Lørdag 17.november 2018
Du snakker om triumf-ferd trønderne går igjennom akkurat nå. Fra comebacket i fjor med EPen «Attersyn», som sluppet til stående ovasjoner igjennom hele musikk-Norge til en konsertrekke som har kort og greit blåst bort folk land og strand rundt. Og for ikke å glemme albumgjenkomsten «Svevn» som akkurat er utgitt til minst like stående ovasjoner – bortsett fra VG da. Derfor er det ikke med spenning man møter Gåte-konserter med lenger, men en gedigen forventning. Og den klarer de forsyne meg og overgå gang på gang.
En gravid Gunhild Sundli entret scenen til en mørk synthintro som en isprinsesse som spiser Elsa til frokost, og satte igang showet alene til «Knut Liten Og Sylvelin» til stormende jubel. Én etter én ankom resten av bandet scenen og showet var i gang. Og for en pangåpning vi fikk med medfølgende «Rideboll Og Gullborg» og «Kom No Disjka» som satte fullstendig fyr i et feststemt publikum. Lyden var helt upåklagelig og med et majestetisk lysshow var det en fullstendig hypnotiserende oppvisning bandet ga oss denne lørdagskvelden i Oslo by.
Et tidlig høydepunkt for undertegnede var «Åsmund Frægdejæva» som jeg hadde gledet meg til på forhånd og inntraff absolutt alle forventninger. Jeg tror ikke Gunhild har sunget bedre noensinne enn hva hun gjør på slutten av denne. Hun fikk også vist at hun også kan traktere fiolin, selv om bror Sveinung nok innsitter det beste fiolintekket av disse to. Jeg bemerket meg at han nå mer har steppet helt til side og lar søsteren være fullstendig midtpunkt i disse dager. Klokt valg da hun nå styrer showet fullstendig med sin imponerende stemme og dansing de gangene hun ikke synger. Ikke mye kontakt med publikummet under konserten, men det gir mer tid til flere sanger – og med den katalogen de nå besitter gjør det absolutt ingenting.
Bandet ellers, med urokråka Magnus Børmark på høyre fløy, et skue for seg selv der som vanlig og brått sto midt ute blant publikum for å avslutte vinneren «Margit Hjukse», og trommis Jon-Even Schärer og Mats Paulsen på bass har aldri vært bedre – og nå ser sistnevnte nykommere ut som de alltid har vært med i bandet. Det synes tydelig at kvintettet koser seg sammen på scenen og gir et visuelt uttrykk som passer meget godt i konseptet de leverer live.
Søsknene overtok showet underveis hvor Sveinung trakterte et pumpeorgel som plutselig befant seg på scenen, og med kun en lampeskjerm som belysning så man klart for seg søskenparet som barn jammende sammen i kjelleren til foreldrene. Meget vakkert trekk som ga en fin stemning og en liten pustepause fra alt trøkket ellers konserten igjennom. Her fikk vi en nydelig versjon av allerede nydelige «Tonen» blant annet. Voldsom dramaturgi under konserten som viste et band som stadig blir mer og mer teatralske – noe som kler de meget godt.
«Stengd Dør» avsluttet hovedsettet med stil og etter Gunhild sto alene på scenen for andre encore for å starte «Sjåaren» holdt selv de verste skravlebøttene kjeft. Denne eksploderte så i en episk avslutning en mektig konsert verdig. Nesten to timer holdt de på og satte skapet så til de grader på plass atter en gang.
De sa at de ikke bare skulle cashe inn på gamle meritter når de gjenoppsto, og det skal være sikkert og visst. De har aldri vært bedre og jeg kan ikke komme på noe bedre norske liveband i våre dager. Selv om VG sikkert ikke er enig i det heller. 5,5/6
Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Geir Kihle Hanssen
