet på den nye skiva med andre ord. Men nå må vi ta et spørsmål fra leserne her. Og det spørsmålet er veldig enkelt og bra. Hvilket band blir dere mest inspirert av?
Kenny: – Som band eller individuelt?
– Godt poeng, og jeg tenker at det er best å svare individuelt dere to. Dere skal slippe å svare på vegne av de andre tre altså.
Kenny: – Åh, herregud. Det er vanskelig.
Dave: – Gjennom hele livet eller bare nå?
– Hm, det har ikke leseren skrevet noe om, men jeg tenker gjennom hele livet eller kanskje lettere hvilket band som var viktig i oppveksten og kanskje var en inspirasjonskilde til at dere begynte med musikk. Det første bandet som satte dype spor hos dere?
Kenny: – Jeg må jo si Iron Maiden. Jeg kommer ikke unna det. Det er min første kjærlighet.
Dave: – Det blir nok det samme svaret fra meg. Og Europe. De har vært viktige.
Kenny: – Helt klart Europe ja. De står sterkt hos meg også.
Dave: – Men det som fikk meg til å begynne med gitar var Guns ‘N Roses. Det var en kort romanse, og så tok Iron Maiden over.
Kenny: – For min del så var nok Iron Maiden aller viktigst, mens for de andre i bandet var det kanskje Europe som var litt mer glitter og glam. Litt mer finesse. Jeg hørte også på dem, og i tillegg mye Toto. Jeg husker også at Dave introduserte Giant for meg, med Dan Huff. Det er kanskje også et tydelig eksempel hvor vi var som band på de to første skivene. Det var litt mer West-Coast aktig.
Dave: – Jeg har alltid vært lidenskapelig opptatt av 80-tallet. Jeg begynte med Guns N’ Roses og Iron Maiden, og så gikk jeg på en måte videre, og la det litt bak meg. Jeg gikk dypere og begynte å høre på mer obskur musikk, eller band som ikke var så kjente da. Når man spiller selv og er musiker så blir man fort opptatt av gode musikere. West Coast- musikken hadde veldig mange dyktige musikere, de var jo ofte studiomusikere, og vi har alltid vært veldig fokusert på musikk generelt. Ikke bare hvordan det låter, men også hvordan det spilles.
– Godt svart, og eksemplet med Giant er kanskje det best beskrivende for dere som band. Dyktige musikere som fokuserer på det melodiøse. Men egentlig så er jo dere for unge til disse bandene…
Dave: – Unge? Hva mener du?
– Altså at dere var for unge. Dette er jo gamle band og gammel musikk.
Dave: – Aha, da forstår jeg. Jeg husker godt fra da jeg var guttungen og spesielt rundt 12-års alderen at mine eldre søsken inspirerte meg med det de hørte på. Og det var i den alderen at jeg ble besatt av 80-tallet og mye av musikken som ble lagd. Jeg leste gamle blader og det ble på en måte som å være arkeolog. Det var jo Backstreet Boys på tv og radio da vi var små, og det var ikke noe for meg. Så jeg måtte jo finne andre ting å høre på.
Kenny: – Det var ganske likt for min del også. Mine foreldre hørte mye på gammel R&B og soul, og litt mer pop-ting egentlig. Så jeg hørte mye på Michael Jackson, Whitney Houston i barndommen. Det var min bakgrunn. Så snudde alt. Jeg husker at jeg ble med en kompis hjem og han satte på den første Iron Maiden-skiva. Da forandret livet mitt seg. Den ene dagen hørte jeg på hip-hop og sånt i likhet med resten av skolen, og gikk kledd som de. Men etter at jeg hørte Iron Maiden og spesielt “Transylvania” så løp jeg til Myrarna (bruktbutikk) og kjøpte de mest thrashede jeansene og klærne jeg kunne finne, for å se mest mulig metal ut. Det gikk så fort, og alle mine venner rundt meg lurte på hva faen som skjedde. Det var liksom en fullstendig transformering over natten. Jeg var jo trommis da, det var det jeg ville gjøre. Jeg spilte minst ti timer om dagen.
