Det er bestandig festlig å høre gamle band som fortsatt gir ut energiske og relevante album. Denne gang er det de legendariske rockerne i britiske Girlschool. Den 13.november slipper damene ut sitt 13. studioalbum og det lukter dongeri, lær, sigaretter og iskald øl lang vei av nyutgivelsen, «Guilty As Sin«, der den rocka kvartetten skyter treffsikkert etter deg med tøffe riff. Etter litt sambandsproblemer får vi omsider tak i lidenskapelige Kim McAuliffe som etter mange år i skyggenes dal endelig er tilbake der hvor hun og damene på jenteskolen hører hjemme, nemlig en rockescene.
Tekst: Freddy Ludvik Larsen
Foto: Arash Taheri
– Girlschool har helt siden oppstarten i 1978 blitt stemplet som et heavy metal-band. Hvordan vil du beskrive musikken dere produserer i dag?
– Først og fremst håper jeg vi har lyktes med å høres ut som et frisk og spennende rock ’n’ roll-band. Selv føler vi at vi er et rock ’n’ roll-band og ikke nødvendigvis et heavy metal-band, noe som vi mener at det nye albumet er et bevis på. Men vi liker jo også å fornye oss, og vi lager ikke bare låter nå lengere som handler om det å bli mest mulig dritings… he he he… som vi gjorde mye av før i tiden. Tematisk er nok låtene litt mer allsidig i dag.
– Jeg må bare nevne at jeg syntes dere har den fandenivoldske energien punken er kjent for på nyutgivelsen.
– Det må være på grunn av at vi var ungdommer på 70- og 80-tallet, og vi ble nok veldig påvirket av det som foregikk på den tiden. Men det gjør ikke noe så lenge folk ikke syntes at vi er kjedelige, for det må være det er det absolutt verste.
– Selv om at du ser på dere selv som et rock ’n’ roll-band har dere stått støtt med begge beina i heavy-metal sjangeren siden begynnelsen. Likevel ble dere kjent for et punkete og røft uttrykk på de første platene, noe som forsvant mer og mer etter hvert. Betyr det at dere bevisst ønsker å nærmer dere røttene på «Guilty As Sin»?
– Ja, absolutt. Men du har hørt albumet?
– Ja, jeg har hørt det.
-Så bra. Hva syntes du om det?
– Jeg likte det veldig godt. Jeg måtte riktignok høre gjennom det noen ganger før det satt. Det er et album som vokser jo mer du hører på det , og akkurat dét er jo en bra egenskap.
– Tusen takk. Vi var litt bekymret over hva folk vil si om albumet. Du vet, det er lenge siden vi sist kom ut med et nytt studioalbum. Jeg trodde det var fire år siden siste album, men etter hvert kom jeg på at det faen meg var åtte år siden siste album, som var «Legacy». På dette albumet har vi har prøvd på litt forskjellige ting. Jeg er uansett veldig glad for at du likte det.
– Men som du sier, åtte år siden «Legacy» kom ut. Hva har dere gjort alle disse årene?
– Det skal jeg fortelle deg. Det kommer litt an på hvor gammel du er. Du høres ung ut. Men sannheten er at dess eldre du blir dess fortere går tiden. Sånn er det bare. Vi har jo gjort en nyinnspilling av «Hit And Run» i mellomtiden, noe som ble en jubileumsutgave. Men hva skal jeg si- vi har gjort ting, he he he…..tiden bare går. Vi har vært noen turer i Amerika og noen turer rundt i Europa. Egentlig er det litt skremmende når jeg tenker etter, for jeg vet ikke hvor tiden har blitt av.
– Dere er nå det lengstlevende kvinnelige rock ’n’ roll-bandet, hva tror du er grunnen til det?
– Det vet jeg faktisk ikke. Vi snakket faktisk om det i går under en middag jeg hadde med en god venn. Etter måltidet og et par drinker kom vi innpå temaet. Jeg vet ikke, men det er jo helt vilt. Det som er sikkert er at det har vært et langt løp. Mye trist har også skjedd underveis og for noen år siden mistet vi Kelly Johnson. Vi har holdt på siden vi var 17 år og nå føles det ut som om at vi har vokst opp i lag. Vi har kjent hverandre hele livet. Men hvorfor stoppe? Dette er livet vårt og det er så fantastisk at jeg faktisk anbefaler alle til å begynne og spille i et rockeband.
– Hvordan er det for dere å være jenter i en så macho- og mannsdominert business?
– Jeg får ofte det spørsmålet og det eneste svaret jeg kan gi er; «Vi vet ikke, for vi har ingen andre erfaringer å sammenlikne oss med, vi vet jo ikke hvordan det er å være en mann i rockebransjen». Men vi har aldri hatt problemer med for eksempel alle de fantastiske bandene vi har turnert med. Band som jeg hadde aldri hadde trudd at jeg skulle møte, og enda mindre at jeg skulle turnere med dem. Det har vært fantastisk. Alle har vært fantastisk med oss. Vi er bare et rockeband og grunnen til at vi startet et jenteband var at vi ikke kunne finne noen gutter som ville spille sammen med oss. De ville ikke ha oss i bandene sine, de jævlene. Dette var på slutten av 70-tallet, så vi hadde egentlig ikke annet valg enn å finne andre damer som ville spille med oss. Det var eneste muligheten Enid og jeg hadde om vi ville spille i et band.
– Ny-plata er tight som faen. Hva vil du si om albumet?
