Godflesh @ Blå, Oslo

Men, logistiske voksenliv-utfordringer til side, konsert blei det uansett. En positiv bieffekt av sen konsertstart er at man får med seg oppvarminga, i dette tilfelle den lokale noise-artisten Lasse Marhaug, som kjørte et langt og dronete noise-sett tatt rett ut av læreboka til Merzbow. Det kommer nok aldri til å bli musikk for Hvermannsen, selv på et arrangement som dette, men støyveggen kjennes godt i mellomgulvet og virker overraskende strukturert og nesten fengende tross det kaotiske utgangspunktet. Et interessant bekjentskap.

Litt etter normal leggetid for voksne menn er det endelig på tide med Godflesh. Bandet som (sammen med Ministry) kan sies å være opphavet til all industrimetall vi kjenner til. Albumet «Streetcleaner» fra 1989 nevnes i alle oppsummeringer og historiebøker som en milepæl når det gjelder å mikse inn elektroniske elementer i metall en. Og jaggu starter ikke konserten likegodt med «Like Rats» fra nevnte album. Duoen er som alltid plassert på hver sin side av scena, og alle trommer er som vanlig forhåndsprogrammert. Til tross for dette blir det aldri kjedelig å se på. Med en litt over middels dyster bakgrunnsfilm og sparsommelig, men godt planlagt, lyssetting får bandet godt frem den følelsen låtene skaper når man hører det på skive. «Streetcleaner» kommer allerede som tredje låt, og det begynner å bli godt trøkk i både publikum og band, for en klassiker den har blitt.

«Christbait Rising» er en annen gammel traver som blir tatt frem til stor glede for fansen, låta som faktisk er basert på et beat fra oldschool-hiphoperne Eric B and Rakim. Av andre poeng verdt å merke seg er bassgangen i «Crush my soul» fra 1994-utgivelsen «Selfless». Om man skal begynne et sted med å sjekke ut diskografien til Godflesh anbefales det på det sterkeste å sjekke ut «Selfless»-skiva, måten de elektroniske elementene vever seg inn og ut av de analoge (gitarene og bassen) om hverandre er ganske unik, og live kommer dette til sin rett på en veldig kul måte.