Drabant Music
Endelig var det på tide med et helt nytt album fra våre trøndervenner, og det første siden «Iselilja» som har rukket å bli 14 år allerede. Smakebiten av en EP vi fikk i fjor i samsvar med noen smått sensasjonelle konserter siden gjenforeningen har bidratt til en enorm forventning, og som de innfrir. Igjen. En vakker liten sangssnutt åpner ballet i «Kom No Disjka» og det føles som om de aldri har vært borte. En herlig arrangert låt som ender i et meget tidlig høydepunkt på «Svevn» der Gunnhild Sundli viser at hun bare har blitt enda bedre siden sist og det er ikke til å komme unna en liten tåre i kroken hver gang jeg hører det partiet. Knallstart!
Bror Sveinung får innlede neste spor «Bannlyst» og det er virkelig ingen tvil om hvilket band som spiller. De har tatt med seg alt som var bra fra fordums tid og krydret med litt ekstra som gjør at det låter enda større enn sist. Taktomslaget (om det i det hele tatt er det) midtveis er av det virkelig spesielle slaget som setter et ekstra særpreg på en allerede fet låt. Nevnes må også etterfølgeren «Tonen», forfattet av samarbeidspartner Knut Buen. Denne er langt mer nedstrippet og rolig enn forgjengerne, men er uendelig vakker og nydelig. Gunnhilds hypnotiserende nynning mot slutten gjør seg meget godt på en av «Svevn» sine absolutte killere.
Søskenparet Sundli får mye skryt her, men resten av bandet må få sin del de og – anført av en alltid like engasjert Magnus Børmark og «nykommerne» Jon Even Schärer og Mats Paulsen på henholdsvis trommer og bass som tilsammen skaper et meget stødig fjell som søsknene trygt kan lene seg på. Hør bare på oppbygningen mot slutten av «Aasmund», der jeg bestemt mener at frøken Sundli synger lysere enn noensinne – og vi hører et band fullstendig på høyden og om mulig bedre enn noengang.
De roer det hele ned enda en gang med «Isdalskvinna» som innehar undertegnedes personlige refrengfavoritt på skiva og sender skribenten i fullstendig lykkerus. Samme kan dessverre ikke sies om «Fanitullen» og «Horpa», der jeg brukte lang tid før førstnevnte begynte å falle på plass og enda ikke har klart det med sistnevnte. Det er den aller første gang jeg føler de begynner å repetere seg selv og sender tankene i retning fyllmasse. Det vil jeg ikke ha på noen Gåte-skive så det blir en liten ripe i lakken for min del. Jeg mener her å huske at det var snakk om å inkludere fjorårets EP på albumet og jeg tar meg selv i å tenke at det kanskje hadde vært bedre å bytte ut disse to med de fire. Det får vi dog aldri svar på.
Resten av skiva, som består av det skeive og monumentale tittelsporet, den storveise og herlig pompøse «Draumseslagje» og ikke minst den nydelige avslutteren «Alvorsleiken», er en like frem innertier som starten av den og sikrer Gåte nok en fantastisk utgivelse. Dog med litt fartshumper for en sjelden gangs skyld, men så lenge det ikke blir en vane skal jeg klare å tilgi de for akkurat dét.
Tusen takk nok en gang, og velkommen tilbake.
5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 02.november 2018
Les også vårt intervju med Gunhild, Sveinung og Magnus fra 2017!