– Aha, så du begynte ikke som vokalist, nei. Det visste jeg ikke.
Kenny: – Nei, nei. Jeg skulle bli trommis. Det kom senere. Jeg skulle jo være musiker og spille.
– Når begynte du med gitar, Dave?
Dave: – Da jeg var rundt 11 kanskje. Det var etter at jeg hadde hørt “Use Your Illusion”. Den gule, det var vel nr.1. Etter at jeg hadde hørt den, sa jeg til mine foreldre at jeg ville ha en gitar. Så da fikk jeg en akustisk nylonstreng-gitar som vi hadde stående hjemme, og da begynte jeg å klunke på den. Men så hadde jeg en skateboard-ulykke og fikk et brudd i albuen, og fikk ikke spilt på to år. I mellomtiden hadde jeg oppdaget Iron Maiden, så da ble det en litt annen type gitarspilling etterpå.
– Når oppdaget du at du kunne synge, Kenny?
Kenny: – Det begynte jeg med allerede på skolen der vi alle traff hverandre, altså bandet. Jeg hadde sunget litt før, men bare litt og mest slik alle gjør når de går på skolen. Alle må synge littegrann liksom. De andre gutta visste at jeg spilte trommer, og at det var det jeg hadde lyst til, men foreslo at jeg kanskje skulle prøve å bare synge. Jeg satt jo med mikrofon bak trommesettet, sånn som Phil Collins. Etterhvert ble det mer og mer vokal, og jeg forlot trommesettet. Så ble det bare sang. Det pushet meg rett og slett til å bli vokalist.
– Så du gikk ikke sangtimer eller musikkskole?
Kenny: – Nei nei , for faen. Jeg lærte det først og fremst av gutta i bandet, det var de som pushet meg til å prøve og etter hvert fortsette. Og dette begynte jo allerede før H.E.A.T. Vi spilte sammen i et band som het Trading Fate. H.E.A.T var egentlig to band som ble ett. Dream og Trading Fate ble til H.E.A.T. Vi gikk alle sammen på samme skole, og Jona(Tee) og Dave hadde masse forskjellige prosjekter, og blant annet et studioprosjekt hvor de trengte vokal. Og da ble det til at jeg testet ut låtene i studio, og det funket jo.
Dave: – Ja, det var en perfekt match.
Kenny: – Trading Fate var mye mer metal, vi kjørte jo Pantera-covers og masse tungt. Men jeg hadde alltid litt den der soulstemmen i ryggraden, så da Dave og Jona kom med låtene sine så passet det meg helt perfekt både stemmemessig og musikalsk.
Dave: – Jeg satt med de første låtene klare tidlig, men uten vokal. Og jeg glemmer aldri det øyeblikket i studio da Kenny la vokal på de første låtene. Gode vokalister og vokalister som ikke minst passer musikken din, vokser ikke på trær. Sjansen for at det skal inntreffe er ganske liten, så det var et jævlig sterkt øyeblikk. Det passet så bra.
Kenny: – Det var samme sak for meg også. Jeg fikk også den følelsen, og ikke minst stolt over demoene. Nå har vi laget skikkelig musikk. Fy faen, så kult.
– Det var en fin historie, og ganske utrolig at dere har hengt sammen helt siden dere var guttunger og gikk på skolen faktisk. Men vi har flere spørsmål fra leserne og de må vi også igjennom. En av leserne våre lurer på hvilken låt du har som guilty pleasure, Kenny?
Kenny: – Herlighet! Akkurat nå eller generelt?
– Generelt. En låt som du gremmes av.
Dave: – Jeg vet hvilken.
Kenny: – Vet du?
Dave: – Taylor Swift eller Ariana Grande.
*Kenny: – Ja, kanskje, men det kommer an på. La oss si det slik. Her om kvelden da jeg gikk for å legge meg så lå jeg i senga og hørte på “It’s All Coming Back To Me Now” med Celine Dion, haha!
– Hva med deg, Dave, har du en låt som du er flau over å like eller ikke vil at gutta i bandet eller verden skal vite om?
