Fem år etter at de gjorde sin forrige konsert, i oktober 2014, er endelig progpoppens supergruppe #1 tilbake med sitt tredje album, ”Third Degree”. Instrumentalistene i bandet – Steve Morse, Mike Portnoy, Dave LaRue og Neal Morse – er kanskje mer navngjetne enn deres frontmann Casey McPherson, og det er jaggu ikke mange band hvor vokalisten er den mest ukjente, men akkurat derfor valgte vi å la sangeren for en gangs skyld få komme til ordet.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Jim Arbogast
Livefotos: Anne-Marie Forker
Første forsøk på å oppnå telefonisk kontakt havarerte, men ved neste dags oppringing fikk vi en smørblid texaner på tråden.
– Beklager at jeg ikke svarte i går kveld, det var managementet som hadde surra – de trodde jeg var på østkysten, men jeg er i Texas, i en helt annen tidssone.
– Spilte ikke Flying Colors konsert nå i helga da?
– Ja, det stemmer, i Nashville. Men så fløy jeg hjem til Texas i går. Så jeg satt på et fly da du ringte.
– Det var vel første fulle konserten deres på rundt fem år?
– Riktig, vi har gjort et par korte opptredener på Cruise To The Edge i mellomtiden, men da hadde vi overhodet ikke øvd, så forhåpentligvis finnes det ikke noen videoer derifra noe sted!
– Det tror jeg du kan glemme – i disse dager kan du ikke gjøre noe som helst på en scene uten at det er ute på nett i løpet av minutter!
– Sant nok – på godt og vondt…
– Det har som sagt gått fem år siden sist dere var aktive. Når begynte dere å samkjøre timeplanene deres for å kunne samle dere for å lage en ny skive? Det er jo særs travle karer du spiller sammen med!
– Jeg mener det var i 2016 at vi første gang fikk samlet oss for å begynne å skrive låter, da møttes vi hjemme hos Steve (Morse, gitar, til daglig i Deep Purple). Vi skrev bare 6-7 låter da, og deretter tok det oss nesten to år før vi igjen fant et tidsvindu hvor alle var ledige. Da møttes vi i studioet til Mike (Portnoy, trommer, The Winery Dogs, Sons of Apollo, ex-Dream Theater) før jul i fjor hvor vi spilte inn og gjorde ferdig resten av låtene.
– Så dere møtes faktisk fysisk for å jamme og skrive i samme rom? Det er ikke demoer og MP3er som sendes frem og tilbake over nettet, mens trommene spilles inn her og gitaren der og vokalen et tredje sted?
– Litt forberedelser gjør vi – alle har noen idéer til låter, eller et instrumentalt stykke, et vers eller et refreng som vi putter i en felles Dropbox, og så har vi kanskje noen møter via Skype for å diskutere hva vi liker og hva som kan droppes. Men når vi først møtes, alle fem i samme rom, så skriver vi en ny låt pr dag. Slik har det alltid vært, helt siden vi startet. Enten begynner vi på noe helt nytt, eller så jobber vi med noen av bitene fra Dropboxen – og det er aldri en hel låt, bare et riff eller vers eller et instrumentalstykke – og lager ferdig en låt i løpet av dagen. Og vi klarer nesten alltid det, vi har aldri kassert en låt vi har jobbet med. Hvis det er tolv låter på skiva, så betyr det i praksis at vi har jobbet sammen med den skiva i tolv dager! Det er litt merkelig, men det funker for oss!
– I likhet med andreskiva ”Second Nature” (anmeldelse her!) er også ”Third Degree” (anmeldelse her!) selvprodusert av bandet. Hva er fordelene og ulempene med å jobbe med en produsent som Peter Collins (Queensrÿche, Rush, Alice Cooper), som lagde debuten med dere?
– Vel, som popfyren i bandet, så elsker jeg å jobbe med en produsent, for de har ofte mye mer fokus på vokalen og melodiene. De tenker på låta og vokalen, så fra en narcissistisk vinkling er det helt topp – produsentene prøver ofte kutte vekk alt som tar fokus vekk fra disse to aspektene.
– Men nå er du jo i band med noen av planetens beste instrumentalister, som igjen er grunnen til at mange kjøper skivene og konsertbillettene.
– Nettopp. Og Mike fungerer på mange måter som en produsent for oss, han er veldig flink til å si ifra, og så lenge han liker det vi jobber med, så kjører vi videre. Vi andre har en tendens til å stå og klø oss i hodet og lure på om det vi holder på med er bra eller ikke. Mike har et mer svart/hvitt syn på dette, og det gjør at vi klarer oss fint uten en ekstern produsent.
