Fremtiden virket lovende for Los Angeles-bandet Great White på slutten av 80-tallet, med flere MTV-hits og turneer med Alice Cooper, Bon Jovi, Whitesnake og Judas Priest. Så fulgte grungepesten, stoffproblemer, en rekke mediokre skiver og den infamøse pyroeffekt-startede brannen i en klubb i Rhode Island som drepte hundre mennesker, deriblant gitarist Ty Longley. I vinter skilte Great White lag med vokalist Jack Russell, noe som utløste en bitter ordkrig og en juridisk kamp om rettighetene for bandnavnet. De resterende fire medlemmene fortsatte ufortrødent, innsatte Terry Ilous som ny frontmann og ga i mai ut sin tolvte studioskive «Elation». Vi tok en prat med en helt uskyldig og gjennomført sympatisk Ilous.
Tekst: Geir Amundsen
Livefoto: Marty Moffat
– God morgen, dette er Terry fra Great White, står til?
– Hei Terry, jo takk, det er en varm og solfylt aften her i Oslo, og du selv i Los Angeles?
– Her er det kaldt og regner.
– Det må være første gang i verdenshistorien at det ikke er motsatt.
– Ja, den globale oppvarmingen endrer alt. Nå må folk snart våkne og innse at det faktisk er en realitet, ikke bare et uttrykk. De fleste amerikanere tror det bare er oppspinn. Forresten, hvordan uttaler du navnet ditt? Det er litt viktig å få det rett.
– Nesten som Guy med en r på slutten. Og hvordan uttaler du etternavnet ditt?
– Illuus.
– Er det fransk eller noe slikt?
– Spansk. Eller navnet er fransk/spansk, men jeg er egentlig fra Spania.
– Men er du født og oppvokst i USA?
– Nei, jeg er spansk! Jeg er europeer, som deg. Det er derfor de ba meg gjøre dette intervjuet. La europeern intervjue europeern, ha ha!
– Men er du oppvokst i Statene? Du har ikke særlig spansk aksent.
– Nei, jeg vokste opp i Europa, og kom til Los Angeles da jeg var 17-18 år gammel, men tilpasset meg USA så fort jeg kunne. Aksenten min høres mer britisk ut – men jeg er altså spanjol.
– Jeg ble først oppmerksom på deg som vokalist i XYZ, som ga ut et par skiver rundt 1990, jeg var fan av de.
– Takk takk! Jeg og! Da er det to av oss, haha!
– Men du har fortsatt XYZ gående parallelt med Great White? Jeg ser dere har noen konserter i ny og ne.
– Ja, absolutt. Det som skjer, er at jeg fokuserer på Great White akkurat nå. Jeg har et hektisk år, jeg er veldig travel med Great White nå som vi har ny skive ute – og Great White er fortsatt et ganske stort band i USA, selv om jeg vet at vi ikke er det i Europa. Men jeg glemmer ikke mitt gamle band likevel.
– Hvilke vokalister har du sett mest opp til og blitt inspirert av?
– Ihvertfall David Coverdale, Paul Rodgers, Ray Charles, Ian Gillan, Sam Cooke og tidlig Rod Stewart.. og nå glemte jeg nesten sjefen sjøl, Steve Marriott.
– Du var egentlig bare vikar i Great White, stemmer ikke det?
– Akkurat. I august 2010 ble Jack Russell innlagt på sykehus, og Mark Kendall (gitar) ringte meg og spurte om jeg kunne steppe inn for et par konserter. Og jeg svarte ‘Selvsagt, klart jeg kan.‘ Men det var kort varsel – jeg ble oppringt en onsdag formiddag, og torsdag kveld sto jeg på scenen.
– Da du steppet inn første gang, kjente du godt til låtene og tekstene deres?