– Vi fikk med oss Chris Tsangarides som produsent på plata. Plateselskapet ville egentlig ha en annen produsent, men vi gikk til dem å sa: «Vi vil ha Chris Tsangarides» . Jeg elsker lyden på plata. Eller så har vi opp gjennom årene skrevet ned tekster og ideer som vi syntes er interessante. Du skjønner, det er mange netter som du våkner med en ny idé, og at du må synge inn i en lydopptaker. Til tross for det er det mye spontanitet på plata. Men det jeg virkelig håper, er at folk syntes at «Guilty As Sin« er et frisk pust.
– Et av de friskeste pustene på plata er «Take It Like A Band«, der den nærmest slår deg i trynet med stor kraft. Med en slik tittel, er den en selvbiografisk låt?
– Den skrev jeg og Jackie, og den handler bokstavelig om det å være et band på veien. Den handler om ting som stort sett alle bandene opplever når de turnerer. Blant annet så nevner jeg på slutten en bloody carpark. Eksempelvis så tok vi det med for i Amerika er det umulig å finne en bloody carpark. Det hele utviklet seg til en intern vits og etter hvert begynte vi å gi terningkast til de forskjellige parkeringsplassene. Men jeg kunne ha skrevet mange flere sanger om turnélivet for det er ennå mye som skulle ha blitt sagt.
– Dere covrer også Bee Gees, «Staying alive«. Dere har fanget den bra og gjort den om til en Girlschool-låt. Men hvorfor?
– Vi bruker ofte å gjøre coverversjoner av sanger vi likte i oppveksten. Da ofte glamrocklåter. Men denne gangen klarte vi ikke å komme på noen låter vi kunne gjøre om til vår egen. Det var manageren vår sitt forslag om å gjøre «Staying Alive» og den første tanken som slo oss var: «For en idiot»! Vel, Enid og Denise var for så vidt ikke enig med oss andre, og sa at de godt kunne tenke seg å gjøre den. Jeg elsket også sangen når jeg var yngre, og uansett hva du mener om Bee Gees kan man ikke nekte for at bandet lagde gode poplåter. Uansett, det ble til at vi prøvde den ut og Chris, produsenten vår, han bare elsket den. Noen vil kanskje blåse oppgitt over at det er Bee Gees, men pokker også. Det er musikk, er det ikke det det til slutt handler om? Likte du forresten versjonen vår?
– Ja, jeg gjorde det.
– Så bra. Jeg er bestandig nysgjerrig på hva folk mener. Man trenger heller ikke å være en Bee Gees-fan for å like den. Jeg syntes at det er en flott sang. Jeg er heller ikke en Bee Gees-fan og for å avklare eventuelle misforståelser: Jeg har ingen Bee Gees-plater hjemme.
– Er det noen låter du vil trekke frem på plata?
– Morsomt nok så vil jeg trekke frem «Take It Like A Band». Den var så morsom å lage. Man også kan bruke ordspill på den, take it like a man, take it like a band også videre. Men jeg syntes også at «Come The Revolution», som Jackie og Enid skrev, er en låt å trekke frem. Og «Guilty As Sin« da, som var veldig artig å skrive teksten til. Den handler om ting som gambling og om djevelen. Men alle låtene har selvfølgelig en betydning for meg nå. Jeg må jo kanskje også nevne «Awkward Positions«, som kan best beskrives som en litt frekk låt og «Painful», som handler om kjærlighet på en veldig annerledes måte.
– På «Legacy»-albumet hadde dere veldig mange gjesteartister, men her er de fraværende.
– Det som skjedde på «Legacy»–albumet var helt fantastisk. Albumet er jo dedikert til Kelly Johnson, som vi mistet i 2007, og det fikk etter hvert en skikkelig snøball- effekt. Det var plutselig bare helt ut av kontroll når det gjaldt andre musikere som ville bidra. Ikke ville de ha betalt heller, og alle insisterte på å gjøre det gratis. Først fikk vi Lemmy til å bidra. Så ringte vi Eddie Ojeda. Da han også ble med tenkte vi… Ohhhh, la oss ringe Ronnie James Dio! Vi hadde jo kjent Ronnie James Dio og Tony Iommi helt siden vi var support for dem i Black Sabbath for lenge, lenge siden. Begge stilte opp på «Legacy». Neil Murray også, og Twisted Sister.
– Dere skal nå ut på turne med gamle kamerater i Motörhead og Saxon. Hvordan vil det bli?
– Vi er beæret over at Lemmy har valgt oss til å bli en del av gjengen. Vi har vært med dem helt fra begynnelsen, helt siden «Overkill»- turnèen i 1979. Det er helt fantastisk at vi fortsatt får være med dem.
– Dere har spilt mange ganger i Norge. Men hva kan vi forvente oss av dere i desember?
– Vi spiller dessverre bare en halvtime. Det blir et lite problem når det kommer til hvilken låter vi skal spille, for folk vil høre de gamle låtene mens vi vil spille noen nye låter. Ikke misforstå meg, jeg har ikke noe i mot å spille «Emergency«, men jeg har jo spilt den i 37 år nå…He he he…Men det vil bli noen nye og noen gamle sanger. Løsningen må bli at vil spiller låtene kjempefort, og på den måten får vi plass til flere låter inn i settet.. he he he.
– Er det noe du vil si avslutningsvis til fansen i Norge?
– Ja, det vil jeg. Se til helvete å kom dere på konserten 3.desember. Jeg kan love dere en kjempekveld. Det blir morsomt. Saxon og Motörhead og oss er som en stor familie. Blir også morsomt å møte dem igjen. Biff var i bursdagen min i London. Jeg elsker dem, hele gjengen. Og sammen skal vi rocke Oslo.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2015