I den uoffisielle serien «Vi tar en prat med gitarheltene dine», har turen kommet til George Lynch. Du husker sikkert han fra Dokken, Lynch Mob, prosjekter i øst og vest, samt en lang og innholdsrik solokarriere. Nå er oppfølgeren til bandet The End Machine ute, med navnet «Phase 2», og sannelig hadde han en overraskelse i ermet også. Følg med, følg med!
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Federico Janni
– Hallo?
– Hei. Er det Jan fra Norway Rock Magazine?
– Det stemmer.
– Ah, det var bra! Jeg begynte å lure på om jeg hadde gitt deg feil Skype- ID, men da fungerer alt som det skal. Jeg er ikke så dreven i disse Skype-greiene, forstår du. Beklager det, vi skulle vel ha startet for en halvtime siden?
– Riktig. Hovedsaken er at du er her nå, så om du ikke har andre avtaler, er det ok for meg.
– Flott, nei jeg har tid nå jeg, og er bare glad jeg fikk tak i deg. Kjør på du.
– Supert. Den nye plata til The End Machine er ute (og anmeldes her!). Kan vi få høre litt om tankene dine rundt den?
– Vel, låtene er skikkelig ræva, gitarspilling er også ræva, så det er egentlig ikke mye å skryte av. Det låter ikke bra, rett og slett. Coverdesignet får deg til å kaste opp, så det er ganske enkelt et forferdelig produkt! Hahaha, neida, men du vet, det er ikke så enkelt å prate om produktet sitt når dere egentlig vet hva vi vil si om det, så jeg måtte nesten forsøke en ny innfallsvinkel, hehe. Vi er selvfølgelig veldig stolte av plata, og vi syns dere bør kjøpe den. Den er faktisk det beste siden vi fikk brød ferdig skjært i butikkene. For å være ærlig, føler jeg det sånn med alle platene jeg har gitt ut, hehe.
– Er ikke det flott da?
– Platene er som ungene dine. Du elsker de, og alle er de unike. Jeg har jo gjort mange prosjekter de siste årene, og har vært gjennom intervjurunden etter hver utgivelse. Dermed må vi gjennom den samme mølla hver eneste gang, så det blir vanskelig å finne opp kruttet i hvert nytt intervju. Det er jo sant, jeg er selvfølgelig veldig stolt av denne plata også, men det blir liksom litt latterlig å gjenta seg selv etter hver utgivelse.
– Det er jo fullt forståelig for vår del også. Vi må jo også finne på nye måter å intervjue dere på, så opplevelsen blir god for deg, meg og leserne våre.
– Nettopp. La meg da fortelle deg litt om denne skiva, og hvordan vi så den for oss da vi begynte på den. Vi hadde en konkret idé om hvordan plata skulle bli, og hvordan vi skulle forholde oss til den ideen underveis. Vi hadde to hovedmål; sterke riff og tilgjengelighet. Vi ville at lytteren skal huske riff og hooks, og vi ville at musikken skulle være lettfattelig. Det var ikke meninga å lage ei progressiv skive der man måtte høre plata mange ganger før man forsto hva som foregikk. Det skulle være kjøtt og poteter, så og si. Det er forskjellen fra den første End Machine-plata. Den var mer inspirert av 70-tallet, og hadde flere utvidede slutter, i tillegg til at vi forlot kjøtt og poteter-oppskrifta. Skjønner du hva jeg mener med det, forresten?
– Javisst. Keep it simple, stupid.
– Haha, akkurat! Sånn som jeg ser på «Phase 2», fra komponistens ståsted, er at den er som den første End Machine-plata. Haha, uff nå er jeg ute på viddene her. Det føles som om dette burde ha vært den første End Machine-plata, for den er fundamentert på en mye enkelte lest enn den første plata. Det er liksom på oppfølgerskiva man får tendenser til å gå bort fra den enklere oppskrifta man hadde på ei debutplate. Vi har snudd på flisa med de to platene, syns jeg. Vi var eventyrlystne på den første plata, mens den nye er mer solid.
– Hva med tidsskjemaet, når du sier at førsteplata var mer progressiv enn denne, tok den da lengre tid å lage?
