Torsdag 21.februar 2019
Det har tatt noen år, men endelig er Ghost der hovedmann Tobias Forge hele tiden har hatt ambisjoner om at de skal være – på en stor scene med full produksjon for å presentere noe som er langt mer enn en vanlig konsert, men mer ett storslagent rocketeater kombinert med katolsk messe, fullt av dramaturgi. Koreografert og velregissert, og først og fremst underholdende – og alt er omsider på Forges egne premisser. Veien hit har vært lang – Ghost har spilt i det minste teltet på Øyafestivalen på ettermiddagen i 2011, og jobbet seg opp via Rockefeller og Sentrum Scene i Oslo og Byscenen i Trondheim. Selvsagt har det hjulpet med mektige venner og fans som Foo Fighters, Iron Maiden, Guns N Roses og Metallica som har eksponert Ghost for hundretusener av potensielle fans på sine verdensturnéer – og det er sikkert ikke en liten prosentandel av kveldens publikum i Spektrum som møtte Ghost for første gang som support på noen av disse legendariske bandenes konserter.
Produksjonen er utsøkt, med tre katedralaktige steinglassvinduer som bakteppe foran et tromme- og keyboardpodium med en marmortrapp ned på det sjakkmønstrede scenegulvet. Og etter en atmosfærisk intro faller teppet, og vi er i gang med «Ashes» og «Rats», de to åpningssporene fra fjorårets utgivelse «Prequelle», som vi i løpet av kvelden får hele åtte spor fra, i likhet med forrige skive «Meliora». Cardinal Copia er i storslag og får publikums hender i været – og selv om kardinalen ikke er så fryktinngytende og ondskapsfull som gode gamle Papa Emeritus, så er han mer mobil, dynamisk og rappkjefta – det er som å se Jack Skellington fra «Tim Burtons The Night Before Christmas» fronte et band.
Kardinalen gjør flere kostymeskifter enn Madonna i løpet av konserten, og vi får se både den sorte kardinalen, den røde kardinalen, og den mafiosoaktige i hvit dress. Og årets utgave av bandet Ghost er hvassere enn vi har sett de før – det er nå en oktett, med vokal, to gitarister, to kvinnelige keyboardister, bass, trommer og kor +++. Spesielt imponerte sologitarist Ghoul – både under «Absolution» og under en episk gitarduell med den andre gitarGhoulen som fungerte som intro til en forrykende «Cirice». Og at han fullstendig klussa til soloen under en akustisk versjon av «Jigolo Har Megiddo» ble nesten bare litt morsomt. Vi må også nevne den strålende instrumentalen «Miasma», hvor en skrøpelig hvitkledd Papa Nihil karret seg på scenen for å levere en saxofonsolo med sprut i – dessverre var altfor mange i publikum på vei til og fra baren og toalettene da. Del 1 av showet endte med vakre «Life Eternal» før det ble en tyveminutters pause.
Del 2 ble innledet med «Masked Ball» over høyttalerne, som Ghost har brukt som introtape på de fleste konsertene sine i årevis. Og andre akt var enda tettere enn første – her sto høydepunktene i kø, som «Spirit», en aggressiv «From The Pinnacle To The Pit» og en strålende versjon av «Year Zero» mens flammene sto opp fra scenegulvet. «He Is» er alltid en publikumsfavoritt som innbyr til allsang på refrenget, og den tostemte gitarsoloen her er aldeles nydelig. Cardinal Copia lover oss å riste på skrukken vår med kveldens tyngste låt «Mummy Dust», før kveldens eneste coverlåt, Roky Eriksons «If You Have Ghosts». Denne ble dratt litt vel langt ut med bandintroduksjoner av de syv andre ghoulene – men det var jo morsomt. Avslutninga med den ABBA-aktige «Dance Macabre» og «Square Hammer» satt som ei kule, før Copia oppfordret oss til å «go home and fuck yourself – you deserve it!«. Men de tok selvsagt ikke kveld før de hadde avlevert den sedvanlige avslutningen, en satanistisk hyllest til den kvinnelige orgasmen, i form av «Monstrance Clock» og allsang på «Come together – for Lucifer’s son».
Så joda – til tross for at det gikk 2 timer og 45 minutter fra første til siste låt, så kjedet man seg ikke underveis – men det ble kanskje litt for lenge – det var ganske mange som forlot Spektrum før det var ferdig. Hadde de kuttet ut pausen og barbert vekk fire-fem låter slik at man har sittet igjen med to finslepne timer, så hadde nok sekseren vært et faktum. Likevel var dette en maktdemonstrasjon fra Ghost, som virkelig er i siget for tiden. Det var rett og slett grisefett. 5,5/6
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker
(Jada, vi vet at Candlemass var forband. Intervju har vi gjort og greier. Anmeldelsen kommer snart! Hold ut!)