– Nei! Overhodet ikke! Jeg kjente selvsagt noen av de største låtene, men stort sett bare refrengene. ‘Rock me, rock me’ og sånn. Men publikum var utrolig forståelsesfulle, og jeg sa ifra med en gang at ‘Folkens, jeg har hatt ett døgn på meg til å lære disse låtene, så hjelp meg med sangen, ok?‘
– Slikt er spesielt for publikum også.
– Men jeg hadde aldri trodd at det skulle bli mer enn de tre konsertene. Det er nok av fantastiske vokalister som mer enn gjerne takker ja til jobben i Great White, og store navn som Jani Lane og Paul Shortino har også vært vikarer i Great White de siste par årene. Men de spurte meg igjen om jeg kunne gjøre flere konserter, og jeg var stadig med. Og det må sies at jeg kom ypperlig overens med resten av bandet, vi snakket og fleipet og lo og var gode venner med en gang – men de var hele tiden klare på at dette var midlertidig, Jack skulle komme tilbake når han ble frisk igjen. Men det drøyde og drøyde, måneder ble til år, og Jack var fortsatt ikke klar. Dette førte til en krangel innad i bandet, og Jack sluttet i desember 2011 – dette kan jeg ikke si så mye om, for jeg sto fortsatt på utsiden da. Men først da spurte de meg om jeg ville ha jobben permanent. (Les intervju med Jack Russell her!)
– For seks måneder siden?
– Ja. Frem til da trodde jeg hele tiden at Jack skulle komme tilbake. Derfor har jeg takket ja til konserter med XYZ samtidig – noe jeg ikke kunne tatt meg tid til om jeg hadde visst at jeg skulle være fulltid i Great White. Jeg skal f.eks på Firefest i England nå til høsten med XYZ, og det ble booket i fjor. I fjor sommer spilte jeg faktisk med XYZ på en diger festival utenfor Baltimore med alle de store banda fra 80-tallet – du vet, Warrant, Cinderella, Ratt, Dokken, Skid Row og Great White. Og jeg ante jo ikke at Jack ikke skulle være med, så jeg ble nødt til å gjøre to fulle konserter med to band – foran 40000.
– Samme dag?!
– Samme kveld. Jeg gikk rett fra en scene med XYZ til en annen scene med Great White. Og ikke nok med det, etterpå var det en jam med folk som Vinnie Appice, Carmine Appice…og de spurte om jeg ville synge, og jeg sa selvsagt ja. Hahaha! På scenen for tredje gang samme kveld!
– Du har tydeligvis lunger av lær. Så når bestemte dere dere for å lage en ny skive?
– Vel, det kom jo stadig opp nye låter underveis, mens vi var på turne, som vi testet ut på øvinger og lydsjekker. Mark Kendall og Michael (Lardie, gitar, keyboards, produsent) kommer ustanselig opp med ideer. Jeg sang selvsagt med og lagde melodilinjer og tekster, og de satte pris på at jeg også var en låtskriver, ikke bare sanger. Jeg har alltid skrevet låter, og jeg håpet jo at de ville la meg slippe til på det feltet også hvis jeg skulle fortsette i bandet. Og da det ble klart at Jack ikke kom tilbake, sa Mark og Michael umiddelbart at vi måtte lage et nytt album, jeg måtte ha eget materiale vi kunne presentere. Det er greit å synge de gamle låtene, men det er viktig å ha egne låter så folk kan relatere seg til meg som sanger. Så vi begynte å skrive neste dag, og det var helt magisk, vi skjønte med en gang at her hadde vi noe på gang. Den første låten vi lagde, var en ide Michael Lardie kom med, «Shotgun Willie’s». Men da vi hørte på den første innspillingen med min vokal på, var det en wow-opplevelse for oss. Det er noe helt annet enn med Jack, velsigne ham, jeg ønsker ham alt godt, men det var klart for alle at her var noe annet som det var verdt å satse videre på.
– Når jeg hører på skiva, er det tydelig at dette er lyden av et band som har det gøy i studio.