– De tok omtrent like lang tid å lage, tror jeg. Vi lot oss ikke bruke tid på intrikate partier, for det var ikke sånn vi ville at den nye plata skulle bli. På den første lekte vi oss mye, og var ikke redde for å eksperimentere utenfor komfortsonen. Vi var ikke baller på bowlingbanen som ikke hadde renner på sidene å passe oss for, hehe, og ikke hadde vi støttehjul på sykkelen heller. Haha! Man skulle kanskje tro at det tar lengre tid å lage intrikate partier, men sannheten er at det tar like mye, om ikke mer, fokus og arbeid å holde seg til saken, enn det er å leke seg fram til morsomme eller utfordrende partier.
(På dette punktet i intervjuet, ber han meg vente litt, mens han fikser noe. Når han returnerer, skifter han tema)
– Jeg kan ikke fatte at jeg faktisk fikk tak i deg, det er første gang jeg har ringt opp noen på Skype. Snakker om flaks, hehe.
– Hehe, godt jobba! Jeg forsøkte å ringe deg noen ganger, men du var ikke pålogget. Bruker du Skype, Zoom et cetera når du jobber med musikk?
– Veldig mye, faktisk. Både Teams, Zoom og Skype, men stort sett blir jeg oppringt, så jeg har ikke særlig erfaring med å ringe opp. Men jo, vi bruker det mye når vi lager musikk, i tillegg til at jeg bruker det opp mot lydteknikerne jeg bruker. Jeg har flere jeg samarbeider med, og de er jo rimelig drevne på dette, i motsetning til meg, hehe. Også med Jeff (Pilson, bass – som intervjues her!), som ikke bor så langt unna, bruker jeg disse verktøyene med nå. Ettersom vi ikke kan møtes på grunn av viruset, så han tar over kontrollen over studioet mitt hjemmefra, for han er mye bedre på dette en jeg er. Dermed kan vi spille sammen i real time, mens vi kommuniserer via Skype eller Zoom, så opplevelsen er som å være i samme rom, selv om vi ikke er det. Et fantastisk verktøy! Man skulle tro at det er vanskeligere på denne måten, men for å være ærlig, foretrekker jeg å gjøre det på denne måten, for det blir mindre forstyrrelser på denne måten, og man er mer fokusert. Det som skjer når man er i samme rom, er gjerne at kona kommer inn, ungene kommer inn, telefonen ringer, man forteller historier, minnes gamle dager, man prater om utstyr, det kommer folk på døra, og man blir rett og slett mer forstyrret enn om man låser seg inn alene i studio.
– Interessante tanker, utvilsomt. Du nevnte at plater føles som ungene dine, og George Lynchs familietre er forholdsvis omfangsrikt. Når jeg forbereder meg til et intervju, bruker jeg endel tid på å sette meg inn i hva intervjuobjektet har holdt på med, og når jeg satte meg ned med din historie, måtte jeg nesten lage et kart for å holde rede på alt du har holdt på med. Har du oversikt sjøl?
– Tja, jo. Alt har jo en sammenheng, og når man sitter midt inni det sjøl, er det nok lettere å holde oversikten, men jeg forstår godt hva du mener. I tillegg bygger man gjerne treet sitt på røtter som andre bygde. Jeg forsøker fremdeles å bygge treet mitt på Jimi Hendrix, Jeff Beck, Leslie West og Johnny Winter og den gjengen der, for å si det på den måten, men alt jeg gjør henger sammen. Jeg føler meg heldig som har fått være en del av dette gamet såpass lenge.
– Du er jo en av de store gitarheltene fra 80- og 90-tallet.
– Ja, det er bare en håndfull av oss, ikke sant. Du har jo SoCal-laget, altså gutta fra Sør-California. Warren DeMartini, Jake E. Lee, Eddie (Van Halen) så klart, Randy (Rhoads), og meg selv, og sikkert noen flere.
– Hvordan påvirket Eddies død deg?
– Den traff hardt. Det gjør de jo alle, også da Leslie West gikk bort i desember, men Eddie traff spesielt hardt, ettersom han hadde sånn slagkraft! Pluss at vi var så nære hverandre. Han har i hvert fall påvirket min spillestil mye, som hos svært mange andre, så det var et slag i trynet, ingen tvil.
– Du nevnte Hendrix, og han hørte jeg elementer fra da jeg hørte gjennom den nye End Machine-plata. På introen til «The Devils Playground» hører ihvertfall jeg elementer av ham og Stevie Ray Vaughan. Er dette gjort med hensikt, eller kommer dette naturlig mens du jobber?
