Regi & manus: Tobias Forge & Alex Ross Perry
Vi har blitt vant til at når Tobias Forge gjør noe, så gjør han det skikkelig, så det var spenning knyttet til om han også skulle lykkes på det store lerretet. For dette er ikke bare en konsert, det foregår også en parallell historie backstage på Kia Forum i Inglewood, Los Angeles, hvor Ghost spilte to kvelder i september 2023 foran et særdeles hengivent publikum på 17 000. Historien følger linjene som fansen allerede er kjent med fra bandets egne kanaler siden 2018. Frontmann Papa Emeritus IV, eller Cardinal Copia, eller Cardi blant venner og familie, er engstelig for å bli byttet ut med en ny pave, som tradisjonen er på slutten av hver Ghost-turné. Cardi har tross alt frontet bandet på to skiver og turneer, og overlevd covid. Underveis i konserten er han stadig backstage og prøver å overbevise sine foreldre – Sister Imperator og spøkelset av Papa Nihil, og hans kolleger i «The Clergy» – om at han fortsatt har mye å gi, og ikke trenger å bli byttet ut, mens de prøver å overbevise ham om at hans tid straks er ute. Og det slutter med en cliffhanger av dimensjoner.
Men 85 % av filmen dreier seg om konserten, og her får vi en forrykende forestilling av Cardi og hans Nameless Ghouls. Lyden er helt fantastisk, man skal man pirke er kanskje vokalen litt lav. Kameravinklene veksler mellom nærbilder og sveipende panoramaer, så man får virkelig følelsen av å være til stede på en Ghost-konsert – man må nesten ta seg sammen for å ikke reise seg og juble etter hver låt.
Hvis du har sett Ghost på scenen i løpet av de siste par årene, så vet du stort sett hva du får av låter, og blant de mange høydepunktene trekker vi i fleng frem «Cirice», «He Is», «Spillways», «Call Me Little Sunshine», «Respite on the Spitalfields» og avsluttende «Square Hammer» – MEN de klarer også å gi oss noe helt spesielt som vi ikke har sett eller hørt før. Det virkelige gåsehudøyeblikket er en fantastisk versjon av «If You Have Ghosts» (kveldens eneste coverlåt), fremført med kun to celloer og piano som akkompagnement, og under «Twenties» og «Dance Macabre» inntas scenen av åtte dansere i særs effektfulle skjelett-kostymer. Og filmen avsluttes med den helt nye låten «Future is a Foreign Land». (Eller, ny og ny – visstnok en gammel låt som Papa Nihil spilte inn i 1969, for å følge internsjargongen.)
Som konsertfilm er «Rite Here Rite Now» en triumf og en instant klassiker. Og den funker på så mange plan, både for de som liker Ghost sånn passe godt, og for blodfansen som vil plukke opp mye internhumor underveis. Og har man ikke noe forhold til Ghost, så er dette en ypperlig introduksjon til bandet. Denne bør du få med deg på stor skjerm med konsertlyd – du har herved helga på deg. Bruk den godt.
6/6 | Geir Amundsen