Etter at Nottingham det siste tiåret har etablert seg som AOR-fansens svar på Mekka, har vi i 2014 kommet frem til den aller siste Firefest. Festivalen hvor folk uten skam sprader rundt med t-skjorter med Giuffria, Dokken og Black N Blue, hvor Steve Perry er Gud og den utrettelige arrangør Kieran Dargan er den Hellige Ånd. Det følgende er nok en stuntrapport skrevet fortløpende på stedet, med en stadig stigende promille og ingen faktasjekk.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Sean Larkin
DAG 1 – FREDAG
Ironisk nok var det kun i det siste året av Firefests eksistens at interessen hadde vokst seg så stor at det var utsolgt månedsvis i forveien, og tre hele dager med syv band hver dag. Åstedet er stadig Rock City, et ypperlig konsertlokale med fire godt betjente barer som gjør at man aldri trenger stå lenge i kø, og et hensynsfullt og jovialt publikum på ca 2500 fra rundt 70 forskjellige land – skal vi tippe at rundt 100 av de var nordmenn? (Hei til dere, forresten!)
Først band ut, Angels & Kings, var blitt stemt frem blant band uten platekontrakt til å få lov til å åpnet ballet i år, og gikk på scenen 13.30. Grunnet lang kø og kluss i akkrediteringen rakk vi dessverre ikke mer enn siste låten (Het den virkelig «Kings Of Norway»?? Eller kanskje «Kings Of Nowhere»?) av bandets drøyt 20 minutter lang sett, men det låt da ikke så verst – en type melodiøs Accept-type hard rock, kanskje?
Deretter er det klart for Redrum (3) fra Hellas, med tyske Michael Bormann ved mikrofonen. Dessverre var det fortsatt såpass dårlig lyd i salen at det var vanskelig å få noe større inntrykk av låtene, men generelt er dette bandet som røska ut av Los Angeles i 1989, både musikalsk og ikke minst visuelt – de har tviholdt på stilen i 25 år. Jeg kan ikke huske sist jeg så et like gjennomført langhåra band, komplett med rotpermanent og bandanaer. Norgesvennen Herr Bormann er som alltid en bunnsolid vokalist med en sterk stemme, og gjør en fin figur som frontmann. Lydmannen må beklageligvis få hovedskylden for en såpass laber karakter, men man hørte bare bass og stortromme, gitarene var ulne og vokalen druknet i lydsmørja.
Årets norske representanter var våre fingerferdige venner i Circus Maximus (5) fra Oslo, som ved første øyekast kan virke ganske malplassert på en festival som først og fremst fronter AOR og melodiøs hard rock. Men spesielt på sin fortsatt nyeste skive «Nine» har de nok av låter som bør kunne gå rett hjem også blant Rock Citys godt voksne publikum ikledd t-skjorter med obskure AOR-band – de er virkelig i ferd med å riste av seg stempelet som Norges Dream Theater. Teknisk er det ingenting å ta dette bandet på, alle sammen er fremragende instrumentalister, og spesielt Mats Haugen tryller frem de lekreste soloer fra sin 7-strengs Ibanez og bekrefter inntrykket av at her har vi med Norges beste gitarist å gjøre. Responsen litt lengre bak i salen var litt avventende, dette er tidvis intrikate låter som du ikke tar umiddelbart ved første gjennomhøring, men de hadde tydeligvis sine entusiastiske fans i salen. Ellers ble kanskje dette litt for progressiv metal for den gjennomsnittelige Firefestdeltager, selv om de gjorde et knallbra inntrykk og vervet utvilsomt nye fans. Det var stas å være nordmann i Nottingham denne ettermiddagen.
Engelske Shy (1,5) ga ut et par bra skiver på slutten av 80-tallet, og spesielt «Excess All Areas» har blitt en kultklassiker av dimensjoner. Bandets gitarist Steve Harris døde av en hjernesvulst i forfjor, og to yngre erstattere var blitt hanket inn for å komplementere de to originalmedlemmene; Nigel Tufnel-kloningen Roy Davis på bass og «vår egen» Tony Mills, (ex-TNT) som for anledningen er tilbake på vokal. Forventningene var store, men dessverre, dette låt helt smertefullt. Det var flere åpenbare grunner til at TNT sparka Mills, ikke minst at vokalen hans er skingrende og falsk. I kveld burde det vært bedre, Shy-låtene er tross alt laget for hans stemme, i motsetning til de eldre TNT-låtene. Men når man griper seg selv i å stå og skjære grimaser igjennom de første to låtene, vet man at de har kommet skjevt ut – og de kom aldri inn i det igjen, selv om enkelte låter skal få Godkjent, og det så ut som om bandet hadde det moro på scenen, med unntak av Mills som virket veldig utilpass – men han har riktignok aldri vært noen David Lee Roth på scenen. Problemet var at hele bandet hanglet, det låt ustemt og uforberedt, og da hjelper det ikke at man faktisk har en liten håndfull knallåter på reportoiret, som «Emergency», «Can’t Fight The Nights» og kveldens største takras, «Break Down The Walls». Men det var likevel hender i været og forholdsvis bra respons, så mulig at undertegnede er i mindretall. En gedigen skuffelse.
