I over 20 år har skotske Shirley Manson vært den rappkjefta frontfiguren og vokalisten i Garbage, og i 2016 ble den norske fansen bønnhørt med konserter i både Bodø og Oslo, og ny skive, «Strange Little Birds». Dagen før presidentvalget i USA møtte vi en dypt bekymret Manson på backstagen på Sentrum Scene.
Tekst: Geir Amundsen
Livefotos: Arash Taheri
– Velkommen tilbake til Oslo, det er nøyaktig femten år siden dere spilte her sist.
– Ja, selv om vi har vært i Norge siden, senest i sommer spilte vi i Bodø. Det var helt fantastisk vakkert der nordpå, vi var alle helt satt ut av naturen! Vi ville ikke dra derifra! Norge har vel alltid støttet rockeband og møtt mannsterke opp på konserter. Mange av de største black metal-bandene er herifra, ikke sant?
– Det stemmer. Og da Garbage startet på midten av 90-tallet, så var dere, eller rettere sagt du, stadig vekk på frontcoveret av hardrock-bibelen Kerrang!
– Ja, Kerrang! elsket meg!
– Helt klart! Og dere ble likt av metalfolket. Var det overraskende for dere?
– Ja, absolutt! Og jeg aner ikke hvorfor. Kanskje fordi jeg snakket rett fra levra og var ganske aggressiv. I motsetning til mange andre kvinnelige artister på den tida, prøvde jeg ikke å være vakker, trendy og hip. Jeg var bare en vanlig, rotete jente som folk klarte å relatere seg til.
– Så de ble kanskje først tiltrukket av din attitude, og ikke først og fremst musikken?
– Ja, kanskje! Men det er jo også mye massive gitarer i Garbages musikk, med en unik lyd, som jeg også tror folk reagerte på.
– Ja, dere skilte dere helt klart ut på en positiv måte. Men tilbake til nåtiden. Hvor lenge har dere turnert nå?
– Siden i mai, og vi skal holde på en drøy måned til, vi avslutter i Peru rett før jul.
– Over seks måneder i strekk. Er det fortsatt gøy, eller gleder du deg nå til å komme hjem? (Shirley er fra Skottland, men bor i California.)
– Det er fortsatt gøy for meg, selv om det er dager hvor man våkner og alt føles mye tyngre. Jeg aner ikke hvorfor, jeg følger månens sykluser antar jeg – men generelt føler vi oss jævli heldige som får lov til å holde på med dette kveld etter kveld!
– Men du har ektemannen din med deg på turne?
– Ja, han har vært vår lydtekniker, både i studio og på turne, i mange år, så det er mye enklere for meg enn for de andre i bandet.
– Nei, da er det kanskje ikke så hast med å komme seg hjem – du har heller ikke barn?
– Nei det har aldri vært greia mi. Jeg har det helt fint som jeg har det! Jeg har funnet meg godt til rette!
– Rekker dere å få sett noe av byene dere besøker på turne, eller går det bare i ett med lydsjekk, hoteller og turnebusser?
– Det varierer litt, men vi har har hatt ganske god tid her i Oslo. Jeg har vært på Munch-museet i dag, jeg vet at Steve (Marker, gitar) har vært i Vigelandsparken og på festninga, og noen av de andre gutta var på Ibsenmuseet.
– Jeg oppdaget ikke før i dag at trommis Butch Vig ikke er med på denne turneen. Jeg visste at dere hadde vikar for ham i sommer, men han er fortsatt sjuk? Hva skjer?
– Nei, han var med oss på noen konserter på vestkysten av USA, men så ble han syk igjen, og da sendte vi ham hjem med beskjed om å ta vare på seg selv og bli 100% frisk. Han skulle ha tatt en bihuleoperasjon, men han har vært pysete og utsatt det gang på gang, fordi det er ganske smertefullt – jeg vet, jeg har gjort det selv. Men fordi han utsetter det, så får han bihulebetennelse gang på gang, og da kan han ikke fly – og da er bandet rævkjørt.
– Så nå har dere med dere to innleide musikere på turne?
– Ja, hvis du regner med bassisten vår, Eric Avery, (best kjent fra Jane’s Addiction, og fra livebandet til Alanis Morrissette og Nine Inch Nails) og en annen Eric, ved navn Gardner, er vikar for Butch nå. Fantastisk trommis som har spilt med alle – Beck, Gnarles Barkley, Juliette Lewis, Morrissey – han er jævli god! Helt latterlig!
