RCA Records
«Medicine At Midnight» er tiende album i rekken til Foo Fighters og det er endelig her etter å ha blitt utsatt på grunn av tingenes tilstand i verden. De har denne gangen også fått med seg produsent Greg Kurstin som har jobbet med bandet tidligere og vet hva de er ute etter i sounden sin. Albumet markerer også en retur for bandet som tok seg en pause etter forrige album som kom ut i 2017.
Albumet åpner med låten «Making a Fire» som like godt sparker i gang med gospelkoring fra start av. Litt overraskende, og jeg kan ikke si at jeg helt likte det jeg hørte. Låten ellers er en slags poppa rockelåt med koring i refrenget. Dave Grohl sa før albumet kom at det ville være et slags poppa rockealbum som nesten skulle være dansbart og det kan nok stemme.
Så er det en av de tre singlene fra albumet sin tur til å vise seg fram – «Shame Shame». Også her er det helt klart poppa, dansbar rock som er målet. Det er fløte-smooth produsert og det høres ikke særlig spennende ut for å være ærlig. Låten er fengende og så absolutt en radiovennlig singel-låt, så jeg kan godt forstår at dette har vært en av singlene. Men låten klarer liksom ikke helt å dra meg med i noen slags form for ekstase over ny musikk fra Grohl og co. Neste låt gir håp om noe litt mer ektefølt, med en funky gitarintro som kan gi assossiasjoner til Red Hot Chili Peppers. Litt bedre dette så absolutt, men heller ikke mer enn det.
Så får vi singel nummer to fra albumet i form av låten «Waiting On A War». Her snakker vi klassisk Foo Fighters og den høres veldig lik ut mye av det vi kjenner fra gjengen. Denne vil nok fans av Foo Fighters elsker og jeg ser denne gjøre det godt fra scena en gang i framtiden. Problemet med akkurat denne sangen er at den aldri tar helt av og det skuffer stort. Det blir noe uforløst med hele låten.
På tittelsporet må jeg faktisk sjekke om det faktisk er Foo Fighters jeg hører på og ikke en gammel Madonna-låt som har lurt seg inn i spillelisten, fordi dette oser det 80-talls pop av. Så får jeg samtidig litt «Let’s Dance» av David Bowie-følelse av låten. Funky og spennende låt faktisk og så absolutt dansbar. Gjerne albumets høydepunkt for min del. Veldig ulikt Foo Fighters og ganske så kult. Endelig en låt som får meg til å smile på skiva. Hvis du leser dette, så sjekk ut låten «Medicine At Midnight».
Singel nummer tre, «No Son Of Mine», markere en endring i sound på albumet, fordi her kommer plutselig rocken i fokus. Den oser av energi og rock and roll. Endelig! Her snakker vi samme språk igjen, Dave Grohl. Her får vi soloer, roping og full fyr i teltet. Denne får vi nok garantert høre live når de tar til veien igjen. De følger opp trenden på neste låt og plutselig er albumet gøy igjen. Kan det være at albumet har to sider? En popete og en rocka?
Nei, det kan det ikke. Får de dreper stemningen med å servere en sviske av en låt i «Chasing Birds». Den sørgmodig og sippete låt som ikke gjør noe nevneverdig ut av seg. «Love Dies Young» avslutter albumet og den drar tempoet litt opp igjen, uten at den helt klarer å dra meg opp fra dvalen etter forrige låt.
Totalt sett så blir dette litt kjedelig, litt pent og pyntelig, litt for radiofokusert og litt for lite som jeg tror vil tåle tidens tann.
3/6 Glenn Knudsen
Utgivelsesdato 05.februar 2021