Skotske Gun har hatt en karriere med svimlende oppturer og nesegruse nedturer. Etter en kometkarriere på første halvdel av 90-tallet med Europaturneer som support for The Rolling Stones, Bon Jovi og Def Leppard, og MTV-pris for beste coverlåt (av Cameo’s «Word Up») så fremtiden meget lys ut. Men så endret det musikalske klimaet seg, og bandet ble oppløst i 1997. Elleve år senere var de tilbake med tidligere Little Angels-vokalist bak mikrofonen for comeback-EPen «Popkiller», men det varte heller ikke lenge. Senhøsten 2010 annonserte de at bassist Dante Gizzi nå var blitt forfremmet til frontmann og vokalist, og i februar fikk vi en prat med hele den nye lineupen av Gun backstage på en liten pub i Drammen, av alle steder.
Tekst og livefoto: Geir Amundsen
– Drammen? Hva i helvete gjør et band som har spilt Wembley i Drammen?
Dante: – Vi ble tilbudt å spille på Classic Rock-festivalen på Color Line-båten til Kiel, og tenkte at det var greit å ha en generalprøve et sted når vi først var i landet. Og den burde jo helst ikke være i Oslo siden båten går derifra. Dermed havnet vi i Drammen.
– Dere har akkurat livedebutert med denne nye besetningen?
Giuliano «Joolz» Gizzi (gitar, storebror og bandets di facto leder) – Ja, dette blir bare vår tredje konsert etter at Dante overtok mikrofonen og vår nye bassist Derek ble med i bandet. Vi gjorde to konserter hjemme i Glasgow tidligere i uken, og det gikk alldeles glimrende med fulle hus. Vi var naturlig nok litt nervøse, men vi har øvd godt og lenge, og det funker som ei kule.
– Prøvde du å spille bass OG synge, Dante?
Dante: – Jeg prøvde, men fant det mer naturlig å bytte til gitar, som jeg spiller i tillegg på noen låter.
Joolz: – Du spiller vel på nesten alle låtene? Men det gir oss en mye fetere lyd på scenen som vi ikke har hatt på mange, mange år. Da har vi grunnkompet på plass også når jeg spiller gitarsoloer.
– Dere hadde vel to gitarister på de første to skivene?
Joolz: – Ja, Gun ble vel etterhvert kjent for å ha to gitarister hvorav den ene til enhver tid var ny i bandet og snart på vei ut av bandet! Da vi skulle spille inn tredjeskiva «Swagger», hadde vi ikke funnet noen ny gitarist, så jeg endte opp med å gjøre alt selv og siden har det bare forblitt sånn.
Dante: – Lyden på bandet endret seg mye da vi gikk over til å bare ha en gitarist, men vi har vel alltid vært vriene å putte i bås. Vi er ikke et heavy metal-band, vi har aldri handlet om gitarsoloer, vi har alltid fokusert kun på gode låter.
– Dere debuterte på skive i 1989, med «Taking On The World» (som Classic Rock Magazine nylig kåret til en av tidenes beste debuter)?
Dante: – Ja, vi fikk platekontrakt med A&M på grunnlag av demoene vi hadde spilt inn i årene før. «Better Days» ble en radiohit, og vi fikk turnere som forband til en del store band….
– Som The Rolling Stones, på deres Urban Jungle-turne i 1990?
Joolz: – Ja, vi var support på nesten alle Europakonsertene deres den sommeren…i seks uker.
– Ikke på Valle Hovin i Oslo.
Joolz: – Nei, stemmer, Dan Reed Network gjorde noen få show istedet for oss, jeg husker ikke hvorfor. Vår første konsert med dem var på Rotterdam Stadion foran 55000, mens vi var vant til å spille foran 250 fans!
– Det må ha vært smått surrealistisk for en gjeng unge gutter som akkurat har gitt ut sin første skive å plutselig befinne seg på turne med band som Stones, Leppard og Bon Jovi, som da var på høyden av sin popularitet?
Dante: – Det var selvsagt en enorm opplevelse for oss. Og vi klarte å verve fans fra all slags band, siden vi spilte med alle fra Stones og Simple Minds til Iron Maiden, og vi ble godtatt overalt, siden vi er såpass varierte som vi er…
– Så kom «Gallus« i 1991. Hva i helvete er en Gallus?
Derek Brown (bass): – Gallus er et skotsk slanguttrykk for egenskapen å ose av selvtillitt.
Joolz: – Bokseren på coveret er Benny Lynch, en skotsk legende som kom fra Glasgows arbeiderklasse, som oss, og slo seg til topp som verdensmester. Så han hadde definitivt Gallus, selv om han drakk seg ihjel som 33-åring.
– Så hva husker dere fra den tida?
