Vokalisten Geoff Tate slo ned som ei bombe da Queensrÿche slo igjennom. Hvem husker vel ikke primalskriket i starten av «Take Hold Of The Flame» i 1984? I dag, nesten 40 år etter, er Tate aktiv med sine Queensrÿche revisited-turneer. Han har vært ute med «Operation: Mindcrime» og «Rage For Order»/ «Empire», og reiser ut med neste prosjekt med musikk fra perioden «The Warning»- «The Promised Land» I tillegg kommer oppfølgeren med Frontiers-prosjektet Sweet Oblivion, kalt «Relentless», der han har vært med å skrive musikken sammen med Aldo Lonobile, som tok over stafettpinnen etter Simone Mularoni. Sist vi pratet med ham ble det en noe selsom opplevelse for vår mann. (Sjekk her!) Spenningen var derfor til å ta og føle på da vi fikk Tate på tråden. Heldigvis var han løsere i talerøret denne gangen.
Tekst: Jan Egil Øverkil
Livefoto: Kjell Solstad
– Du har en karriere som spenner over fire tiår, og har oppnås legendestatus i rockeverdenen. Hvordan har denne reisen vært for deg?
– Vel, det har vært en innholdsrik reise, med mange forskjellige opplevelser, både på godt og vondt. Jeg har fått spilt med mange forskjellige mennesker på mange forskjellige prosjekter. Jeg har reist verden rundt og sett det som er å se. Du kan vel trygt si at jeg liker jobben min, hehe. Jeg vet egentlig ikke hva annet jeg har kunnet gjøre, det har vært et velsignet liv sånn sett.
– Hadde du noen andre karrierer du kunne gått for om du ikke hadde blitt en suksessrik artist?
– Nei, faktisk ikke. Jeg var veldig ung da jeg bestemte meg for å bli musiker. Jeg var bare ni år gammel, faktisk. Jeg begynte i korps, og tok timer i både trompet og saksofon allerede da, og spilte piano på skolen, så i mine første band var jeg faktisk keyboardist. Jeg tok ikke opp sangen før jeg var i starten av 20- årene. Derfra og til nå har det vel vært en selvfølge at det var vokalen som var min styrke, så og si.
– Du angrer ikke på det valget?
– Vel, det har tatt meg dit jeg er i dag, men uansett er det å være musiker noe som har vært en selvfølge for meg. Livet blir fortolket gjennom musikken, noe jeg setter stor pris på.
– Du er en sanger med et register som strekker seg over fem oktaver, noe som er forholdsvis sjelden. Hvordan oppdaget du denne gaven?
– Vel, det startet i et av bandene jeg spilte keyboards i, da vokalisten flyttet til en annen stat, og bandet ba meg synge noen av låtene for å høre hvordan det kunne fungere. Fram til da hadde jeg ikke sunget en tone for noen. Gitaristen i bandet foreslo at jeg kunne prøve, for han hadde hørt meg synge til låtene mens vi enda hadde vokalist, så han sa ’jeg syns du skulle prøve, for det høres ut som at du har en god stemme’. Så da ble det til at jeg forsøkte, og vi hadde låter fra for eksempel The Doobie Brothers, vi hadde noen Bing Crosby-låter (hehe), og Rush, så det var et forholdsvis bredt spekter, kan du si. Med et såpass variert repertoar fikk jeg prøvd stemmen i flere registre, så det ble en bratt læringskurve.
– Tok du sangtimer?
– Ja. Etter jeg oppdaget at jeg kan synge, bestemte jeg meg for å lære meg hvordan. Jeg tok sangtimer, og gikk til sangpedagog for å lære meg hvordan jeg kan utnytte instrumentet mitt på best mulig måte. Han lærte meg å utvikle stemmen min, og forklarte at stemmebåndet er en muskel som må læres opp til hva den skal gjøre. Dermed ble det mitt mantra å forske på stemmen min, finne nye måter å bruke den på, og likevel ta godt vare på den, og gjøre den sterkere. Det synes å ha fungert for meg…
– Det kan vi vel trygt fastslå. Sweet Oblivions oppfølgeralbum, «Relentless» er ute, og anmeldes her. Hva kan du fortelle oss om det?