– Du må ha i tankene at da jeg var ung drukna jeg meg i Hendrix-skiver. Ikke at han ga ut så mange, men jeg slet de ut mens jeg spilte de forlengs og baklengs for å lære meg hva han gjorde. Jeg pleide å lukke øynene mens jeg spilte til platene, og lot som om jeg var med i bandet, hehe. Ikke det at jeg høres ut som en Hendrix-klone, for det vet jeg at jeg ikke gjør, men jeg ble fascinert av evnen hans til å improvisere, og henga meg til viljen til å lære akkurat det. Jeg hadde riktignok akkurat kjøpt meg en ny Strat, og måtte jo bruke den på noe ikke sant, hehe.
– Se der ja. Føler du at valg av instrument dikterer retningen til en ny komposisjon?
– Absolutt! Det er akkurat sånn, men på den annen side kan man snu på det også. Om jeg er i studio og jobber med en lydtekniker eller produsent, og spiller på en Strat, vil han kanskje påpeke at vi på neste låt behøver en gitar med en feitere lyd, og foreslå en Les Paul, eller til og med en Baritone- gitar for å få fram «beefen» i låta. Noen ganger er gitarene verktøy, andre ganger kilder til inspirasjon, absolutt!
– Vi har pratet om skriveprosessen. Hva med innspillingen, er dette en Pilson/ Lynch-greie, eller bidrar hele bandet like mye i produksjonen?
– The End Machine er på mange måter en forlengelse av Lynch/ Pilson Project-skiva «Wicked Underground», der vi henta inn en kompis på trommer, og Jeff sang. Deretter gjorde vi et prosjekt vi kalte T&N, noe som i og for seg er samme prosjekt, bare med forskjellige trommiser, og gjestevokalister, inkludert Jeff, så klart. Så kom The End Machine, som igjen var nesten samme opplegg, der Jeff og jeg gjorde greia vår. Robert Mason var sterkt involvert i tekstskrivinga, riktignok. Eller, det vil si; Jeff og Robert sto for melodilinjene og tekstene på den første skiva, mens vi alle tre gjorde det på den nye, for Jeff og jeg ville ha den samme kjemien i skrivinga som da vi spilte i Dokken, og da tenker jeg på atmosfæren, ikke å gjenskape de låtene. Jeg føler jo på mange måter at vi lyktes med det også, i hvert fall til en viss grad. Det vi lyktes med den gang da, var jo sterke hooks og gode tekster, noe jeg syns Jeff, Robert og jeg klarte denne gangen også, så det er på mange måter en suksess-oppskrift for vår del. Ved å samarbeide, får vi flere idéer i banken, der de beste idéene blir brukt, og de dårligste blir lagt vekk. Jeg vil vel si at denne plata var mer et samarbeid enn den forrige, men Steve kom inn i prosjektet såpass seint, at han var ikke medvirkende i prosessen.
– Var Mick involvert på noen som helst måte, eller var han ute av bildet før dere gikk i gang?
– Mick hadde allerede trukket seg tilbake før vi begynte arbeidet med denne plata, så han var ikke med i det hele tatt. Så vidt jeg vet, solgte han trommene sine og spiller ikke lengre i det hele tatt.
– Mick og Steve er jo brødre. La dere merke til likheter i spillestil, personlighet og så videre?
– Åja! Det er jo så man kan høre at de er brødre. Likheten er umiskjennelig! Jeg har jo en lang historie med Mick, så jeg kjenner jo han svært godt. Han og jeg er nesten som Alex og Eddie (Van Halen), så vi er nesten som brødre selv, og vi leser hverandre svært godt, så når vi jammet, visste vi ofte hva den andre tenkte, og gikk i samme retning, og lå godt i grooven sammen. Vi hadde jo ikke spilt sammen på mange år, men jeg var oppe og spilte ei låt eller to på noen Dokken-konserter, men annet enn det, så traff vi ikke hverandre så ofte. Men så fort Steve kom inn, kom alle de følelsene tilbake, noe jeg syns var veldig godt. Måten jeg spiller på, med tanke på riffing og denslags, så er samarbeidet med trommisen særdeles viktig. Vi må treffe grooven sammen. Det fins mange trommiser der ute som groover bra, men som har en statisk greie over seg, den sliter jeg med å finne pulsen i, men så har du de som virkelig har feel i spillinga som treffer meg. Jeg har jo spilt med Jimmy D´Anda fra Bulletboys i mange år også, og han har den grooven.
– Den tunge backbeaten, ikke sant?
– Nettopp. Brian Tichy har den!
– Haha, javisst!
