Søndag 17.april 2022
Det føltes som vårslipp for hundrevis av Oslos rockere på 1. påskedag, da man endelig kunne komme ut på konsert og drikke øl og skåle og skråle med venner og bekjente man knapt hadde sett på over to år, og samtidig oppleve energisk rock ‘n’ roll. Og nesten alle man hadde forventet å møte på Vulkan, de var der. Stor stas!
Det var ikke utsolgt, men det er tross alt påske og vi er i post-covid som gjør at mange fortsatt styrer unna folkemengder, men likevel hadde overraskende mange møtt opp tidlig nok til å få med seg supportbandet Nestor, som overrumplet de fleste da de ga ut sin debutskive i fjor høst. Og dette bandet har en interessant bakgrunnshistorie. Her har vi fem kompiser fra Falköping, en svensk småby, som dannet band som tenåringer i 1989, og spilte sammen i lokal sammenheng et par år før hverdagen, jobben og familielivet splittet dem – som jo er skjebnen til 99% av alle rockeband. 30 år senere har de blitt kriminaletterforskere og lektorer, barna har flyttet hjemmefra og våre fem venner gjenforenes under covid-pandemien for å ta opp tråden med bandet. Og debutskiva «Kids In A Ghost Town» har fått mye oppmerksomhet. Ikke bare fordi den er som en tidsreise tilbake til 1989, men fordi den er svinebra. Visst er det total retro, og de trår en hårfin linje mellom hyllest og parodi her, men Nestor klarer å holde seg på riktig side av den streken som Steel Panther tramper så kraftig over. Og Nestor gjør tydeligvis dette av ekte kjærlighet til musikken de spiller, selv om de har et fjell av selvironi og benytter seg av absolutt samtlige klisjéer fra 80-tallet som du kan komme på, fra spandexbukser og hockeysveis til alle poseringene du husker fra musikkvideoene på 80-tallet . Låtmessig høres det selvsagt ut som Bon Jovi møter Giant møter Def Leppard møter Winger møter Europe. De har tekster som hyller utseendet til damer som Demi Moore og Sharon Stone, og de har for pokker en powerballade med duett med Samantha Fox. Fakta faen, selveste Samantha Fox. (Etter at førstevalget Lita Ford takket nei.)
Som sagt, overraskende mange var i lokalet da Nestor gikk på scenen og åpnet med sin kanskje mest instante låt «On The Run», og fikk rungende allsang på refrenget ‘Call the police!‘. Jeg hadde forventet meg tomt lokale en halvtime til, men neida! Nestor hadde mange fans i lokalet, og mange flere ble det denne kvelden. Det var noe usigelig deilig med å se musikere som så til de grader koste seg på scenen og hadde det liddelig gøy – og det smittet over på publikum, som bortimot uten unntak sto med store glis i 40 minutter. Ja visst er låtene røska ut av lomma på tidligere nevnte referanser, du føler liksom at du har hørt de før uten å helt klare å plassere de (Eller jo – «Stone Cold Eyes» er Giants «Hold Back The Night» – busted!), men det spiller ingen rolle – bandet koste seg, publikum koste seg, alle var strålende fornøyde og det var en strålende start på kvelden. Vel verdt å få med seg på Tons Of Rock i juni! 5/6.
Men det var hovedbandet H.e.a.t som de fleste var kommet for å se. Og svenskene har forlengst bevist at de er et forrykende liveband, med et solid arsenal av kramgoa låtar og en hyperenergisk frontmann som alltid klarer å trollbinde et entusiastisk publikum. Men – den hyperenergiske frontmannen, Erik Grönwall, sluttet i H.e.a.t for to år siden, og begynte i stedet overraskende nok i Skid Row tidligere i år. Og det er ganske krise når resten av bandet er ganske statiske på scenen. Mottrekket var å hente hjem igjen bandets første vokalist Kenny Leckremo, som sluttet i 2010 etter andreskiva, men som fort angret bittert på det og har ventet på en ny sjanse siden. Og da sjansen kom i 2020, grep han den med begge hender, men han har ikke hatt mulighet til å bevise det på scenen enda før den siste uken. (De spilte riktignok to konserter på Monsters Of Rock Cruise i Karibien i februar, men da uten en covidsyk keyboardist/ låtskriver/ produsent Jona Tee, så livedebuten med full besetning var dermed i Stockholm forrige helg.)