Dave: – Jeg tror ikke på guilty pleasures. Men okei, jeg skal komme med en. Jeg har tenkt på det før, men det er vanskelig. Kan du noen av mine, Kenny?
Kenny: – Det er opptil flere. Men kanskje techno-musikk.
Dave: – Ja, psy-trance.
Kenny: – Det er litt morsomt for vi liker mye av den samme musikken. Hvis jeg sitter og hører på Celine Dion og kaster hodetelefonene over til ham, så sitter han og digger det også. For noen måneder siden satt vi hjemme hos deg, Dave, og så på livekonserter med Celine Dion.
Dave: – Ja, det er jo det som er gøy med guilty pleasures. Å høre på det iblant.
Kenny: – Musikk som en hardrocker egentlig ikke får lov til å høre på. Det er vel poenget.
Dave: – Cascada…
Kenny: – Everytime…nananana…
– Hva med E-Type?
Dave: – Jo jo, så klart.
– Hehe, takk for ærlige svar. La oss snakke litt om turnelivet og den forestående turneen deres. Dere er jo på turne nå her i Skandinavia og Europa, men senere i vår så skal dere ned til Sør-Amerika, Mexico, Brasil etc. Hvordan er det å spille der nede sammenlignet med her oppe?
Kenny: – Det er kult uansett.
Dave: – Ja, jeg vil ikke si at det morsommere, bare veldig annerledes.
Kenny: – Jeg elsker å opptre her i Oslo. Vi var på en festival her i Norge også, husker ikke helt hva den het, noe på Køy?
Dave: – Karmøygeddon.
Kenny: – Det var det den het ja. Fy faen så kult det var. Det var bare masse black metal folk og band, og så kommer vi på scenen og brenner av det mest melodiøse vi har, og folk var jo så jævlig glade. Helt suverent, og det er en så fin metal-kultur i Norge. Ikke bare heavy metal og black metal, men en skikkelig hardrock-kultur har dere her. Det er likedan i Finland. De er heller ikke så opptatt av hvilken genre det er, så lenge det svinger. I Sør-Amerika er det litt annerledes, de er veldig opptatt av at det skal låte som på plata. Her oppe er dere ikke så opptatt av det, og det går an å legge inn noen passiarer her og der som ikke er på plata, litt mer spontant, og det er veldig gøy å kunne gjøre og at publikum liker det. Publikum i Sør-Amerika er kjempebra de også, men de er bare litt annerledes på sin måte. Og det er jo kult det også.
– Kult, det var et morsomt svar, og kanskje dere blir booket igjen til Karmøygeddon? Men vi har et spørsmål til fra leserne som vi må ta, og det er som følger: Hvilken konsertarena er deres største drøm å spille på?
Dave: – Det må jo bli Dome, Tokyo Dome. Eller kanskje Globen, det er nærme hjemme.
Kenny: – Jeg har sett mange konserter, og det er spesielt et sted jeg tenker på og det er fra den Van Halen konserten. Men kanskje det hadde vært kulere et sted nærmere hjemme, og Globen hadde vært gøy, ja. Det er faktisk litt sant det du sier om Globen. Men et skikkelig stadion hadde vært kulest. Og det verste er at jeg har vært på scenen med Iron Maiden på et stadion. Bare noen sekunder. Jeg vant en karaoke-konkurranse. Dette er kjempelenge siden. Førstepremien var å komme opp på scenen og synge noen sekunder med Bruce Dickinson, og jeg var kanskje ikke mer enn 17-år. Jeg fikk komme opp på allsang-partiet under “Heaven Can Wait” sammen med en haug andre folk fra backstage-området. Da fikk jeg stå foran masse folk, kanskje rundt 35000. Det hadde vært kult å gjøre igjen med H.E.A.T.
– Og hva er det beste konsertminne deres som band da, bortsett fra Karmøygeddon med alle black metal-folka?
