01.-03.mai 2014, Trezzo, Italia
På et avsides industriområde i utkanten av Trezzo, en liten landsby beliggende i ødemarka mellom Bergamo og Milano, kan du med litt innsats finne konsertstedet Live Club, et arena med plass til ca 1500 sjeler, og åsted for den aller første Frontiers Rock Festival, arangert av det italienske plateselskapet Frontiers og utelukkende med band fra egen stall. Dette er nok en stuntrapport skrevet fortløpende på stedet, med en sjarmerende promille og totalt uten faktasjekk underveis.
Tekst og foto: Geir Amundsen
TORSDAG 01.MAI
På grunn av godt vær, sol, billig øl, godt selskap og lange køer i akkrediteringen gikk vi dessverre glipp av de første to bandene, svenske State Of Salazar (8) og minst like svenske Dalton (11,6) men ifølge informerte kilder var det «helt greit».
Engelske Three Lions (3,5) hadde såvidt vi vet sin debutkonsert i kveld, men dessverre var bandets triumfess, gitarist Vinny Burns (ex-Dare, Ten) dypt begravet i lydbildet, slik at man stort sett bare hørte kompet fra bass, rytmegitar og trommer. Vokalist og bassist Nigel Bailey gjør jo en solid jobb, men det er nesten umulig å tenke på at det ser ut som om bandet bare har hanket inn en tilfeldig, middelaldrende, småfeit fyr uten hals fra en pub i England til å være frontfigur. Alle låtene var hentet fra bandets debutskive, som da hadde vært ute i snaue to uker, og responsen skyldtes i like stor grad den respekten Burns fortsatt sanker på grunn av sin fortid, som det vi faktisk hørte ut av høyttalerne. Avsluttende «Trouble In A Red Dress» var likevel såpass overbevisende at man ønsker dette bandet alt godt for fremtiden – tross alt.
Så var det tid for den engelske supergruppa Snakecharmer (4) som ikke helt har bestemt seg for om de vil være et reinhekla Whitesnake-tributeband (takket være gitarist Micky Moody og bassist Neil Murrays fortid) eller om de vil prøve å stå på egne bein, noe den selvtitulerte debuten fra i fjor absolutt bærer bud om at de er i stand til. Chris Ousey er en strålende vokalist, keyboardist Adam Wakeman (Ozzy, Sabbath, Headspace) og trommis Harry James (Thunder, Magnum) kan sine saker, og Laurie Wisefield er et solid substitutt for Bernie Marsden. Deres egne låter gjenspeiler naturlig nok bandmedlemmenes fortid, og spesielt «Falling Leaves» er en perle i stil med «Blindman» eller «Only My Soul». Likevel tok det ikke av i salen før Micky Moodys slidesolo introduserte Whitesnakes «Slow An’ Easy», og de to avsluttende klassikerne «Here I Go Again» og «Fool For Your Loving», noe som får en til å innse at det låter ikke skikkelig Whitesnake før man har Murrays boblende basslinjer i bunn. En riktig trivelig time, men jeg ser gjerne at de rister av seg Whitesnake-stempelet så man slipper å få inntrykk av at man står og ser på er opphøyd tributeband.
W.E.T. (6) har vært et av mine absolutte favorittband siden debuten i 2009, og fjorårets «Rise Up» var ved siden av The Winery Dogs mine Årets Skiver, så okey, jeg er ikke helt objektiv her. Men likevel, når man griper seg selv i å stå og glise som en idiot, riste på hodet i vantro og tørke tårer fra øyenkroken, DA skjer det noe bra på scenen. Eller så trenger jeg psykolog. Anført av vokalguruen Jeff Scott Soto og den utrettelige og smått geniale Erik Mårtensson var dette en times maktdemonstrasjon bestående av tolv knallåter utelukkende hentet fra bandets to studioskiver – de trenger ikke lenger lene seg på gamle Talismanklassikere når deres eget arsenal er enda bedre. Det låter så tett at man skulle tro at disse seks karene hadde spilt sammen i mange år, men det er bare deres syvende konsert, og den første siden i oktober – og med vikarierende trommis. Magnus Henriksson viser gang på gang hvilken eminent gitarist han er, ikke minst under soloen på «If I Fall» – Neal Schon, sleng deg i veggen! Allsangen på «Comes Down Like Rain» truer med å løfte taket av lokalet, og når de går av scenen etter «One Love» blir man rett og slett lei seg for at dette bandet pr nå ikke har noen som helst planer om å gjøre noe mer sammen i overskuelig fremtid.
