Eagle Vision
Foreigner var fortsatt et ferskt og ungt band som kun hadde gitt ut én skive, den selvtitulerte debuten ett år tidligere, da de kom til London for å spille denne utsolgte konserten på prestisjefylte The Rainbow – et lokale hvor Thin Lizzy filmet «Live And Dangerous», og både Iron Maiden, Genesis, Yes, Queen, T.Rex og The Ramones har gitt ut liveskiver/videoer herifra. Ikke minst var dette hjemmebane for halvparten av Foreigners medlemmer, som nå kom hjem til England med en hitskive i bagasjen for å spille for venner og familie for første gang – klart at de fyrte på alle sylindere her!
I 2019 er vi blitt så vant til å høre Foreigners hitsingler og ballader på radio at det er fort gjort å glemme at de var et svett og jordnært rockeband i starten av sin karriere, og det er denne utgivelsen en effektiv påminner om. Ut ifra 1978-standard er dette hard gitarbasert rock, selv om sekstetten også hadde keyboardist Al Greenwood i rekkene, og ikke minst multiinstrumentalisten Ian McDonald, med en fortid i King Crimson, så merkelig det enn høres ut i dag. Men hovedfokuset er naturlig nok på vokalist Lou Gramm, i dag anerkjent som en av sjangerens aller beste vokalister gjennom tidene, og gitarist og låtskriver Mick Jones, som er eneste gjenværende orginalmedlem i den utgaven av Foreigner som fortsatt spiller konserter.
Men det mest interessante med «Live At The Rainbow ’78» er at vi her kan se orginalbesetningen fremføre låter som Foreigner sikkert ikke har spilt siden tidlig 80-tall – drar du og ser de i 2019 for du nærmest utelukkende hitparaden. Her får du derimot hele debutalbumet, inkludert de mer obskure låtene som bare hardcorefans kjenner pr idag, pluss to låter fra andreskiva «Double Vision» som på det tidspunktet enda ikke var sluppet – og det er dermed litt spesielt å se Foreigner spille de vordende monsterhitene «Hot Blooded» og «Double Vision» uten at publikum i salen kjenner låtene engang.
Foreginer spiller fortsatt «Cold As Ice», «Feels Like The First Time» og «Starrider» på sine konserter, og uventet nok er det sistnevnte som stikker seg ut som et musikalsk høydepunkt på denne utgivelsen. På studioskiva er dette en helt ok låt som Mick Jones tar vokalen på, men i denne psykedeliske liveversjonen strekker den seg over 11 minutter, og vokser fra en fløyteintro (og mellomparti) ved McDonald via en lang Hammondorgelsolo fra Greenwood til et crescendo med en gnistrende gitarsolo fra Jones, godt supplementert av trommis Dennis Elliott og bassist Ed Gagliardi, som forøvrig døde i 2014. Det er nesten utrolig at dette er samme band som seks år senere skjenket oss sviskeperlen «I Want To Know What Love Is»!
Lyden er klar og tydelig, og bildet er atskillig bedre enn man kunne forvente seg av et over 40 år gammelt opptak. Dessverre er det ikke noe bonusmateriale, men likevel er dette vel verdt å anskaffe – ikke bare på grunn av den innlysende musikalske kvaliteten, men også som et rent rockehistorisk dokument.
5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 15.mars 2019