Joolz: – Det var vel etter «Gallus» at vi turnerte med Bon Jovi og Def Leppard. Og Iron Maiden?
Dante: – Og Texas!
– Texas!?! Og Iron Maiden??
Dante: – Ja, vi delte management med Texas, men det var bare et par gigs. Men igjen, det beviser jo bare det vi snakket om, at vi er såpass varierte at vi kan tilpasse oss de fleste publikummer. Vi spilte til og med sammen med Roachford, et svart funky popband om du husker dem.
Joolz: – Og så turnerte vi USA for andre gang. Og denne gangen klarte vi å fylle stedene hvor vi hadde spilte for halvtomt hus før jobbene med Stones.
– Hvilke av disse bandene kom dere best overens med, hvem lærte dere mest av?
Dante: – Vi kom vel best overens med Simple Minds, men det er kanskje fordi de også er skotske. Rolling Stones…det tror jeg nesten ikke vi klarte å ta inn over oss, for vi var guttunger, og de var verdens største band.
Joolz: – Vi hang ikke med Keith hver kveld, for å si det sånn, men de var hyggelige nok mot oss.
Dante: – Proffer til fingerspissene, ja. Det vi kanskje har lært, er hvordan man skal behandle sine forband. Jeg mener, i fjor turnerte vi med Lynyrd Skynyrd, og de var helt fantastiske mot oss. Vi kunne bruke så lang tid vi ville på soundcheck, og de inviterte oss med på alt. Og slik prøver vi alltid å være mot lokale band som spiller med oss.
– Swagger kom i 1994. Mitt favoritt Gun-album.
Joolz: – Ja, dette var som nevnt vår første skive som en kvartett, med meg som eneste gitarist. Her fikk vi jo en kjempehit over hele verden med «Word Up», som vi egentlig spilte inn for moro skyld som en B-side.Men plateselskapet fikk høre låta og insisterte på at den måtte ihvertfall med på skiva.
– Og det kan dere vel være glade for. Hva synes dere forresten om Korns versjon? Den er nærmere deres versjon enn orginalen.
Dante: – Jeg har bare såvidt hørt den, men jeg synes forsåvidt de setter sitt eget preg på låta. Vår versjon var såvidt jeg husker på Topp10 i fjorten forskjellige land i Europa, og vi fikk en MTV-pris for beste coverlåt i 1994.
– Min favorittlåt med Gun er på denne skiva. «Vicious Heart». Fantastisk låt.
Joolz: – Utrolig at du sier det, for vi har faktisk aldri spilt den låta live. Før nå denne uken, den fikk sin debut i Glasgow på tirsdag! På 90-tallet klarte vi aldri helt å få grepet på den låta i øvingslokalet, men etter at Dante overtok mikrofonen og Derek kom inn på bass, har vi tatt den opp igjen. Og nå funker den som en kule.
Paul McManus (trommer): -Folk kom opp til oss etter konserten i Glasgow og sa at «Vicious Heart» var en usedvanlig hyggelig overraskelse på setlista vår.
Dante: – Så da kan vi være enige om at den har kommet for å bli? Vi skal spille den spesielt for deg i kveld!
– Takk takk! Fra min favorittskive til min minst favorittskive. Tallskiva…. («0141 632 6326») hva i helvete skjedde med dere?
Joolz: – Skru av den diktafonen! Hahaha! Nei, du kan så spørre.
– Dere skifta navn på bandet til G.U.N. og fikk et helt nytt sound.
Joolz: – Plateselskapet hadde fått det for seg at etter hiten med «Word Up» var det på tide for Gun å krysse over til popfansen, ikke bare rockfansen. Selv om vi alle vet at det er rockfansen som er de lojale som følger deg gjennom flere år. Og på den tida var vi store INXS-fans, skiver som «Listen Like Thieves» og «Kick» synes jeg fortsatt er strålende. Så vi så vel for oss at vi kanskje kunne lage litt mer rocka varianter av den type skiver. Og da vi fikk Andrew Farriss fra INXS involvert som produsent, var vi overbevist om at dette kom til å bli knallbra.
– Men det ble det ikke. Skiva høres ut som et pinglete, kastrert Gun.
Dante: – Ja, jeg tror ikke Andrew Farriss gadd å prøve engang, han hadde helt mista gnisten, spør du meg. Demoversjonene av disse låtene hadde feit, rocka gitar, fortsatt typisk Gun. Men han endra det fullstendig og dro inn kassegitarer, la på masse keyboards og fjerna alt bånntrøkket.
Joolz: – Vi brukte masse tid og penger på å spille inn skiva, og endte opp med å gremmes over resultatet. Vi ville starte på nytt med en annen produsent for å få det riktig, for det var ikke låtene det var noe feil med. Men plateselskapet nekta og ville gi det ut som det var, og da sa vi stopp. Vi kunne ikke gå ut og promotere en skive som ingen av oss likte, som ingen av oss kunne stå for.