Siden H.e.a.t aldri rakk å gjøre mer enn et par konserter i 2020, er de offisielt fortsatt ute og promoterer «II», selv om en ny skive «Force Majeure» er ferdig innspilt og kommer i august. Naturlig nok åpner de dermed med en trippel fra «II» i form av «One By One», «Rock Your Body» og «Dangerous Ground» – og Leckremo ankommer scenen som skutt ut fra en kanon. Her er en mann med mye å bevise, fast bestemt på at energinivået som Grönwall holdt ikke bare skal tangeres, men toppes, og han gir 101% fra første sekund. Det headbanges, løpes, poseres og hoppes, publikum fyres non stop opp med armer i været og intens flørting, og man lurte i starten på om det var fysisk mulig å opprettholde denne intensiteten gjennom en hel konsert. Men det var det. Og det som var minst like viktig er at mannen synger svinebra – han har kanskje en litt mykere stemme enn Grönwall, men han nailer alle de høye tonene han prøver på. Imponerende med tanke på at de fleste av oss hadde ligget på scenegulvet og gispet etter pusten etter fem minutter av det fysiske aktivitetsnivået som Leckremo oppviser gjennom en hel halvannen times konsert. Så savnet man Erik Grönwall? Nei. Leckremo visste at lista lå høyt, men han slakket overhodet ikke av på gasspedalen som Grönwall trykket til bånns. (Men Kenny, du trenger overhodet ikke snakke engelsk til et Oslo-publikum. Vi er nordmenn, vi forstår svensk helt utmerket. Engelsk ble bare snålt i denne sammenheng.)
Samtlige av bandets seks skiver var representerte med minst en låt hver, men den som kanskje fungerte dårligst var den ellers eminente poplåta «Redefined» fra «Into The Great Unknown» – men det er en låt med mye oppbyggende dynamikk som krever perfekt lyd, og det var det ikke på Vulkan. Men for all del, fortsett å spille låta, den sitter snart! (Og kveldens andre rene bassist Jimmy Jay-skrevne låt «Come Clean» satt som en kule.)
Litt mer overraskende var det kanskje at skiva som ble spilt mest fra, var 2008-debuten med hele fem låter, deriblant eneste ekstranummer «There For You». Overraskende fordi de fleste i publikum oppdaget H.e.a.t med de Grönwall-frontede skivene, men helt logisk fra bandets ståsted siden de to første skivene fortsatt er de eneste som alle dagens fem bandmedlemmer spiller på. Og fra den kommende «Force Majeure» fikk vi smakebitene «Back To The Rhythm» og knallharde «Nationwide». Andre høydepunkter som må nevnes er bandets kanskje største klassiker «Living On The Run», og den sykt fengende avslutningen «A Shot At Redemption». Kveldens morsomme øyeblikk kom da bandet brått stoppet midt i «Beg Beg Beg» og vendte seg mot bursdagsbarn og keyboardist Jona Tee og sang «Happy Birthday» til ham – etterfulgt med en kjapp champagne-skål – før låten fortsatte.
Ekstra klapp på skulderen til gitarist Dave Dalone, som har tatt sjumilssteg de siste årene. Nå spiller han som en gud, flerrer ut skarpe riff og har en nydelig tone, noe som spesielt kom godt frem på starten av balladen «Cry». Du har blitt dritbra, mann. Dritbra.
Det skal innrømmes at skepsisen var der, etter å ha opplevd en maksimalt gnistrende H.e.a.t-konsert i Göteborg for to år siden – en konsert som viste seg å bli Grönwalls siste med bandet. Leckremo hadde store sko å fylle, men han klarte det med bravur, og han klarte det ved å være seg selv. Sjelden har man sett en mann som er så overlykkelig og takknemlig for å få stå på en scene, og hans entusiasme smittet over på publikum, og man føler seg trygg på at H.e.a.ts videre fremtid er i gode hender. Absolutt ingen gikk skuffet ut fra Vulkan Arena i går kveld. Det var en kanonkveld på alle sett og vis, selv om jeg er overbevist om at H.e.a.t kollektivt kommer til å bli enda et hakk hvassere når de får noen flere konserter med Leckremo under beltet. (Nevnte vi at vi gjorde intervju med Kenny & Jona til et kommende nummer av NRM?) 5/6
PS. Kjære Vulkan Arena. Jeg har blitt veldig glad i dette lokalet opp gjennom årene, og med det nye galleriet kommer dette til å bli helt kanon. Men vær så snill å ta et meget enkelt grep med lyssettingen. Musikerne bakerst på scenen, i dette tilfellet trommis Crash og keyboardist Jona Tee, var i store deler av konserten totalt mørklagte og bortimot usynlige for publikum i salen, noe jeg har registrert med flere anledninger på Vulkan. Og det er kjipt for både band og publikum, og nærmest respektløst ovenfor 40% av bandmedlemmene. You fix til neste gang? Flotters! Takk! Ses! <3
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Geir Kihle Hanssen