– Takk, jeg er glad for at du registrerer det! Her i Statene har vi fått veldig gode tilbakemeldinger, og jeg hadde ikke forventet det. Jeg var ganske bekymret for mottagelsen, for Jack er et såpass stort navn og en så respektert sanger at det føltes som veldig store sko jeg skulle fylle. Det hjalp kanskje at jeg ikke var totalt ukjent, mange Great White-fans kjenner godt til meg og XYZ fra før, men Jack var en fantastisk sanger.
– Var, ja. Han mistet mye av både spekteret, gløden og det giftige snerret sitt en gang tidlig på 90-tallet. Siden har han vært grei.
– Men fansen visste at jeg var en bra sanger, men Jack er Jack, og Terry er Terry, og ingen visste hvordan jeg ville passe inn. Men når de har fått høre de nye låtene, har de blitt overrasket, og vært glade for at vi er glade!
– Dere følte ikke noe tidspress på å få ut en skive på markedet før Jack gir ut en skive under navnet Jack Russell’s Great White, som han allerede turnerer med?
– Wow, meget godt spørsmål! Hahaha! Jeg personlig? Nei, jeg følte aldri noe press. Det er mulig at de andre følte det sånn, for jeg har hørt at Jack jobber med et soloalbum, men jeg kan ikke svare for dem.
– Det er pussig, etter brannen på The Station i 2002 skulle man tro at ingen i verden ville bli assosiert med Great White-navnet lenger – og nå er det plutselig to fraksjoner som sloss om navnet.
– Veldig godt observert. Men ingen av oss fem var involvert i brannen – det var Jacks band mens Great White lå på is, som ble markedsført som Great White, men det var det ikke. Riktignok ble Great White skydd som pesten en periode etterpå, men dette kunne skjedd med et hvilken som helst band som spilte i den klubben – det var ikke musikernes skyld. Men jeg vil alltid stille opp for å hjelpe de pårørende på alle måter jeg kan – det samme gjelder bandet. Du aner ikke hvor mye penger de hvert år donerer til The Station Foundation. Men dette er et veldig sårt tema å snakke om.
– Utrolig storsinnet, spesielt med tanke på at dere som sagt ikke var direkte involvert. Sånn apropos veldedige formål, jeg så at du initierte en aksjon for Japan i fjor, en singel og konsert under navnet «One Family».
– Det stemmer. Det er veldig viktig for meg å hjelpe folk, å kunne bidra med det jeg kan for de som trenger det. Så derfor startet jeg denne stiftelsen og skrev en låt sammen med en god venn av meg ved navn Jeff Paris. Kjenner du til han?
– Javisst, «Wired Up»-skiva hans er en AOR-klassiker.
– Ja! Og han har skrevet hitlåter for Mr Big, Lita Ford, Vixen osv. Vi følte begge avmakt over tsunamien som rammet Japan i mars i fjor, jeg har mange venner der. Jeg har ei lita jente som jeg har adoptert fra Asia, så jeg ble dypt rørt over bildene av ei lita jente som gikk rundt i ruinene og lette etter foreldrene sine. Jeg følte at dette kunne skje hvor som helst, så vi ville hjelpe, og skrev denne låta sammen. Vi ringte så rundt til alle de berømte sangerne og musikerne som vi kjente og ba dem bidra. Rudy Sarzo og Brian Tichy spiller bass og trommer, Richie Kotzen på gitar, Eddie Money, Jimi Jamison, Robin McAuley, Don Dokken, Bobby Kimball osv osv. Hver eneste cent gikk til Røde Kors, og vi dro inn titusener av dollar.(Kjøp låta på iTunes eller gå inn på www.unitedrockers4u.org ) Men det er viktig at vi hjelper hverandre! Og hvis noe lignende skulle skje i Norge, ville jeg være den første til å dra igang en innsamling for dere, tro meg!
– Dere arrangerte støttekonserter også?