Derek: – Sjekk på Youtube og søk på ‘Gun My Sweet Jane Demo’ så får du høre hvordan skiva egentlig skulle vært. Den dag i dag spør fans oss om hvorfor vi ikke spilte låtene slik.
Dante: – Navneendringa fra Gun til G.U.N. skyldtes en massakre av seksten skolebarn i en liten by som heter Dunblane i nordlige Skottland. Dette skjedde like før skiva kom ut i 1996. Og manageren vår var panisk over at vi kunne bli assosiert med noe som helt negativt som hadde med våpen å gjøre. Vi ville ikke ta et helt nytt bandnavn, så dermed ble det kompromisset.
Joolz: – Etter at skiva var utgitt, gjorde vi noen få konserter som vi allerede hadde forpliktet oss til, deriblant en svær og katastrofal gig på The Barrowlands i Glasgow, og så splitta vi opp. Så det var tallskiva!
– Dere to, Dante og Joolz, var involvert i popbandet El Presidente, med Dante på vokal, som hadde et par små hits i Storbritannia på midten av 2000-tallet. Men i 2008 var dere tilbake i Gun-modus, med ny vokalist.
Dante: – Ja, vi fikk tilbud om å spille på en stor veldedighetskonsert. Vår vokalist Mark Rankin var ikke interessert i å gjenforene Gun, han er nå familiefar og jobber i plateselskap, men han ga sin velsignelse til at vi fikk inn en ny mann på vokal, og det ble Toby Jepson. Responsen var så bra at vi turnerte med han i 2008 og i mars 2009 gikk vi i studio og lagde «Popkiller».
Joolz: – Ja, det er et par bra låter på «Popkiller», som skiva heter, eller EPen, må vi vel kalle den siden den bare har fem låter. Men i ettertid må det innrømmes at den var et hastverksarbeid. Vi hadde spilt mange konserter med Toby , som vi kun kjente fra Little Angels, men vi hadde ikke skrevet eller spilt inn låter med ham. Og det ble tydelig for alle involverte at det ikke fungerte, så han sluttet i fjor sommer.
– Og det førte til omrokeringene i bandet? Med Dante over på vokal og Derek inn på bass?
Joolz: – Ja, det var aldri noe spørsmål om hva vi skulle gjøre. Vi vurderte aldri å få inn en ny mann på vokal, det var en selvfølge for oss alle at Dante burde ta den rollen.
Paul: – Vi hadde jo hørt ham synge både på øvinger og med El Presidente, så vi var aldri i tvil om at han kunne fikse den jobben med glans, men det var en lettelse å få debutkonsrtene med denne besetningen ut av verden, nå kan vi bare kose oss!
Joolz: – Og ikke minst fungerer denne versjonen av Gun utrolig bra, vi er som en familie igjen, og den følelsen har jeg ikke hatt på veldig lenge…
Dante: – Bandet suger live, men sålenge vi er fornøyde selv…!
– Så hva er neste steg i planen for å få Gun opp og ut til folket?
Joolz: – Vi skal i studio igjen nå i vår, med Chris Sheldon som produserte «Swagger». Vi har mange nye kanonlåter, men vurderer også å spille inn på nytt enkelte gamle låter, med Dante på vokal. Og låter som vi følte ikke helt ble ytt rettferdighet i studio første gang, som «Seraphina» fra «Popkiller». Forhåpentligvis er ny skive ute i juli-august. Og så skal vi gjøre masse konserter i Spania i vår.
Dante: – Nå gleder vi oss bare til å komme ut og spille live igjen, for vi elsker å stå på scenen, uansett om vi spiller for 100 eller 10000 folk. Vi koser oss uansett.
– Ja, jeg husker jeg så dere på Rockefeller på «Swagger»-turneen i 1994. Det var pinlig lite folk der, kanskje hundre mennesker, men dere så ut til å ha det like moro likevel, der andre band ville gitt faen, spilt ti låter og så dratt sure på hotellet.
Dante: – Var det konserten da Mark tok en stol og satte seg blant folk på gulvet?
– Ja, og dere inviterte alle backstage etterpå og spanderte øl. Jeg kom ravende snøvledritings hjem den kvelden…
Joolz: – Stemmer, jeg husker den kvelden! Og joda, jeg tenkte at hvis lokalet bare hadde vært mye mindre, så ville det vært helt kanon, for det var jo knallstemning i de få som var der. Og da må vi stå på for de folkene. Vi får se om vi klarer å få deg ravende snøvledritings i kveld igjen!
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2011