Stakkar, stakkar Hardline (3) som skulle gå på scenen etter W.E.T. – du snakker om å hoppe etter Wirkola. Johnny Gioeli er en manisk frontfigur med knallsterk stemme, gitarist Josh Ramos kan sin strengetafsing, og låtene fra den Neal Schon-frontede debutskiva fra 1992 får brukbar respons, men Hardline vil nok på denne festivalen bli husket som det stakkars bandet som ble overkjørt og inneklemt mellom W.E.T. og Tesla. Ekstra trekk for lange keyboard- og trommesoloer på en times festivalgig.
Første festivaldags headlinere var Tesla (5) som hadde flydd over fra USA kun for denne ene konserten, og ble mottatt som helter. Jeff Keith er en sprudlende personlighet både på og av scenen, og har en av rockens mest karismatiske stemmer, selv om den tidvis er mer skingrende nå enn på 80-tallet. Frank Hannon har inntatt rollen som bandets gitarhelt, selv om hans unge makker, seminorske Dave Rude (eller Bergerud, som han egentlig het, fortalte han oss i baren før konserten) en en minst like habil gitarist. Med unntak av «Bust A Nut» et samtlige skiver representert på setlista, med et lite fokus på «The Great Radio Controversy» i konsertens første halvdel, med «Hang Tough» og «Heaven’s Trail», og en ljomende allsangversjon av «Love Song» senere – den høyeste allsangen var pussig nok på gitarintroen! Vi fikk også to smakebiter fra den kommende skiva «Simplicity» («MP3» og «Ricochet») men det ble et lite hvileskjær for et publikum som etter åtte timer på beina ikke var så veldig klare for å høre noe nytt og ukjent. Det tok seg derimot voldsomt opp på slutten med en heidundrende trippeldose fra debutskiva. «Modern Day Cowboy» er en av de beste låtene som kom ut av California på 80-tallet, Tesla har forlengst adoptert «Little Suzi» som sin egen låt, og avsluttende «Cumin’ Atcha Live» sitter som ei brannøks i pannebrasken.
FREDAG 02.MAI
Det var på ingen måte fullt i lokalet da fredagens første band, Adrenaline Rush (3,5), entret scenen i 15-tida. Dette er et svensk band som Erik Mårtensson har tatt under sine vinger og produsert debutskiva for, og det låter forsåvidt friskt og energisk. Bandnavnet forplikter, og de har helt tydeligvis jobba med det visuelle sceneshowet. Deres kvinnelige frontbabe ser fullstendig killer ut, og hun oppfører seg som en verdensstjerne på Wembley Stadium, problemet er bare at hun låter som en gneldrete Minni Mus på amfetamin. Hu får Gwen Stefani til å høres ut som Lemmy. Og når man bare har en halvtime på scenen, hvorfor kaster man da bort dyrebare minutter på å covre Rainbows «Long Live Rock N Roll»?
Et band som derimot overhodet ikke har jobbet med det visuelle, er Moonland (3) fra Estland, som til høsten kommer med skive produsert av Alessandro Del Vecchio. Også disse har en kvinnelig vokalist og frontfigur, men kontrasten kunne knapt vært større med Moonlands keitete, bebrillede Lenna Kuurmaa som blir stående litt usikker mens hun ikke synger, kontra Adrenalin-frøkna som kaster seg rundt, poserer, flørter og tørrjokker. Men Leena vinner lett vokalmessig selv om hu ikke er noen Mariah Carey hu heller, og oss gutta synes faktisk hu var lekrere enn svensken. (Okei, det får være nok om utseendet til vokalistene – pussig hvordan man sporer av når det er frøkner som disse.) Men musikalsk var ikke dette det helt store – det ble litt tam og kjedelig AOR, og bandet virket særs urutinerte og usikre på scenen. (Og urutinerte er de, dette var debutkonserten.) Likevel interessant nok til at skiva skal sjekkes ut når den blir utgitt i oktober.