– Ja, i desember, og alle stilte opp. Alle banda fra 80-tallet, media stilte opp, ABC News var der. Jeg ringte rundt til alle og sa ‘Folkens, dere MÅ komme, og stille opp gratis‘ – og det gjorde de. Folk fra Black Sabbath, fra Ozzys band, Scorpions, Alice Cooper, Whitesnake, AC/DC, Foreigner, Ratt….Alle svarte ‘Ja klart, jeg kommer!‘ Det var utrolig rørende da jeg gikk på scenen og annonserte at vi hadde samlet inn x antall dollar.
– Du er en god mann, Terry Ilous!!
– Jeg synes det skal være en selvfølge at vi hjelper hverandre når det trengs, spesielt de som ikke har midler til å hjelpe seg selv. Og selv om vi er kjente rockere, trenger vi ikke være en gjeng hedonistiske egoister.
– For å komme oss tilbake til Great White – dere skal sikkert på turne i år?
– Ja, vi starter i neste uke, og kommer til Europa i oktober, hvor vi ihvertfall spiller i Spania og Frankrike. Vi gjør faktisk en konsert i Europa i juni, en veldedighetskonsert i Zürich for å samle inn penger til en spesialskole der. Men jeg gleder meg veldig til å spille i Europa, spesielt i Spania, der har jeg aldri spilt før.
– Var du aldri i Europa med XYZ?
– Jo, flere ganger, men aldri i Spania. Vi ble mottatt som superstjerner i Frankrike og Tyskland, der kunne de alle tekstene – sprøtt! Sprøtt på en bra måte!
– Så hva slags setlist kan man forvente seg på konsertene?
– Det blir nok 70-80% av de gamle låtene. Jeg synes det er viktig å holde på de sangene som er grunnen til at fansen kommer på konsertene, så kan man heller spe på med flere nye låter etterhvert. Jeg hater å gå på konsert for å oppdage at bandet bare spiller den nye skiva si, med kanskje et par hits til slutt. Jeg hater det, jeg synes det er respektløst mot fansen som har satt dem i denne posisjonen. Og hver gang en vokalist sier ‘Dette er en låt fra den nye skiva vår!‘, så ser du nesten alltid en jevn publikumsstrøm bakover mot baren og toalettene, uansett hvem som står på scenen.
– Er det noen av de gamle låtene som du har nedlagt veto mot, og sagt at ‘Sorry, dette kan jeg ikke synge’?
– Hahahaha! Nei, overhodet ikke.
– Så du er ikke en sånn sanger som må kunne identifisere deg med tekstene for å kunne fremføre låta?
– Nei, jeg kan synge hva som helst, så lenge det ikke er politisk. Jeg nekter å synge politiske tekster. Og Great White er ikke et politisk band, vi er et partyband!
– Så tekstlinjer som ‘Gonna drive my love inside you, gonna nail your ass to the floor‘ passerer? (Fra «On Your Knees» fra debuten.)
– Hahaha! Hva skal jeg si! Joda, den teksten kan nok kalles sexistisk, men hey, det er rock’n’roll! Bad boys! Nei, de tekstene som allerede er skrevet kan jeg ikke endre, men stort sett synes jeg Great White har meget bra tekster. Hvilken låt er din favoritt?
– Min? Oj. «All Over Now» kanskje, eller «Shot In The Dark», og «Is Anybody There» er en oversett perle. Og du da?
– «Rock Me», «Save Your Love», «Old Rose Motel»… Du liker de eldre, tyngre låtene? «Shot In The Dark» var en ganske heavy skive.
– Nja, det var da mye keyboard og melodier på den og.
