Universal
Mye har skjedd siden Ghost debuterte med «Opus Eponymous» i 2010, og pilen har bare pekt én vei – oppover. «Skeletá» er utvilsomt deres mest etterlengtede skive, noe et forlengst utsolgt Oslo Spektrum 24. mai er et klokkeklart tegn på.
Egentlig blir det feil å snakke om Ghost som et band, for dette er i praksis et soloprosjekt for vokalist og frontmann Tobias Forge, som har skrevet alle låtene (noen av de sammen med de samme låtskriverne som på «Impera») og produsert skiva under pseudonymet Gene Walker. Og vi skal med en gang gi ham skryt både for lydbildet, som låter kule og krutt, og for vokalen, som han tydeligvis har jobbet mye med, for aldri har han sunget bedre. Stor klapp på skulder går også til gjestegitarist Fredrik Åkeson, til daglig i Opeth, som legger noen gnistrende soloer på drøyt halvparten av låtene.
Stilmessig følger «Skeletá» samme oppskrift som forgjengeren «Impera», og de som for 10-15 år siden så for seg at Ghost skulle være et doom metal-band a la Candlemass med kuttekledde spøkelsesmusikere som skulle turnere på klubber i tiden fremover, kan en gang for alle konstatere at det bandet finnes ikke mer. «Skeletá» er enda mer melodiøs enn «Impera», og det er ikke mye her som kunne gått inn på «Meliora», kanskje med unntak av enkelte riff og vers.
Det demonstreres kanskje tydeligst i åpningslåten «Peacefield», som etter en 50 sekunders intro med latin kirkekorsang flerres av et brilliant riff rappa rett ut av lomma på Def Leppard. Og det blir ikke feil å referere til verken Journey (spesielt det «Separate Ways»-aktige refrenget) eller Magnum – dette kunne fint vært en låt signert salig Tony Clarkin!
Andresingel «Lachryma» (Latin for «tårer») åpner uskyldig nok med et 80-tallslydende keyboard som like gjerne kunne vært Roxette, før vi får et av de tyngre riffene og versene på skiva, ett av få som kunne tatt plass på «Meliora». Men så har vi det supermelodiøse refrenget med ‘Crying over someone like you‘ – og her er vel kanskje enda en av de store forskjellene på gammel Ghost. Du hadde aldri sett gode gamle (vel, onde gamle) Papa Emeritus III stå og grine over noe kvinnfolk. Han hadde heller spist henne levende.
Tredjelåt «Satanized» har de fleste som bryr seg allerede hørt, og så er det duket for skivas første ballade, «Guiding Lights», en riktig så vakker sak. Så har vi «Di Profundis Borealis» («Fra det nordlige dypet»?), som kanskje er den mest konvensjonelle klassiske Ghost-låten, med et mellomparti som låner fra Iron Maiden. «Cenotaph» er en pur poplåt i dur, med refrenget ‘Wherever I go, you’re always there, lying next to me’ og full Grand Prix-avslutning – igjen, du ser ikke for deg en dame ligge i armkroken på Papa Emeritus III.
Vi får litt humor i «»Missilia Amori» (Kjærlighetens missiler?) hvor han lover ‘I’ll show you mine if you show me yours’. Nok en fengende poprocklåt med en nærmest Judas Priest-aktig intro og vers, og et svært fengende refreng, men ikke nødvendigvis skivas sterkeste. Men det er ikke bare koz & klemz, det er fortsatt litt okkulte satanreferanser i tekstene, som i «Marks of the Evil One», som omhandler apokalypsens fire ryttere, og et uimotståelig ‘There, there‘-refreng.
«Umbra» (Skygge) er skivas kjappeste rocker, med en Deep Purple-inspirert gitar- og orgel-duell, men har den et fengende og melodisk refreng? Å jada. Syng med på ‘In the shadow of the Nazarene, I put my love in you’, alle sammen! Det hele rundes av med skivas andre ballade, «Excelsis», som kan minne om «Prequelle»s avslutning «Life Eternal». Og det er ingen dårlig referanse. Den tar for seg menneskets dødelighet med linjer som ‘I know it hurts / Everybody goes away / You will too / I will too.’
Så har Tobias Forge & co klart å levere en verdig oppfølger til «Impera»? Som sagt innledningsvis, hvis du ikke likte retningen «Impera» tok, så vil du slite tungt med «Skeletá». Ghost er overhodet ikke noe metalband lenger, stilen her ligger nærmere poprock og AOR enn noe form for metal. Det er mer Journey enn Candlemass. Men det er uhyre vel utført, hver eneste låt har sterke melodier, og det låter fantastisk. Og hvis du synes disse forutsetningene låter lovende, så vil du neppe bli skuffet over «Skeletá» – vi ses i Spektrum om en måned!
(Og vi har allerede hatt en lang og fin prat med Tobias til neste nummer, som kommer i juni.)
5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 25. april 2025