Så var det svenskenes tur. The Poodles (?) hadde ikke vært på scenen i mange minutter før det var åpenbart at hvis man skulle rekke å få seg noe middag denne dagen, så hadde man sjansen nå. Rock City selger ikke mat, og i løpet av en hel festivaldag må man før eller siden ut av lokalet for å få seg noe fast føde. Synd for The Poodles, (som visstnok var knallbra!) men bra for den glimrende indiske restauranten Mogal-e-Azam (5) rett nede i gata – deres Chicken Tikka Masala var muligens kveldens høydepunkt! Vi kom tilbake til Rock City halvveis i settet til Ten (2,5), noe som umiddelbart fikk meg til å angre på at jeg ikke tok meg tid til dessert. Frontmann Gary Hughes er en flink låtskriver, men vokalen hans er så flat og kjedelig at han dreper all entusiasme i salen. Han synger ikke falskt, men han eier ikke sangstemme. Vi fikk likevel litt utbytte av de to avsluttende låtene, Thin Lizzy-pastisjen «Red» og «The Name of the Rose».
Kveldens headlinere var svenske H.e.a.t. (5) som har blitt Firefests egne kjæledegger etter tre tidligere opptredener, og vant suverent kampen om flest t-skjorter i lokalet. Og maken til energibomber er det lenge siden jeg har sett. Spesielt frontmann Erik Grönvall er hyperaktiv, hopper opp og ned og gir 110% hele veien, mens han samtidig leverer vokalprestasjoner fra øverste hylle – den fødte rockestjerne. (Gutten vant faktisk svensk Idol for noen år siden, etter å ha cruiset seg igjennom konkurransen med å synge nesten bare Maiden og Skid Row-låter.) Og de fikk kjapt stemningen i taket, med full allsang på refrengene, noe disse låtene er skreddersydd til. Man stusset litt da de slang inn et vers og refreng av «Highway Star» i en annen låt – vi så Night Ranger gjøre akkurat det samme i Milano i vår. Som en hyllest til nylig avdøde Firefest-helt Jimi Jamison, gjorde de også Survivors «Rebel Son» på tampen – bassist Jimmy var i Jamisons backingband på siste Firefest-opptreden. Ganske utrolig at et band de færreste nordmenn har hørt om, kan få et fullsatt lokale med 2500 folk til å ta så inni hampen av. Skal man spikke fliser, kan man alltids si at Grönvall har ikke helt lært det med dynamikk i vokalen enda, han er skrudd opp på 11 hele tiden – og han klarer selvsagt ikke å motstå fristelsen til å stagedive ut i publikum! Bassist Jimmy er også et fornøyelig skue, han ser ikke ut som han er en dag over fjorten, og man griper seg i å lure på om foreldrene hans vet at han drikker øl og har tatoveringer. H.e.a.t. var en opptur for de aller fleste, og slitne men smilende folk forlot salen på tampen av Dag 1.
DAG 2 – LØRDAG
Allerede i 13-tida var vi i gang med Dag 2, hvor Rage Of Angels (4) dro showet i gang. Disse godt voksne karene fra England har gitt ut en helt fin AOR-skive med gjestevokalister som Danny Vaughn og Lee Smalls, men ingen av disse sto på scenen denne helgen – mikrofonen ble overlatt til en Rick Chase, som gjorde en helt grei jobb, til tross for at han tydeligvis sto og leste tekstene fra scenegulvet, og hele bandet bar preg av at de ikke var spesielt scenevante. Rapportene sier at bandet bare hadde hatt en eneste øving sammen med kveldens vokalist. På tampen fikk de storfint besøk av selveste Tommy Denander på gitar, dessverre rakna denne låta litt underveis og sporet av i en jam hvor ingen helt visste hva de skulle gjøre videre, og bandet sto og tittet på Denander for å la ham ta kontrollen – som han vanligvis gjør. Det var likevel en trivelig drøy halvtime i selskap med Rage Of Angels, fin start på dagen. Men øve litt mer, karer. Øve. Så blir dette knallbra!