– Det er litt morsomt, for da dere startet, så ble Garbage omtalt som Butch Vigs band – han var superkjendisen blant dere (etter å ha produsert Nirvanas «Nevermind»), men jeg tipper at mange i kveldens publikum knapt har registrert – eller kommer til å registrere – at han ikke er med.
– Jo, det tror jeg, vi er ganske flinke til å oppdatere fansen på hva som skjer på Facebook og på nettsiden vår. Men en konsert er en helhetlig opplevelse, så jeg tror nok fansen tilgir oss det, og har forståelse for at han ikke er med oss denne gang.
– Selv om jeg har fulgt dere i over tyve år, så blir kveldens konsert (på Sentrum Scene – anmeldelse her!) min første med Garbage – og jeg aner ikke hva slags publikum som kommer. Hvem er egentlig den typiske Garbage-supporteren?
– Det finnes ikke en typisk Garbage-fan. Hver eneste kveld skuer vi ut over publikum fra scenen og er nærmest like overrasket hver gang. Det er helt bisarrt. Vi har den mest eklektiske fanskaren som noe band kan ha. Til og med våre roadier, som jobber for et utall andre band, ler av dette, de har aldri opplevd maken. På denne turneen har det dukket opp en god del yngre jenter i front, men vi har fans – som deg – som har fulgt oss siden 1995, og alle som har kommet ombord siden.
– Så alt fra tenåringer til folk i 60-årene?
– Den eldste som kom og så oss på jubileumsturneen i fjor, var en dame på 78. Jeg var helt på gråten, for jeg syntes det var rett og slett vakkert. En 78-åring som hører på musikk, og som kommer seg ut av sofaen for å se en konsert… da virker det plutselig ikke så skremmende å bli gammel lenger!
– Deres nyeste skive «Strange Little Birds» har fått noen av de beste anmeldelsene i deres karriere. Alle artister sier jo at den nyeste er den beste, men hvordan ser du på den nå som den har vært ute i et halvår og du har fått litt perspektiv på den?
– Den er veldig annerledes enn alt vi har gjort tidligere…
– Det kan man forsåvidt si om alle deres skiver – dere repeterer aldri dere selv.
– Nei, det er sant! Men denne har en mye løsere struktur, og den er mye mer cinematisk enn tidligere skiver. Den er ikke så pop-preget, vi har heller prøvd å fange en følelse. Det føler jeg at vi har klart, og det er herlig å ha disse låtene i arsenalet vårt nå. Vi kan krydre settlista med de og gi oss selv en ny stemme når vi nå går inn i vårt 22. år som band. Og det føles godt.
– Jeg hører også en mykhet og sårbarhet i stemmen din som jeg ikke har registrert på tidligere skiver.
– Det har du helt rett i. Noe skjedde med meg da jeg adopterte en gatehund, som jeg tok med på lydighetskurs, slik at jeg kunne ta henne med overalt. Og kurslederen sa noe som virkelig festet seg i meg; ‘Det finnes ikke aggressive hunder, de eksisterer ikke. Det er bare skremte hunder.‘ Og jeg følte han kunne like gjerne snakket om meg. For jeg har hele mitt liv vært aggressiv! Alltid klar til å gå i strupen på en motstander! Det har alltid vært i min natur – og nå innså jeg at det er fordi jeg har vært redd og usikker. Og det skjønte jeg midt i et dressurkurs for hunder! Men med en gang jeg hadde nådd den erkjennelsen, så ble jeg mindre redd. Og når du først senker skjoldet litt, så er det lettere å si at ‘Ja, jeg har disse svakhetene, jeg har disse feilene, og ja, jeg gjør feil!‘. Så jeg føler meg vel tryggere på meg selv nå, mer komfortabel med hvem jeg er. Og mer komfortabel med min kreativitet – og det har gitt meg vinger! Jeg har brutt ut av mitt selvkonstruerte bur, og jeg er ikke redd for så mye lenger. Og det føles godt.
– Og det kommer frem i både stemmen din – og i albumtittelen?
– Tittelen er mer om menneskeheten. Som alle tenkende mennesker har registrert, har vi blitt stadig mer intolerante ovenfor hverandre. Folk nekter å bruke et minutt på å tenke over hvordan det er å sitte på den andre sida av gjerdet. Vi har ingen empati ovenfor hverandre lenger. Så vi syntes at «Strange Little Birds» var en bra tittel for hvem vi alle er. Vi er alle rare – og vi er alle herlige.