– Vel, det er det andre prosjektet jeg har gjort med Sweet Oblivion, og er et ganske interessant prosjekt, der Frontiers har matchet meg med en produsent og forskjellige låtskrivere og musikere på hvert prosjekt. Deretter slår vi oss sammen og lager musikk for å se hva som kommer fram, egentlig. Dette var et prosjekt jeg likte godt, og Aldo Lonobile var låtskriveren og gitaristen jeg jobbet med denne gangen. Han og jeg jobbet godt sammen, han har et veldig åpent sinn, og det har jeg også, spesielt når det kommer til musikk, så vi jobbet veldig godt sammen, rett og slett. Det var et morsomt prosjekt, og vi spilte inn albumet på forskjellige steder i verden, takket være dagens teknologi, som er fantastisk. Vi kan være på våre respektive steder, og fortsatt jobbe sammen, noe som er en arbeidsmetode jeg virkelig liker. Jeg var i Irland mens vi jobbet med denne skiva, mens han var i Italia, så vi var milevis unna hverandre fysisk, men likevel ble samarbeidet veldig nært.
– Det forrige albumet jobbet du med mens du var på turné, og opptakene dine ble gjort på hotellrom og backstage nærmest verden rundt. Er noe av den nye plata laget på samme måte?
– Nei, faktisk ikke. Jeg gjorde denne plata mens jeg var i Irland. Jeg var der i flere måneder i fjor sommer, og hadde med meg studioet mitt, hvilket jeg stort sett har, og satte det opp i et hus, eller rettere sagt en hytte, som kona mi og jeg leide. Vi hadde en fantastisk utsikt over en grønn dal, så jeg hadde et fantastisk sted å spille inn vokalsporene på. Vi holdt oss der hele sommeren, og nøt hvert øyeblikk av det. Veldig inspirerende!
– Var det kun Aldo og du som skrev låtene, eller bidro de andre i bandet med noen ideer?
– Så vidt jeg husker bidro ikke de i låtskrivinga nei.
– Hva med innspillingen, var de samlet da?
– Ja, det tror jeg.
– Hvordan holdt dere kontakten mens låtene ble skrevet?
– For det meste via Zoom, men også via mail. Jeg syns det funker fint å bruke Zoom, så kan vi utveksle ideer der og da, så sender vi filene fram og tilbake når det dukker opp ideer. Det er en effektiv og rask måte å jobbe på, i hvert fall opplever jeg det sånn. Det blir nesten som real time, ettersom vi har filene umiddelbart etter de er sendt. Jeg foretrekker å befinne meg i mitt eget studio, det føles mer avslappende og komfortabelt, så jeg jobber mye bedre på den måten. Aldo kunne lage et parti og sende det til meg, så kan jeg gjøre mine partier hjemme, og sende de i retur igjen, så kunne han modifisere de partiene igjen, eller komme med ideer til endringer av melodilinjer og så videre. Til slutt satte vi sammen partiene og mikset plata til det resultatet du hører i dag.
– Hvor lang tid tok det fra den første akkorden ble skrevet til plata var ferdig?
– Det vet jeg faktisk ikke. Jeg fulgte ikke så nøye med på den delen av prosessen. Såvidt jeg husker var plata ferdig i september 2020, så grunnen til at den ikke kommer før nå, og ikke i oktober, for eksempel, er nok fordi plateselskapet må finne plass til den i rekka av utgivelser.
– Forståelig. Og denne gangen får vi høre deg synge på italiensk også.
– Ja, er ikke det morsomt!
– Hvordan gikk det til?
– Ehm… jeg spurte… Jeg elsker Italia. Jeg tilbringer mye tid der, og to av gitaristene jeg jobber mye med, som turnerer med meg er fra Italia, og jeg øver ofte der, og har også vært mye i studio der, så det føltes veldig naturlig å kunne gjøre en greie på italiensk. Italia har rett og slett blitt en viktig del av livet mitt, så jeg ville gjøre minst en låt på italiensk, og Aldo var enig, og mente jeg skulle gjøre en låt på italiensk. Han sa riktignok at om jeg sang uforståelig, var det uaktuelt, men jeg fikk to tomler opp, så det var visst godt nok, hehe.
– Føltes det naturlig å synge på et annet språk enn engelsk?
– Jada. Når jeg fikk øvd nok og fant flyten i det gjennom repetisjon, så gikk det bra, syns jeg.
– Nye turnéplaner og datoer har som smått begynt å komme. Vi rakk såvidt å få med oss konsertene for «Rage For Order» og «Empire» før alt stengte ned. Neste år forventer vi å se deg igjen med en konsert med låter fra platene «The Warning» til «The Promised Land». Det er fem plater det. Har du noen plan for hvordan du skal velge ut materiale til disse konsertene? Det er mye å velge mellom.
– Vel, ja, på en måte. Jeg vil vel mest sannsynlig gjøre som jeg pleier; jeg plukker mine favoritter, hehe, og forsøker å velge ut låter som er logiske å spille, og ihvertfall ei låt eller to fra hvert album som satte tonen for den aktuelle utgivelsen. Det som blir vanskelig, er «The Promised Land», og også til dels «The Warning», som er konseptskiver. Eller; nei, jeg har egentlig ikke en konkret plan, jeg plukker låter jeg liker, haha!