Du skal være temmelig løkrull og AOR-nerd før du på forhånd har noe inngående kjennskap til neste band, amerikanske From The Fire (4,5) – et av tidenes mest obskure kultband innen sjangeren. Men siden dette er en festival for verdens mest hardkokte AOR-nerder med full oversikt over obskure kultband, ble From The Fire mottatt som hjemvendte helter med full allsang her og der. Mange ville kanskje dra kjensel på den korpulente Rob Halford-kloningen på høyre scenekant; den semi-legendariske Gillan-bassisten John McCoy som fortsatt ser nøyaktig ut som han gjorde på tidlig 80-tall, selv om skjegget er gråere og leverflekkene har inntatt den glattbarberte skallen. Men solbrillene er på plass! Og gitarist Tommy Lafferty er kanskje litt mer kjent fra et annet obskurt band, Voodoo X med Jean Beauvoir i spissen. Sceneshowet ble naturlig nok en smule statisk når de har en lystig vokalist som er lenket fast til et keyboard på venstre ving, en kar som var usannsynlig glad for å være her! Men musikalsk var dette en særs positiv overraskelse. Det låt samspilt og tett, med bra lyd og låter som satt rett i øret, til tross for at dette visstnok var bandets første konsert på 24 år, noe man ikke skulle tro. Fra et norsk perspektiv var det artig å få nok en gjesteopptreden fra vår alles kjære Issa, som tok vokalen på duetten «Spark And Flame». Totalt sett kjempeopptur. Memo to self; skiva må sjekkes ut!
Neste band ut var kanadiske Boulevard (4) som ga ut to skiver på tampen av 80-tallet (begynner sannelig å ane et lite mønster her!) Her snakker vi klassisk East Coast AOR, komplett med egen saxofonist (Huff. Huff!) – tidvis følte man seg hensatt til en episode av Miami Vice! Men igjen, det låt tett og samspilt, og overraskende mange i løkrullpublikummet var godt med på notene. Overraskende mange nevnte etterpå Boulevard som et av helgas absolutte høydepunkter, og bandene på Dag 2 hadde tydeligvis tatt forberedelsene atskillig mer alvorlig enn enkelte på Dag 1. Helgas mest glattpolerte og velduftende innslag, og det mest krystallklare lydbildet.
Vi gikk glipp av mesteparten av konserten til Babylon AD (4) siden man var opptatt med å gjøre et intervju, men utifra de siste 15 minuttene å dømme var dette riktig så hyggelig. Dette var et band som sto på terskelen til større ting på slutten av 80-tallet (Bombe!) men ble oppløst på tidlig 90-tall, før de kom sammen igjen noen år senere. Men det var høy stemning i salen, og tydelig at mange hadde gledet seg til å endelig få se Babylon AD på en scene. Undertegnede har null forhold til bandet, men det låt overraskende friskt og vitalt – kan minne en del om Tesla.
Så var det danskenes tur, og Pretty Maids (5) ble dagens soleklare vinnere. Etter å musikalsk ha blitt ømt strøket over håret den første delen av dagen, var det deilig å få en knyttneve i kjeften! Åpningsduoen «Mother Of All Lies» og «Nuclear Boomerang» fra de to nyeste skivene satt som en øks i pannebrasken, og det var et sjokk å høre låter skrevet etter 1991. Selvsagt fikk vi også låter fra 1987-klassikeren «Future World», representer ved deres eneste MTV-hit «Love Games», «Rodeo» og den avsluttende tittellåta, men Pretty Maids beviste grundig at de har mer enn nok av krutt i arsenalet til at de ikke trengte å lene seg på 80-tallsmaterialet; låtene fra de nyere skivene (etter revitaliseringen i 2010) gikk like bra hjem i salen. Pretty Maids er et av de få band som har materiale til å bli godt mottatt både på metalfestivaler og på AOR-festivaler, og perler som «Little Drops Of Heaven» og «My Soul To Take» ville neppe skapt like høy allsang på Wacken – men i Rock City var det manna fra himmelen. En nydelig coverversjon av Phil Lynott/John Sykes «Please Don’t Leave Me». Vokalist Ronnie Atkins ser som alltid ut til å gi 110% – når han tar i er kanskje ikke vokalen hans noe for enhver, men innsatsen kan ingen ta ham på, selv om stemmen ikke holdt helt inn i kveld.