– Alle disse gutta har grooven, men ettersom jeg er gitarist, forstår jeg ikke teknikkene de prater om, men jeg føler det, ikke sant. Det er rart; jeg har jo spilt med et lass trommiser opp igjennom årene, med mange forskjellige måter å være teknisk på. Ta KXM, for eksempel, der jeg spilte med Ray Luzier. Han er jo helt på andre siden av spekteret av hva jeg er vant til, han er et helt annet dyr, haha! Like fullt finner vi grooven, og holder oss der. Det forandrer måten jeg spiller på, måten jeg skriver på. Jeg hadde aldri i verden skrevet Lynch Mob eller End Machine-låter med en kar som Ray Luzier bak trommene, HAHA! Det er virkelig interessant å tenke på hvor mye innflytelse forskjellige musikere har på en.
– Mens vi nå er inne på KXM, får vi høre mer fra det prosjektet?
– Absolutt! Jeg har allerede jobbet litt med Ray, og vi er en fjerdedel inne i skriveprosessen. Den neste skiva kommer nok til å låte annerledes enn de tre første, rett og slett på grunn av pandemien. Filosofien i KXM har alltid vært at vi samles en gang i blant i en halvannet år lang prosess, der vi flyr for å treffes, og jobber i studio et par uker med låtskriving og innspilling. Vi skriver ei låt per dag, og spiller inn ei låt per dag, til vi er ferdige med plata. Ingen pre-prod, og ingen ferdige idéer er tillatt. Alt skal lages der og da. Det har gitt oss et annet utgangspunkt og et annet resultat enn hva som hadde blitt om vi hadde jobbet hver for oss i forkant. Personlig har jeg en ambivalent følelse for resultatet, for vi legger press på oss selv, noe som kan slå ut på forskjellige måter. Kanskje ville det blitt annerledes om vi jobbet for resultatet, og ikke mot klokka. Vi er på mange måter fornøyde med resultatet, men vi sitter gjerne igjen med følelsen av at et parti kanskje kunne blir bedre hadde vi hatt litt mer tid. Vi jobber alltid mot klokka i KXM, det ligger alltid et press der. ’Faen, er klokka fire allerede? Hvor i helvete gikk tida?’ Det er bra på mange måter, for det tvinger deg til å være produktiv, men man lurer på om man får utnyttet potensialet til det ytterste. Når vi nå er tvunget til å jobbe hjemmefra, får vi muligheten til å gjøre noen enkle pre-produksjoner, og får tid til å finne ut om arrangementene blir utnyttet til fulle. Det blir en annerledes KXM-plate. Sannsynligvis. Den får fremdeles den sounden, for det er fortsatt Ray Luzier, det er fortsatt Doug Pinnick, det er fortsatt meg, men vi er ikke i samme rom til samme tid, som vi er vante med. På ett sett er det uheldig, men jeg velger å se positivt på det, for vi har allerede laget tre skiver på den andre måten, og i disse dager må vi kanskje vente et år eller mer for å sette i gang, og i vår alder… du vet… hehe. Vi vil lage ei ny plate, og vi vil ikke vente, så da velger vi å gjøre det på en annen måte. Vi håper låtene bærer preg av at vi har jobbet på en annen måte, så vi kanskje får ei skive som gir publikum KXM i en litt ny drakt.
– Det gir nye muligheter å sette seg ned og lytte underveis.
– Det er akkurat det! Vi har ikke hatt den luksusen før. Vi har gitt ut platene, og hørt på det ferdige produktet og tenkt; ’Vel, det der kunne kanskje blitt løst på en annen måte’ og denslags, så kanskje den kommende skiva blir mer komplett. Vi får se.
– Da jeg gjorde research før vi skulle prate, dukket det opp noe jeg ikke har fått med meg, nemlig The Banishment. Dette er ganske nye takter fra George Lynch.
– The Banishment har vært en pågående prosess i sikkert 6-7 år. Opprinnelig var det en idé Joe Haze og jeg jobbet med. Han er en remixer/ produsent som har gjort endel industrielle greier, og jeg er en fan av industriell musikk. Vi møttes på NAMM et år, og begynte å prate om å finne på noe sammen. Jeg ble introdusert til Joe gjennom Mandy Lion, som sang på «Sacred Groove» (1993). Mandy og jeg hadde forsøkt å gjøre noe liknende, uten hell, før jeg ble satt i kontakt med Tommy Victor fra Prong. Vi lagde et par låter sammen, før managementet hans ba ham trekke seg ut, for ting tok litt tid denne gangen. Dermed kom Devix inn i bildet. Han er skuespiller og artist, og fremstår som ganske mørk og intens, men er veldig intelligent, så vi kom opp med konseptet «dream punk», og plata er snart ferdig. Det måtte en liten crowdfunding til, men nå er vi snart i mål med denne også. Vi har laget noen videoer allerede, og plata er snart ferdig mikset, så vi håper den kommer ut i år, vi venter bare på klarsignal fra plateselskapet. Jeg er ikke dreven i industriell musikk, men jeg liker band som The Prodigy, Ministry og Nine Inch Nails, så jeg ville finne ut hvordan jeg løste en sånn oppgave. Jeg hadde faktisk tenkt på det svært lenge! Ikke for å namedroppe, men Tommy Lee og jeg pratet om det for flere tiår siden.