Et av helgens spenningsmomenter knyttet seg til vår egen Tommy La Verdis retur til rockescenen med sitt prosjekt L.R.S. (5) sammen med The Storm/Hardlinegitarist Josh Ramos og Von Groove-trommis Michael Shotton, med hjelp av Alessandro Del Vecchio på keyboards. Tommy har ikke stått på scenen med et rockeband i ryggen på over 20 år, dette var L.R.S. debutkonsert, men han så ut til å ha det forrykende festlig med en gang han kom løpende på scenen, barbeint og solbriller. Stemmen kan ingen ta han på, han synger som en gud og er ikke noe dårligere enn i 21 Guns-tida, selv om han har slurvet med å lære seg tekster. Vi fikk fire låter fra L.R.S.s debutskive, deriblant singelen «Living 4 A Dream», tittellåta og den aldeles glimrende «Universal Cry» før de gikk inn i en medley fra bandmedlemmenes fortid. The Storm-låta «I’ve Got A Lot To Learn About Love» var det ikke så mange i publikum som hadde hørt, heller ikke Tommy La Verdi, for Del Vecchio ble plutselig tvunget til å overta vokalen her. Heldigvis kunne Shotton overta mikrofonen på Von Groove-låta «Once Is Not Enough», men konsertens høyeste jubelbrøl ble forbeholdt «Knee Deep» fra 21 Guns. Tommy var dypt emosjonelt beveget på slutten, og ingen andre artister brukte like lang tid på å signere skiver, ta bilder og prate med fansen etter konserten.
Nok et scenecomeback sto så på programmet. Gitarguden Jake E Lee (ex-Ozzy) har ikke spilt i Europa siden tidlig 90-tall, da med Badlands. Skiva til Red Dragon Cartel (2) var ikke mye å skryte av, men vi hadde et håp om at Jake & co kunne gjøre noe seriøs kjerringreising på scenen. Men dessverre ble dette en liten katastrofe, av mange årsaker. Allerede i åpningslåta, Ozzys «The Ultimate Sin» var gitaren så høy og skarp at den overdøvde alt annet, men likevel var gitarlyden grøtete. At den overdøvde vokalen gjorde ikke så mye, for selv om Darren Smith er en særs trivelig kar og stortrives i rampelyset som frontmann, så når han ikke opp til anklene til orginalvokalistene på låtene de fremfører, det vil si Ray Gillen, Ozzy Osbourne og Robin Zander. Klasseforskjellen er enorm. Dette låt totalt sett så krise at jeg orket ikke høre mer enn et par låter før jeg måtte ut og hvile ørene i fem minutter, og så inn igjen og plage seg igjennom et par låter til. Hadde det ikke vært for publikums respons på en anstendig versjon av den avsluttende «Bark At The Moon», ville dette blitt en soleklar ener. Gleden over å faktisk se Selveste Jake E Fucking Lee på scenen igjen ble fullstendig drept av helhetsinntrykket. Jake, du er en legende, og den times lange praten vi hadde i januar er kanskje det festligste telefonintervjuet jeg noengang har gjort, men du må snart skjønne at det funker ikke med dette bandet. Darren må ta sin hatt og gå, og send resten av bandet på dør i samme slengen. Ring John Corabi, allier deg med Jack Blades eller Kip Winger, du både kan, og fortjener, så ufattelig mye bedre enn dette.
En mann som virkelig leverer 100% hver gang, er Erik Mårtensson, The King Midas of AOR. Etter å ha blåst hodet av meg som gitarist i W.E.T. i går kveld, kommer han i dag med sitt eget Eclipse (5) og blåser hodet av oss nok en gang, denne gang som vokalist med et skattkammer av energiske og fengende låter fra øverste hylle, det vil si de to nyeste skivene, med fokus på «Bleed & Scream». Mannen boltrer seg i rampelyset, synger som en gud og er en virvelvind på scenen, med sin faste våpendrager Magnus Henriksson på gitar – nok en mann jeg bare får mer og mer sans for. Hans melodiøse og flytende soloer er et lite høydepunkt i hver eneste låt. Tross massive lydproblemer med vokalen (Erik bytter mikrofon minst tre ganger i løpet av de første par låtene) er det en fryd å overvære dette, og et litt overraskende høydepunkt var «A Bitter Taste», en låt jeg på mystisk vis har klart å overse på den fortsatt nyeste skiva «Bleed & Scream», som også var representert med tittellåta og «Wake Me Up». Den tilmålte timen går altfor fort. Eclipse sparker ræv.
Det nordiske temaet fortsetter idet danske Pretty Maids (4,5) går på scenen. Fra å være et band på siste vers for 5-6 år siden, har de virkelig hatt en renessanse med sine to nyeste og glimrende skiver «Pandemonium» og «Motherland», og populariteten har økt tilsvarende – det var overraskende mange i Pretty Maids-skjorter i publikum. Og det er lettere absurd at et band leverer bestenotering 29 år inn i karrieren. Bandet er i praksis grunnleggerne gitarist Ken Hammer og vokalist Ronnie Atkins, de andre tre er og blir backingmusikere, selv om Pretty Maids er eneste band denne helga med eget og forhøyet trommepodium. Første halvdel av settet domineres av de nyere låtene, «Rodeo» og «Yellow Rain» fra 1987 er unntaket som femte og sjette låt. Den splitter nye «My Soul To Take» er en sykt fengende liten perle som står i full kontrast til bandets hardere låter – ikke mange band kan velge setlist utifra om de spiller en AOR-festival eller Wacken! Og selv om ikke alle fikser Atkins vokalstil, kan ingen nekte for at han gir jernet 100% på hver eneste låt. Mot slutten løftes stemningen optimalt med allsangsperla «Little Drops Of Heaven» for en avsluttende 80-tallstrippel med «Back To Back» og tittellåtene fra de to første skivene «Red Hot & Heavy» og «Future World».