Etter en middagspause kom vi tilbake i tide til å se de siste 20 minuttene av Black N Blue (2), som bekreftet riktig timing av middagen. Vokalist Jamie St James så en gang ut som en ung og kjekk Dee Snider, pr 2014 ser han bare ut som en feit Dee Snider, og noen stor vokalist var han aldri. Bandet som nå er mest kjent for å ha fostret Tommy Thayer, hadde vel aldri det sterkeste låtmaterialet, og det har heller ikke tålt tidens tann spesielt bra. Og når de på toppen av det hele velger å droppe sin største hit, den Jonathan Cain-pennede «I’ll Be There For You», skuffer de flertallet i salen.
Til slutt var det klart for lørdagskveldens hovedattraksjon, Firehouse (3). Det første som slår en, er at vokalisten har David Hasselhoff-sveis og bart. Kimball-bart. Og deretter registrerer man at de har John Cleese anno 1970 på gitar. Etter å ha konstantert disse to fakta, er det vanskelig å legge merke til noe annet. De spilte kremlåta «All She Wrote» som andre låt og sviskeballaden «When I Look Into Your Eyes» like etterpå. Dessverre var det dørgende kjedelig, og det gjorde ikke saken noe bedre at de kaster bort minst en halvtime av et 80-minutters sett på uendelige trommesoloer og keyboardsoloer og gitarsoloer hvor resten av bandet forlater scenen, og en lang keyboard/gitar-jam som til og med The Black Crowes ville syntes ble tværet ut. Riktignok er John Cleese en gnistrende gitarist, men på tampen av en lang dag med høy musikk var det ingen som ville høre briljering. Dra heller Dead Parrot Sketch! Nei, dette var nedtur, var den gjengse responsen blant publikum i det salen sakte tømtes lenge før Firehouse var ferdig – selv om de også hadde sine svorne fans i salen. Nevnte jeg at vokalisten har bart?
Forsåvidt nok en fin dag, men det hadde frisket kraftig opp med et litt yngre og sultent band a la Eclipse, Vega eller Night By Night, for å variere litt fra alle de obskure kultbandene som ga ut et par skiver på 80-tallet.
DAG 3 – SØNDAG
Etter noen dager med non stop høy musikk og alkohol begynner man etterhvert å bli mettet, og de to første bandene på Firefests aller siste dag ble ofret til fordel for sein frokost og… sightseeing?? (Beklager til de tyske powermetallerne Axxis og amerikanske C.I.T.A! Som selvsagt også var dritbra begge to, ifølge de som var der.) Vi rakk derimot å få med oss det aller første bandet som gikk på scenen på Donington-festivalen i 1980, amerikanske Touch (3,5) som pr idag består av svensker pluss grunnlegger og keyboardguru Mark Mangold. Men, det er ikke noen hvemsomhelst svensker som er hanket inn – selveste Tommy Denander på gitar, den høyst kompetente vokalisten (men tidenes mest keitete og utilpasse frontmann) Gøran Edman (ex-Malmsteen, John Norum), og Ken Sandin, mannen med tidenes kjipeste frisyre, på bass og vokal. Hadde jeg oppdaget dette bandet for 35 år siden, hadde jeg sikkert elsket denne konserten, men de er særs preget av tidsånden, keyboardlyden er pur 1980, og det låter utdatert. Låtene er derimot helt kurante og minner tidvis om Kansas, med komplekse arrangementer og flerstemte vokalpartier.
Brother Firetribe (4) fra Finland var et band som mange hadde gledet seg til, skulle man tro antall t-skjorter i salen. Bandet som er mest kjent som sideprosjektet til den vesle Nightwish-gitaristen Emppu Vuorinen har gitt ut tre skiver som er atskillig mer AOR enn moderbandet, og låter som «I’m On Fire» fra debuten og «Trail Of Tears» gikk rett hjem blant publikum – mer enn bandets eneste coverlåt, Sammy Hagars «Winner Takes It All», som langtifra alle kjente igjen.
