Frontiers
Det italienske plateselskapet Frontiers har tråkket på gassen, og gir ut skive etter skive om dagen, og nå står First Signals fjerde utgivelse for tur. Etter en aldeles strålende debut i 2010, leverte de to skiver i 2016 og 2019 som ikke sto seg helt opp mot debuten. Med «Closer To The Edge» er «duoen» Harry Hess (Harem Scarem) og Daniel Flores (The Murder Of My Sweet, Find Me) i front for et prosjekt som leverer AOR som vi liker å høre det. Tøffe riff, gode melodier og frekke hooks.
Men så kommer det store «men»-et allerede ved første riff. First Signal har blitt et av samlebåndsprosjektene til Alessandro Del Vecchio. Han har fingrene sine i det meste som rulles ut fra Frontiers, noe plata lider under, for dette har vi så definitivt hørt før. Mange ganger! Oppskrifta er den samme som vi har hørt på prosjektene Del Vecchio skriver for. Forskjellen er stemmen som synger låtene, lyd og produksjon låter som brorparten av utgivelsene til Frontiers de siste årene. Under normale omstendigheter pleier musikerne å få en kommentar eller to på innsatsen, men når ingen er kreditert jobben, er det umulig for en stakkar skribent å vite hvem som spiller, for det hele er fullstendig pregløst.
Åpningssporet «Don´t Let It End» har et fengende refreng, og unisone gitarer og bass ligger og pumper riff i kjente spor. Litt funky gitar på introen på «I Don´t Wanna Feel The Night Is Over», samt et perkusivt trommeloop i første del av verset gir en tiltrengt endring i sporet vi er vant til, og gir oss ei catchy låt. «Irreplaceable» trekker tempoet litt ned, og på refrenget er Hess så nær Jeff Scott Soto på de lengre fraseringene at det er skummelt. Enkelte av frekvensene hans treffer akkurat som Soto til tider, og det behøver slett ikke være gærent. «One More Time» trekker tempoet helt ned til lighternivå, og har et refreng som treffer godt i øret. Veldig godt, faktisk.
«Closer To The Edge» leverer heller ikke til samme kvalitet som «First Signal» gjorde, og som poengtert innledningsvis, oppleves dette som et samlebåndsprodukt. Vi kan alle enes om at Ritz er ei veldig god kjeks, men å bli servert utelukkende den kjeksen gang på gang vil bli kjedelig og enerverende. Vi behøver alle variasjon fra tid til annen, og det bør skje endringer i «Alessandro Del Vecchio Band» annet enn på vokalistfronten. Bytt ut vokalisten, og du har et hvilket som helst annet Frontiers-band. Produksjonen låter som alt for mye av det som slippes fra Frontiers.
Bevares, låtene er gode de, og instrumenteringa er upåklagelig, men dette har vi som sagt hørt før. Snart kan jeg kjøre copy/paste på anmeldelsene fra Frontiers også, og det har jeg ikke lyst til, for vi vet godt hva de er i stand til å gi ut. Vi ligger som oftest på øvre halvdel av øyne på terningen på utgivelsene, så visse forventninger må vi få lov til å ha.
3/6 | Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 08.april 2022