Stryper (4) var overraskende vitalt og fresk med tanke på at jeg ikke hadde noe som helst forhold til bandet, med unntak av et opptak av låta «Soldiers Under Command» på en C-60 for et kvart århundre siden, og deres evinnelige mas om Jesus har gjort at jeg har ignorert de i alle år. Men det kan ikke nektes for at Michael Sweet er en glimrende vokalist og frontmann, og gitarist Oz Fox kan sine saker. Litt overraskende å høre Judas Priests «Breaking The Law», men snodig mange band inkluderte en coverlåt denne helgen. Vi sviktet Stryper og forlot lokalet etter en halvtime da behovet for fast føde ble for intenst, men med et positivt inntrykk.
LØRDAG 03.MAI
Sista dag var smekk utsolgt, og det var atskillig trangere i lokalet enn kvelden i forveien. Vi prioriterte lunch i Bergamo fremfor åpningsbandet Crazy Lixx – med et slikt bandnavn er det umulig å ta de mer seriøst enn Steel Panther. Vi rakk derimot selvsagt helgas eneste norske innslag, vår alles kjære Issa (3,5) som leverte et kjapt halvtimes og sekslåters bidrag. Fru Martin er uten tvil helgas beste kvinnelige vokalist, og ser ut til å hygge seg på scenen – responsen er upåklagelig med tanke på at klokka knapt har bikket 16:00, og de siste dagers rølp begynner å tære på publikum nå.
Jeff Scott Soto (4,5) gjør sin andre opptreden for helga, men kommer litt skjevt ut med festivalens første forsinkelse som forplanter seg videre resten av kvelden, og åpningslåta fra hans nye Soto-prosjekt er atskillig hardere enn hva man er vant til fra hans strupe. Men han kommer kjapt på skinner igjen – han har en katalog som spenner fra funkrock til ballader til knallhard rock, men fokuset var på solokarrieren (med en gjesteopptreden fra Night Rangers Joel Hokstra) inntil han introduserte en Talisman-medley som inkluderte det meste. Fra «Break The Chains» og «Just Between Us» til «Day By Day» og «Frozen», men høydepunktet for de aller fleste var nok allsangfavoritten «I’ll Be Waiting»‘ som fikk stemningen i taket. Han ble egentlig kjeppjaget av scenen av arrangørene på grunn av forsinkelsen, men ignorerte det og peiset på med «Stand Up», kjent fra Rock Star-filmen. Publikumsresponsen etterpå var generelt meget positivt – dette rocka tøffere enn de fleste hadde regnet med på forhånd.
John Waite (4,5) hadde man gledet seg til, og de som trodde at han var en avdanka puseballadesanger fikk nok en overraskelse når han kommer på med et rocka bandtrio i ryggen – ingen keyboards, kun bass, trommer og en gitar i hendene på ex-Alice Cooper-mann Keri Kelly. Waite selv nærmer seg seksti, men hans varme og inderlige stemme er stadig intakt. «Change» fra hans solodebut slår an tonen, før «Back On My Feet Again» fra hans tid i The Babys fikk armene i været. (Og burde ikke det bandet hett The Babies for å være grammatisk korrekt?) Også hans tid i Bad English ble naturlig nok inkludert, men her ble savnet av en keyboardist skrikende. Waite synger første verset på «When I See You Smile» og prøver å dra i gang allsangen blant publikum, men det ramler litt sammen uten et komp. og når bandet kommer inn, blir det en for rocka versjon av en AOR-ballade til at det føles riktig. Det låter bedre på «Best Of What I Got», men også her savner man keyboards. Dagens første gåsehud kom derimot under en nydelig versjon av hans største solohit, «Missing You», før vi fikk mere The Babys-låter i form av «Every Time I Think Of You» og «Head First». Også Waite inkluderer en totalt urelatert coverlåt i settet sitt, Zeppelins «Whole Lotta Love». Det er forsåvidt «interessant» å høre John Waite tolke Robert Plant, men jeg ville heller hørt noe fra hans egne gromskiver som «Rovers Return» eller «Mask Of Smiles».