Kenny: – Ah, det må jo bli da vi spilte på hovedscenen på Sweden Rock, for min del. Det var helt sykt. Vi spilte bare noen timer før Iron Maiden på samme scene. Hele backlinen til Maiden stod bak oss, det var helt tullete. Du vet å stå klar på scenen og se Nicko McBrain sitt trommesett, da blir du gira. Man ser Iron Maiden lapper og stickers overalt. Du ser crewet deres og bandmedlemmene sitter bak og drikker kaffe. Nei, det var helt surrealistisk. En fantastisk opplevelse.
Dave: – Ja, det var en veldig kul konsert. Masse publikum og veldig bra stemning også.
– Men nå begynner vi å gå tom for tid her, og dere trenger sikkert å lade opp før konserten i kveld. Så jeg skal ikke tømme dere for mer energi. Men avslutningsvis hvordan er livet på veien, altså turné? Dere har et ganske hektisk program fremover og plateslipp i tillegg.
Dave: – Vi elsker jo det her. Det er jo dette vi vil, og vi er så heldig å kunne drive med det som jobb. Det er en drøm.
– Dumt spørsmål kanskje, men dere har ingen jobb utenom? Dere klarer fint å leve av dette?
Kenny: – Ja, og det er jo ingen selvfølge. Hvis jeg tar noen steg tilbake så er det ganske vilt å tenke på at jeg får betalt for å stå på scenen og gjøre det jeg elsker. Tenk å få betalt for å synge og danse. Det er helt utrolig.
– Savnet du det da du var borte fra bandet?
Kenny: – Ja, 100%. Jeg savnet det skikkelig. Og dette har jeg også sagt flere ganger tidligere, for jeg ønsket aldri at det skulle skje noe dritt med bandet eller at de skulle miste Erik. Jeg var fan av bandet da jeg stod på utsiden, men i 2016 så kjente jeg på savnet av å synge med gutta igjen og være en del av bandet. Da brant det i knutene mine. Det hadde vært så jævlig kult å synge i bandet igjen. Det tok jo noen år til, og så skjedde det.
– Det er nok mange som er glade for det, Kenny. Synd at Erik ikke kunne fortsette i Skid Row, men det er en helt annen historie og ikke noe vi trenger å snakke om her. La oss heller avslutte med utgangspunktet for intervjuet, den nye plata “Welcome to the Future”. Vi var litt inne på den tidligere, men hva kan fansen vente seg av H.E.A.T denne gangen? Det er nå dere kan gjøre et skikkelig innsalg avslutningsvis..
Kenny: – Hm, hva kan folk vente seg. Tja… Det er som jeg sa i stad. En skive som står på egne bein, og som samtidig låter H.E.A.T.
Dave: – Fansen kan vente seg H.E.A.T liksom, jeg er så dårlig på å forklare, men hovedfokuset er som alltid på det melodiøse uten at det blir for glatt. Jeg føler at vi har lyktes bra og at den låter annerledes enn “Force Majeure”, akkurat slik vi ville.
– Nei, kanskje ikke så lett å beskrive det når det er dere som har lagd produktet, mulig lettere for meg som liker å anmelde musikk. Men dere har jo deres egen resept og oppskrift som dere har videreutviklet, og som vi har vært inne på så låter den nye skiva annerledes, men fansen vil nok neppe bli skuffet.
Kenny: – La meg bare skyte inn litt her, jeg er jo en person som liker å prate mye. Kanskje for mye, ha ha. Men det folk kan forvente seg vil jeg si på denne måten : at dette er en evolusjon for oss som band. Vi har utviklet soundet vårt, det er litt hardere, men samtidig så flørter det også med røttene våre, altså West Coast/AOR musikken vi elsker. Det var der vi startet. Det er mange detaljrike og melodiøse elementer, blandet med hardrock. Kort forklart. Det blir spennende å se hva fansen synes, men jeg håper og tror at de neppe vil bli skuffet. Det låter fortsatt veldig H.E.A.T
– Flott, da fikk vi en bra avslutning på praten her. Da takker vi så mye for at dere tok dere tid og det blir gøy å se dere på scenen senere i kveld. Og ikke minst spennende med plateslipp om ikke altfor lenge.
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Marcel Karlsson
Livefotos: Ketil Martinsen