– Joda. Men de endret jo gradvis stil etter det, og jeg elsker de mer bluesbaserte rockelåtene som kom etterhvert. Og det er derfor jeg trives så godt med å synge i dette bandet. De har så mange bra låter, og Jack sang utrolig bra på skiver som «Hooked» og «Once Bitten». Men stemmen er et ømfintelig instrument. Har du ikke sovet på natten før, så merkes det! Og hvis du fester for hardt, drikker mye eller bruker kokain i store mengder, så betaler du prisen for det! Jeg har helt kuttet ut alt slikt – jeg tar meg et glass vin i ny og ne, men det er det. Hvilken låt liker du best på «Elation», forresten?
– Der går jeg for «Love Is Enough», den høres ut som en klassisk Great White-ballade. Så du har ikke tenkt å lure et par XYZ-låter inn i Great Whites setlist?
– Nei, jeg synes ikke det blir riktig. Når jeg synger i Great White, er jeg 100% Great White, og noe annet er respektløst ovenfor fansen.
– Jeg hadde elsket det om du hadde klemt in en «Maggy» eller en «Face Down In The Gutter» på setlista til GW…
– Hahaha! Det får du høre hvis du kommer til en XYZ-konsert!
– Sist jeg så Great White, i 2008, så gjorde de en låt fra Jacks soloalbum, en låt fra Marks soloalbum, til og med en Robin Trower-cover som bassist Sean McNabb (nå i Dokken) sang. Så det ville ikke vært urimelig med en XYZ-låt!
– Hahah, det skal jeg huske! Men jeg har ikke noe behov for å fremføre eget materiale når jeg står på scenen med Great White, jeg har et annet band for det. Hvis jeg hadde hatt en massiv hit utenom som alle i publikum forventet å få høre, ville det kanskje stilt seg annerledes. Men vi har så mange bra egne låter at vi spiller to timers konserter med egne låter. Vi trenger ikke gjøre coverlåter. Jeg mener, AC/DC gjorde aldri coverlåter (Joda! «Baby Please Don’t Go» og «School Daze»!), Aerosmith gjorde aldri coverlåter (Joda! Masse Yardbirds og Beatles!), Beatles gjorde aldri coverlåter (Joda! I bøtter og spann!) og folk kommer på Great White-konserter for å høre Great White-låter, ikke sant?
– Hva med «Once Bitten Twice Shy»? Great Whites største hit er en cover av en Ian Hunter-låt. Og «Face The Day» av Angell City?
– Hehe. Touchè. «OBTS» ble spilt inn for moro skyld som supplement til platetittelen «Once Bitten», og så ble det helt uventet en kjempehit. Og nå vil folk kreve at vi spiller den. Så begge de låtene har vi gjort så lenge at de føles ikke som coverlåter lenger.
– Jeg tror jeg har seks offisielle liveskiver med Great White, men dere har aldri lagd en konsert-DVD.
– Pussig du skulle si det – vi spilte inn en konsert nå i mars, Great Whites 30-års jubileumskonsert på The Key Club i Hollywood, og den blir utgitt på CD og DVD mot slutten av året, i september/oktober tror jeg. (Anmeldelse her!) Noen folk kommer sikkert til å være skeptiske og mumle at ‘Meh, det er ikke Great White uten Jack‘. Men sjekk det ut! Du kan bli overrasket, og rockehistorien har vist oss at ingen er uerstattelige! Ny vokalist betyr ikke at det nødvendigvis blir dårligere eller bedre, men det blir annerledes. Jeg husker jeg ble veldig skeptisk da jeg hørte at Black Sabbath erstattet Ozzy Osbourne med Ronnie James Dio , men så fikk jeg høre «Heaven And Hell» og ble slått i bakken. Jeg forgudet Bon Scott og syntes «Highway To Hell» er deres beste skive, men så lagde de sin største skive noensinne med Brian Johnson på vokal – «Back In Black» – i løpet av noen måneder. Så poenget er, hvis du erstatter en god vokalist med en meget bra vokalist, og fortsatt har energien og gløden, så har du en god sjanse til å lykkes likevel. Drar du inn en middelmådig tulling, så kommer du til å feile.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2012