– Blir det en to-settskonsert som på den forrige turneen, med 2-3 timers spilletid?
– Nja, jeg tror ikke det blir tre timer, ihvertfall, det er nok litt langt. Det kommer nok til å ligge mer i 90 minutter til to timers-sjiktet.
– Du turnerer med musikk fra et band du spilte med i mange mange år, men du gjør det nå som soloartist. Hvordan påvirker dette hverdagen din, jeg mener, hvor mye av jobben gjør du selv?
– Jeg gjør alt! Jeg har ansvaret for alt som foregår, men jeg foretrekker å ha det sånn. Jeg var den som fikk ting gjort i Queensrÿche-leiren da jeg var med de også, så forandringen var ikke stor opp imot rollen jeg har nå heller. Forskjellen er kanskje at jeg slipper å forholde meg til ’styrets vedtak’ lengre, og det er egentlig helt ok, spør du meg, hehe.
– Fullt forståelig. Du har altså et indre driv som holder deg i gang.
– Ja, det kan du si. Jeg liker å holde på med den daglige driften av slike prosjekter, og liker å ha kontroll. Jeg liker å spille live, jeg liker å drifte en turné, og jeg liker å reise, så for meg er dette den perfekte jobb. Jeg føler meg veldig heldig, rett og slett.
– Hvor lang blir den kommende turnéen tror du?
– Om alt går som planlagt, kommer jeg til å være på veien fram til jula 2023. Det blir hektisk, men vi kommer, forhåpentligvis, om verden normaliserer seg til da, til å ha en turné som varer i bortimot to år.
– Høres hektisk ut! Musikkbransjen har endret seg de siste tiårene, og mange artister har vanskeligheter med å turnere for å promotere nytt materiale, ettersom platesalget er lavere enn da det var på høyden. Du har gjort flere suksessfulle såkalte nostalgiturnéer de siste årene med Queensrÿche-låter. Hvilke tanker gjør du deg om dette?
– Jeg liker jo å turnere, og jeg har naturlig nok et nært forhold til musikken jeg reiser rundt med, så for meg er dette noe jeg gjør med stor glede.
– Hva med Sweet Oblivion, ser du for deg å turnere med det prosjektet etter du er ferdig med den kommende turneen?
– Nei, det tviler jeg på! Det er ikke sånn dette prosjektet er sammensatt. Jeg kan finne på å spille noen av låtene live på et eller annet tidspunkt, men sånn som det ser ut nå, så blir det ikke noe turnering med Sweet Oblivion, men ting kan endre seg, det gjør ofte det i disse tider.
– Vi skal ikke bruke så mye tid på Queensrÿche-tida, men har du kontakt med noen av gutta?
– Nei. Nei, ikke i det hele tatt.
– Hvordan opplever du det å ikke ha kontakt med noen du var så tett på i mange år?
– Hehe, jeg må kanskje ta akkurat den biten på min kappe, for jeg gikk ut med påstanden om at vi var så nære, men sannheten er at det var vi faktisk ikke. Det er rett og slett ikke sant. Vi var egentlig aldri nære venner, men mer forretningspartnere, om det høres logisk ut for deg. Vi hadde en suksessrik business sammen, mer var det ikke. Vi lagde noen fantastiske plater sammen, det må jeg få lov til å si, og det er hevet over enhver tvil at vi har inspirert mer enn én generasjon musikere, ikke sant? Vi nøt stor suksess som band, så den biten angrer jeg overhode ikke på, men vi var vel egentlig aldri kompiser, må jeg innrømme.
– Da grungen kom, ble deres type musikk kraftig påvirket. Har du gjort deg noen tanker om det?
– Jeg er litt usikker på om akkurat vår musikk ble særlig påvirket av det, men andre rockesjangre gikk det ganske hardt ut over ja. Det var et generasjonsskifte den gangen, og nye, yngre artister kom til. Det er vel en naturlig utvikling gjennom generasjonene, tror jeg. Dessuten ønsker jo platebransjen hele tiden å selge musikk til den yngre generasjonen, det ligger nok i bransjens natur. Vi hadde jo noen veldig suksessrike turnéer i 1993-94, og til og med i 1997 da vi slapp «Here In The Now Frontier». Grunnen til at den turnéen falt i fisk var rett og slett at plateselskapet gikk konkurs. Det var faktisk bare ti dager etter plata kom at selskapet gikk dukken, en forferdelig erfaring for vår del, naturlig nok. Jeg vil tro at om så ikke hadde skjedd, ville vi nok ha turnert i halvannet år minst.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2021