– Hittil er det sluppet to videoer fra skiva – ”More” og ”You Are Not Alone”. Ble de spilt inn samtidig med resten av skiva før jul?
– Nei, de ble faktisk innspilt nå i juni/juli, vi klarte å få samlet oss for et par dager da. I disse tider er det visuelle aspektet veldig viktig – selv om vi kjente ikke låtene så veldig godt enda. Hadde du sammenlignet opptak fra første session i 2016 med det du ser jeg spiller på videoen, så er det antagelig helt forskjellig.
– Men er egentlig musikkvideoer så viktige nå som vi ikke har MTV eller VH1 lenger, og det eneste stedet du kan se videoer er på youtube?
– Ja, det synes jeg. Men det er helt unødvendig å bruke hundre tusen dollar på en video. MTV og VH1 er kanskje blitt antikvariske nå, men youtube er den nye plattformen hvor fans kan oppleve band de liker. Og spesielt for oss som spiller konserter så sjeldent.
– ”Third Degree” åpner med kanskje to av de mest rocka låtene som Flying Colors noen gang har gjort. Var det bevisst å gå såpass aggressivt ut fra start?
– Rekkefølgen på låtene på skiva er det hovedsakelig Mike som har stått for, men jeg tror vi alle ville vise litt energi siden det var gått så lang tid siden sist. Og det viser seg også i bandets entusiasme for tida – vi gleder oss som unger til å spille sammen igjen!
– Apropos det, hva har du sysla med de siste fem år?
– Jeg jobber non stop med musikk. Jeg har en nettside som heter Case Sessions for medlemmer, hvor jeg legger ut ny musikk og videoer eksklusivt. Og jeg gjør også en del hjemmekonserter. Fans hyrer meg og flyr meg inn – du er fra Norge, ikke sant?
– Stemmer.
– Ja, jeg var faktisk i Norge for ikke lenge siden og spilte i et privat arrangement. Dere har et fantastisk vakkert land, forresten! Så det har vært hovedaktiviteten min de siste årene – turnere hjemme hos folk! Da er det litt Flying Colors og litt Alpha Rev i akustiske versjoner.
– Men har det blitt noe ny Alpha Rev-skive de siste år?
– Ikke i fysisk format – du kan finne ”Cas.E Sessions Volume 1” på nettsida mi og på Spotify, men jeg har en ny skive klar som bare venter på riktig tidspunkt til å utgis.
– Jeg fikk omsider sjekka ut Alpha Rev i forrige uke, og siden har kjæresten min spilt ”Sing Loud” 24 timer i døgnet…
– Haha! Beklager!
– Neida, knallfin låt! Men jeg føler jeg har hørt den mange ganger før! Var det en radiohit?
– Ja, den var faktisk på Topp 10 her i Statene, men ingen andre steder, så vidt jeg vet.
– Hvilke band, vokalister og låtskrivere var dine forbilder i starten av din karriere?
– Band som Radiohead, Pink Floyd og The Beatles, og Jeff Buckley var helt fantastisk. Jeg var en klassisk utdannet pianist i tolv år, så jeg må også nevne komponister som Mozart, Bach, Clementi og Tsjajkovskij – og så klart Beethoven. Alle disse har en finger med i spillet på hvordan jeg utviklet min musikalske sans. David Bowie har jeg også alltid elsket. De mer kreative artister som ikke var redd for å endre takten eller tonearten, som tenkte utenfor boksen og som sånn sett nesten kan kalles progressive.
– Men vi må komme oss tilbake til Flying Colors-skiva. Har du en favorittlåt som du gleder deg til å spille live?
– Au. Tja… vanskelig å si, det er så mange fantastiske låter der, men tror jeg må si ”Last Train Home”. Den har vi enda ikke spilt live. Og jeg elsker ”The Loss Inside” og ”More” – de er så morsomme å synge.
– Var det noen av de som fikk sin livedebut på konserten i helga?
– Ja, da spilte vi ”More” og ”Crawl”, og ”You Are Not Alone”. Folk har ikke hørt skiva enda, kun de to videoene, så da vil vi ikke kjøre for mye nytt. Når skiva er ute og vi begynner turnéen, så kommer vi til å spille mye nytt.
– Nå som dere har tre skiver med eget materiale, trenger dere kanskje ikke lenger å spille låter fra bandmedlemmenes individuelle CVer på konsertene?