– Han er jo langt inne i det der nå.
– Akkurat! Han ble jo som en unge i godtebutikken da vi prata om det, han ble helt vill! Dette var mens vi var på en fest i Hollywood, så det rant jo ut i sanda, som ting gjerne gjør når ideer kastes ut i slike fora. Dermed var tanken sådd i hodet mitt, og nå får både jeg og dere høre hvordan industriell musikk høres ut når jeg spiller gitar. For øvrig har det noen punk-greier inni seg også, i tillegg til den anarkistiske greia Devix bringer til bordet, det er ganske interessant. Kanskje vil de som er vant med å høre meg med vokalister med blues eller bluesrock-bakgrunn ikke finne dette spesielt interessant, men jeg liker hva han gjør, og han har forstått hva rock dreier seg om, og gjør en kul greie ut av det. For meg ble dette et emosjonelt prosjekt.
– Det er et boldt valg, men om du mister noen fans, vil sikkert noen nye finne ut hvem George Lynch er.
– Muligens, vi får se. Det er i hvert fall en fordel å ha et plateselskap i ryggen som støtter deg, og vil hjelpe deg å få ideene dine ut til folket. Det bor 7 milliarder mennesker på denne planeten, kanskje 1% av de vi like denne plata, men de er bare ikke klar over det, hehe. Det handler om å gjøre folk klar over hva som finnes i oss, noe som er vanskelig, så derfor ønsker jeg å prate med sånne som deg.
– Det er en vinn-vinn-situasjon det.
– Ja, det er det. (Litt ettertenksom i målet akkurat her, den godeste Lynch, journ.anm)
– Tusen takk for at du tok deg tid til oss, det setter vi stor pris på.
– Jeg også, jeg også. Norge, var det så?
– Det stemmer.
– Høh, Don Dokken er fra Norge. (Og intervjues her.)
– Stemmer det, og han har vi ikke pratet om.
– Nei, det har vi ikke. Han og jeg pratet sammen for bare noen dager siden. Vi tenker å finne på noe sammen snart, ta en liten reunion.
– Virkelig? Den døra har sett låst og barrikadert ut, og du har mest sannsynlig pratet om ham i hvert eneste intervju, så jeg tenkte å styre unna, men dette er jo oppsiktsvekkende nytt!
– Det forstår jeg. Vi har hatt våre uoverensstemmelser, men vi har en lang historie sammen, og vi har lyst til å gjøre et siste stunt sammen, men da må vi gjøre det skikkelig, hvilket vi ikke har gjort. Sist gang vi gjorde det ble hele greia halvhjertet, vi turnerte ikke i Statene, vi ga ikke ut ei skikkelig plate, og forberedte oss ikke skikkelig på det, så det ble bare sånn halvveis.
– Så denne gangen finner dere fram de store kanonene igjen?
– Ja, vi må det, for fansens skyld. Vi må få Dons stemme opp på topp igjen, lage noen kule låter, finne fram den gode kjemien vi hadde. Vi må fokusere på noe annet enn det evige jaget etter penger; eller, vi jager jo penger også, men de riktige grunnene må være der, ellers er det meningsløst. Dessuten har jeg sagt til både Jeff og Don at jeg ønsker meg en fin avslutning på eventyret vårt, ihvertfall for min egen del. Tenk deg en monsterslutt på eventyret om Dokken; du har «Breaking The Chains» til venstre, du har den siste Dokken-skiva til høyre, som er ei skikkelig bra skive, bandet sparker rompe live, så vi kan være fornøyde, så legger vi den til sengs med et smil om munnen.
– Høres spennende ut! Takk igjen, George, jeg setter stor pris på at du tok deg tid til oss.
– Gleden er på min side, takk for at du var så tålmodig med meg, haha!
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2021