– Ja, det er kaotiske tider nå…
– Jeg har aldri opplevd noe lignende i min levetid! Og jeg vokste opp i Storbritannia på 70-tallet da IRA stadig bombet oss. Vi levde gjennom Falklandskrigen, Iran-krigen og så videre, så vi har jo opplevd litt. Likevel føles 2016 som den mest skremmende og triste perioden i mitt liv. Det er utrolig hva som har skjedd med verden, og hvordan vi ser på andre mennesker som om de er dyr – eller gjenstander!
– Det er en fremmedfrykt som gjennomsyrer hele det vestlige samfunn nå.
– Fullstendig.
– Frykter du resultatet av morgendagens presidentvalg i USA?
– Jeg er skrekkslagen! Det er bokstavelig talt det eneste vi snakker om for tiden! Jeg er helt lamslått over at en slik hatefull person kan være aktuell for kanskje verdens viktigste jobb. Jeg fatter det ikke! Han har vist millioner av mennesker hva slags menneske han er, og likevel velger mange å ignorere dette – de velger å ikke se, høre og absorbere hvem han er! De har fått all informasjon, men det går bare ikke inn. Han er ikke en fin fyr. Og med mindre du er hvit og rik, så bør du passe deg i tiden fremover, for han kommer ikke til å ivareta dine interesser. Og det inkluderer kvinner, og det inkluderer innvandrere – og jeg er en kvinnelig innvandrer. Så jeg føler meg veldig truet av denne fyren. Jeg kjenner jeg blir nesten på gråten bare vi snakker om dette. Han er bare fæl!
– Kommer du til å bli værende i USA selv om Trump skulle bli valgt til president?
– Jeg er en av de heldige, jeg kan flykte tilbake til Skottland om det skulle bli for ille. Men mitt hjem er i Los Angeles, min hund er der, mine venner og folk jeg elsker høyt er der. Så jeg vet ikke hva jeg isåfall gjør. Vi må bare håpe på det beste og se hva morgendagen bringer, ikke bare for Amerika, men for hele verden, for resultatet av dette valget kommer til å lande som en haug murstein i hodet på oss alle.
– Huff. Nok politikk. La oss komme tilbake til Garbage.
– Ja, la oss snakke om noe lett og overfladisk som kan bringe smilet tilbake, hahaha!
– På denne turneen spiller dere et par låter som ikke er på noen av studioalbumene deres, som mange av fansen knapt har hørt («Subhuman» og «#1 Crush») – mens dere ikke spiller låta som de fleste andre band ville spart til et selvsagt ekstranummer – James Bond-låta «The World Is Not Enough». Hvordan velger dere hva som skal spilles og hva som skal utelates?
– Det har blitt en utfordring! Vi må uansett utelate flere låter som vi er veldig stolte av. På denne turneen var det litt enklere, fordi vi gjorde en jubileumsturne i fjor hvor vi spilte hele debutskiva – den var 20 år i fjor. Så derfor ble vi enige om å ikke spille noe fra den skiva, med unntak av de aller største hitene. Og vi har planer om å gjøre hele andreskiva («Version 2.0») når den har jubileum i 2018, så vi tenkte vi ikke skulle gjøre oss dritlei av de låtene allerede, derfor ikke så mange derifra heller. Men vi ville spille mye fra den nyeste. Vi inkluderte «Subhuman» siden den er fra samme periode som debuten, den var en B-side. Og vi elsker å spille den! «#1 Crush» er derimot kanskje vår største låt – i hvert fall i Amerika, den har vært viktig for oss i 21 år. Den er fra filmmusikken til «Romeo + Juliet» som jeg er veldig stolt av. «The World Is Not Enough» var det derimot ikke vi som skrev, vi bare fremførte den, så den er vi ikke så knyttet til, selv om den er veldig kjent.
– Jeg har skjønt at du derimot er veldig knyttet til «Sex Is Not The Enemy».
– Ja! Spesielt etter det grusomme som skjedde i Orlando i juni insisterte jeg på at vi måtte spille den. Den har et viktig budskap. Av og til tar vi en spesiell låt på spesielle steder – for eksempel spiller vi alltid «Queer» i San Francisco fordi de har et såpass stort homsemiljø.
– Jeg bladde nylig i et 20 år gammelt Kerrang! med deg på coveret, og der sa du blant annet…
– Åh herregud.
– Haha, hva, elsker du ikke å bli konfrontert med ting du sa mens du var i 20-årene?!
– Hehe. Joda, kjør på!
– Du sa blant annet ‘Menn er livredde for meg’. Føler du det gjelder fortsatt?