Ut ifra antall t-skjorter hadde Danger Danger (4) mange fans i salen, og uansett hva man ellers synes om bandet, må det innrømmes at de lager liv og stemning, mye takket være sin energiske frontmann Ted Poley, selv om jeg stadig ble minnet om Michael Starr fra Steel Panther. De har en fantastisk gitarist i Rob Marcello, men generelt synes jeg dette blir litt for platt og enkelt musikalsk (noe som ble veldig åpenbart da neste band gikk på). Setlista hadde nesten utelukkende fokus på de to første skivene, og Danger Danger vet utmerket godt hva fansen vil høre – og gir dem akkurat det, her tas ingen sjanser. Ikke helt min greie, men de leverer jo, det skal de ha.
Musikalsk sett valser Winger (5) over samtlige andre band denne helgen – det er ikke mange trommiser som matcher Rod Morgenstein, eller gitarister som topper Reb Beach. Og hva skal man si om hovedmannen? Når jeg blir stor, vil jeg bli Kip Winger. Han har publikum rundt lillefingeren fra det øyeblikket de kjører i gang showet med «Midnight Driver Of A Love Machine», åpningssporet fra den nyeste skiva «Better Days Comin'», han synger dritbra, spiller bass (og keyboards der det trengs) og har en naturlig autoritet på scenen. Men ingen i publikum skjønte hvem som hadde overtatt gitarist John Roths plass denne kvelden – en liten småfeit kar med caps og helskjegg som så mest ut som en roadie, men han gjorde vikarjobben helt greit. Winger kjører videre med to av kremlåtene fra debuten, «Madeleine» og «Hungry», før de tre skivene fra denne siden av årtusenskiftet besøkes, med bandets kjappeste låt noensinne, «Rat Race», først ut fra startblokka. Kippern setter seg ved keyboardet for en versjon av deres forhatte/ elskede powerballadehit «Miles Away» som får kanonrespons fra publikum, i likhet med påfølgende «Headed For A Heartbreak». Stemninga øker ytterligere under hurralåtene «Can’t Get Enough» og «Easy Come Easy Go» pluss «You Are The Saint, I Am The Sinner», alle tre fra 1990-skiva «In The Heart Of The Young», før det hele rundes av med klassikeren «Seventeen» (eller som de sang på oppdaterte refrenget ‘She’s only fortythree‘). Dette var svinebra. (Intervju her!)
Aller siste band ut var nok et amerikansk band som har flydd ekstra over fra California kun for denne ene konserten, og Night Ranger (5,5) ble tatt imot som helter. Jeg kan ikke huske å noensinne ha sett et band som er så fordømt dyktige på scenen som Night Ranger. De ser ut til å fryde seg over å stå på scenen i Trezzo, de gliser ustoppelig fra øre til øre, flørter med publikum og pisker opp stemningen – alle sammen, hele tiden! Og Jack Blades er en storartet frontmann – til tross for at han er bundet til mikrofonstativet mens han spiller bass, så hvirvler han rundt, bandmedlemmene er i konstant bevegelse og bytter plass på scenen. Og klart at en slik ekstrem spilleglede smitter over på publikum! Kjernen i bandet, dvs Blades, trommis Kelly Keagy og gitarist Brad Gillis har spilt sammen siden tidlig 80-tall, og det har naturlig nok gjort de til et særdeles samspilt band, og spesielt synkronløpene til Gillis og Joel Hokstra (Rockens blideste mann!) imponerer. Låtmessig fokuserer de på sine tre første og største skiver med ti av femten låter, men også tittelsporet fra den kommende skiva «High Road» ble luftet, for andre gang noensinne, og den låt selvsagt som en gammel klassiker. Keagy er og blir bandets balladesanger, og kommer nå og da frem fra slagverket sitt for å overta mikrofonen på «Sentimental Street», melislåta «Goodbye» og naturlig nok «Sister Christian». Jack Blades’ tid i Damn Yankees blir markert med både «Coming Of Age» og «High Enough», mens de under avsluttende «Don’t Tell Me You Love Me» klarer å slenge inn et vers og et refreng av Deep Purples «Highway Star». Det gnistret av Night Ranger denne kvelden, og det var forrykende festlig å både se og høre de, selv for de som på forhånd ikke hadde noe særlig forventninger eller forhold til bandet. Men de satte et heidundrende og verdig punktum for en nyfødt festival som vi allerede gleder oss som unger til å overvære også neste år – men da gjerne på en litt mer urban beliggenhet.