– Nei, det var noe vi gjorde i starten av ren nødvendighet, da hadde vi bare elleve låter. Men det ble jo et ganske kult innslag, så kanskje vi plukker frem noe slikt igjen hvis vi noensinne får tid til å gjøre noen konserter utenom albumsyklusene. På kommende turné blir det fokus på nye skiva pluss noen favoritter fra hver av de to første skivene.
– Dere har en konsert til senere denne uka, i Los Angeles. Tar dere inn noe mer nytt da?
– Nei, jeg tror ikke det. Det er det Mike som styrer, så jeg får vel en mail i løpet av noen dager.
– Dere rekker vel ikke øve noe mer før den tid uansett.
– Aj. Nei. Ikke si sånt, nå fikk jeg litt angst her!
– Du nevnte The Beatles som et av dine favorittband, og jeg vet at Mike og Neal Morse (keyboards, vokal) har hatt sitt eget The Beatles-tributeband. Og på skiva må jeg si at ”Love Letter” oser av Paul McCartney.
– Ja, absolutt! Vi elsker også band som Jellyfish, ELO, Silverchair og Crowded House som alle har hentet mye fra The Beatles mer progressive sider, så hver gang vi kommer opp med en melodi som vi føler vi kan kaste masse vokalharmonier på, så blir vi sugd rett inn i den verdenen.
– På den andre siden av spekteret har dere en låt som ”Geronimo” som tidvis nesten er litt jazzy.
– Den låten kan vi i stor grad takke Dave (LaRue, bass, Dixie Dregs) for, han kjører jo også en liten bass-solo der!
– Da Flying Colors ble dannet i 2011, var du han unge ukjente singer/songwriter pop-vokalisten i et band bestående av velkjente veteraner fra proggen og hardrocken. Så hvordan ble du involvert i dette bandet?
– Det kan jeg takke Mike Portnoy for. Jeg visste det ikke, men Mike hadde fulgt karrieren min helt siden første skiva jeg ga ut, med et band som het Endochine i 2001. Mens jeg var i New York og lagde en Alpha Rev-skive, så var Mike samtidig i samme studio og lagde sin siste skive med Dream Theater (”Black Clouds & Silver Linings” fra 2009). Han hadde avtalt et møte med meg, uten at jeg ante hvorfor Mike Portnoy ville snakke med meg.
– Kjente du til Mike og Dream Theater på det tidspunktet?
– Ja, jeg hadde jo hørt Dream Theater.
– Men du var ikke fan?
– Nei, ikke blodfan, men jeg kjente til Mike, uten at jeg visste at han visste hvem jeg var. Så det var vårt første møte, hvor vi bare pratet løst og fast. Ett drøyt år senere fikk jeg høre at de var i ferd med å sette sammen et nytt band, og så etter en vokalist som også kunne skrive låter, og som kanskje kunne sette litt nye farger på denne konstellasjonen, siden Mike og Neal allerede hadde et annet band sammen, og Steve og Dave hadde spilt sammen. Mike foreslo meg, og etter at de hadde hørt på låtene mine, mente de at det var verdt et forsøk. Jeg var overbevist om at jeg kom til å bli sendt på dør første kvelden, men det gikk jo bra!
– Så hvordan utartet første audition seg? Møtte du hele resten av bandet på en gang?
– Ja. Og jeg var skikkelig nervøs. Progressiv musikk er ikke noe for alle og enhver, det var en sjanger jeg var helt fersk i, og de andre var noen av verdens beste musikere. Så jeg var usikker på om jeg hadde noe å bidra med til dette bandet, eller om jeg ville bli det svake leddet. Men det viste seg fort at min bit til puslespillet Flying Colors passet perfekt inn. Jeg fikk muligheten til å bidra med det jeg er flink til.
– Og hva vil du si det er?
– Låtskriving og melodier. Og Steves meloditeft og min meloditeft er veldig like, vi har samme innfallsvinkel. Hans soloer og min vokal snakker samme språk følelsesmessig. Og det får meg til å føle at jeg passer inn.
– Flying Colors musikk er vel ikke progrock som sådann, man kan knappest putte dere i samme bås som King Crimson eller Yes – dere har mye mer pop i miksen, og er mer melodidrevet og refrengorientert.
– Ja, sant nok. Vi har alltid fokus på låta først og fremst, men er ikke nødt til å begrense oss til tre og et halvt minutts varighet og vers/refreng/vers/refreng/refreng. Vil vi ha et instrumentalparti, så gjør vi et instrumentalparti. Og det er hva jeg elsker med dette bandet. Vi må ikke være progrock hele tiden, og vi må heller ikke holde oss til popmelodiene.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2019