– Det tenker jeg isåfall ikke på lenger, kanskje har jeg bare blitt vant til det. Da jeg var yngre, var jeg veldig oppmerksom på det – og som jeg sa tidligere, var jeg alltid veldig aggressiv og gikk rett i strupen på folk jeg fikk dårlige vibber av – mest for å skjule min egen frykt og usikkerhet. Og man gikk jo alltid og vurderte hvem man kan knulle og hvem man ikke kan knulle – nå er jeg lykkelig gift, så dermed går ikke tankene mine så ofte i den retningen som de pleide! Jeg elsker menn, og i mitt liv har jeg nesten bare hatt gode erfaringer med menn, med unntak av et par rasshøl. Men opp gjennom hele livet har jeg alltid vært ganske smart på hvem jeg skal knytte meg til, på alle områder. Nesten alle mennene i mitt liv er feminister. Generelt har jeg fått mye mer støtte og hjelp fra menn, enn jeg har fått fra kvinner. Spesielt på nett har det dukket opp mange flere kvinnelige troll enn mannlige troll.
– Du nevnte at dere skal turnere frem til jul – hva skjer med Garbage og Shirley Manson i 2017?
– Vi skal gjøre en turne i sommer sammen med et legendarisk band, men jeg kan enda ikke røpe hvem det er, det skal de få annonsere selv. (Det var Blondie!) Så kommer vi til å begynne å jobbe med nye låter med tanke på en ny skive, selv om den nok ikke kommer til neste år. Og vi skal gå gjennom arkivene våre og finne frem bonusmateriale til en jubileumsutgave av «Version 2.0» som skal gis ut i 2018. Men så blir det ikke flere jubiléer! Etter det vet jeg ikke, kanskje jeg pensjonerer meg!
– Ja særlig.
– Hahah!
– Garbage slet mye på starten av 2000-tallet, hvor det var mye interne spenninger, og dere splittet opp en periode, og bandet har lagt på is i flere år. Hva har endret seg?
– Det har blitt rapportert i media, men ikke på noe tidspunkt oppløste vi bandet, det vil jeg få understreke. Det ble aldri diskutert engang. Det var spenninger i bandet, ja, og vi så at det var hensiktsmessig å ta en pause. Ikke bare på grunn av forholdene internt, selv om vi kanskje var litt lei hverandre på et tidspunkt, men også fordi det musikalske klimaet hadde endret seg. Vi kunne ha gått i studio og lagd musikkhistoriens beste skive noensinne, og likevel ville folk ha gitt faen. Vi følte oss ikke velkomne lenger. Vi kranglet med plateselskapet vårt som ville at vi skulle samarbeide med hip hop-artister som vi respekterte, men som vi ikke hadde noe felles med. Og vi ville ikke jage etter radiospilling og kommersiell suksess med å lage pop/hip hop-hybridlåter. Hvis vi skulle fortsette å turnere mens vi følte oss lei og utbrent, ville det bli konfrontasjoner – stygge ting ville blitt sagt, ting man ikke kan ta tilbake. Og det som jeg er stoltest av i forhold til Garbage, er at vi har aldri såret hverandre. Vi har alltid behandlet hverandre med respekt, vi har jobbet tett sammen og kompromissert med hverandre for bandets beste. Så vi ble enige om å ta en pause, som ble mye lenger enn vi hadde tenkt – av flere grunner. Min mor ble diagnosert med demens, og døde halvannet år senere. Det tok fullstendig knekken på min kreativitet og mitt ønske om å drive med musikk. Jeg fikk en jobb i TV-bransjen, mens Butch fikk en baby. Livet tok over, Garbage var plutselig ikke lenger det viktigste for oss. Før vi visste ordet av det, var fem år passert.
– Hvordan fant dere tilbake til hverandre?
– Et vennepar av oss hadde tragisk nok mistet sin seks årige sønn Pablo til kreften, og jeg ble bedt om å synge i minnestunden, noe jeg tok som en stor ære. Jeg sang David Bowies «Life On Mars», det var en av Pablos favorittsanger. Butch var også der, og etter at hele seremonien var over, gikk vi ut og tok noen drinker. Han sa ‘Det var så godt å høre stemmen din – jeg har savnet å høre deg synge. Vi burde lage musikk sammen, det er hva vi er skapt for å gjøre.‘ Jeg var helt enig, jeg verket etter å lage ny musikk. Han ba meg ringe Steve, så skulle han ringe Duke Erickson. Som sagt så gjort, begge de to var helt med, og etter fem lange år med mye tristesse var vi i gang igjen. Og det føltes så riktig, så naturlig, som om vi aldri hadde vært fra hverandre.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2017