For en som har vært fan av Coney Hatch (4,5) siden tenårene uten å noensinne møte en likesinnet, var det en rimelig spesiell opplevelse å stå i front sammen med hauger med andre fanatikere og kauke med på låter som «Hey Operator» og «This Ain’t Love». Dette kanadiske bandet har i alle år hatt en intern strid om hvem som er bandets vokalist og frontmann – både bassist Andy Curran og gitarist Carl Dixon vil gjerne ha den rollen. Og undertegnede er bunnsolid festet i Dixon-hjørnet, dermed er det utrolig vanskelig å gi EN karakter når man elsker halvparten av låtene, og såvidt tolererer den andre halvparten, som Curran snakkesynger. Dessverre var ikke gitarist Steve Shelski med på denne konserten, men hans erstatter Michael Borkoski gjorde en helt fin jobb selv om han har en hardere spillestil – og han kjenner låtene etter å ha spilt i både Dixon og Currans soloband. De dro kanskje publikums tålmodighet litt vel langt med å kjøre fire nye låter midtveis, når alle var der for å høre 80-tallslåtene, men de hadde en pur spilleglede som smittet over på folket i salen. Og de gjør mer enn opp for det med å servere snadder som «She’s Gone», «Girl From Last Nights Dream» og «Devils Deck». Stor stas!
Autograph (3) er nok et av bandene som i likhet med Babylon AD og Black’n Blue var på nippet til å slå igjennom på 80-tallet, men tilfeldighetene og låtmaterialet ville det annerledes. Autograph har visstnok aldri spilt i Europa før, så for Firefest var dette et siste scoop. Bandets originalvokalist Steve Plunckett var ikke med denne gang, men gitarist Steve Lynch ga likevel opptredenen autensitet nok til at man kan skryte av at man faktisk har sett Autograph i konsert. De hadde vett nok til å kjøre en setlist med utelukkende låter fra 80-tallskivene, selv om det kom et par drypp i senere tid også, med spesielt fokus på debuten fra 1984. Store deler av publikum gikk bananas, spesielt til avsluttende «Turn Up The Radio» som var deres største/eneste hit, men for en som er forholdsvis likegyldig til bandet, var man like likegyldig etterpå. Helt greit, men sett og hørt det før.
Sa jeg at Autograph var Firefests siste scoop? Det korrigeres herved. Danger Danger (4,5) har man riktignok sett flere ganger enn ønsket – de er på enhver festival som vil ha dem! – men denne utgaven av bandet har ingen sett på veldig lenge. Et av kravene som Kieran Dargan stilte for at DD skulle få avslutte hele Firefest, var at de stilte med orginalbesetningen – noe som betyr at keyboardist Kasey Smith og gitarvirtuosen Andy Timmons er midlertidig tilbake på scenen med vokalist Ted Poley, bassist og høvding Bruno Ravel, og trommis Steve West. Man kan si hva man vil om Danger Danger – de er på ingen måte verdens tighteste band, og låtene deres er ikke akkurat sofistikerte – men de vet å lage liv! Det er rett og slett gøy, og Poley stakk stadig vekk av scenen. Han befant seg det ene øyeblikket ute i mengden på gulvet og synger «Don’t Walk Away», litt senere står han på balkongen. Meldingene som han og Ravel slenger til hverandre og til publikum tar så mye tid at de hadde lett fått plass til 2-3 låter til om de hadde holdt kjeft istedet. Og Timmons da… faen for en gitarist! (Helgens ypperste seksstrengstraktør? Godt mulig. Ihvertfall på Topp 3 sammen med Denander og Haugen!) Hvilke låter de spilte er nærmest uvesentlig, men de avslutter ihvertfall med puseballaden «I Still Think About You» og partylåta «Monkey Business» før det uunngåelige ekstranummeret «Naughty Naughty». Men det stoppet ikke helt der. Ravel annonserte at den eneste passende avslutningen til Firefests lange historie ville være å spille den mest kjente låta som AOR har å by på. Og mens introen til Journey’s «Don’t Stop Believin» bankes ut, kommer hele Firefest-crewet på scenen, med Kieran og hans familie, Tommy Denander, Erik Grönvall og andre av helgens artister som et massivt kor. Det var rett og slett rørende å se artister og arrangører og crew ta så kollektivt av til denne låta som alle har et så dypt forhold til – ellevill jubel mikses med klump i halsen og tårer i øynene, og helgens aller høyeste brøl og lengste applaus er forbeholdt mannen som har gjort alt dette mulig i over ett tiår. Kieran Dargan holdt en kort og konsis takketale til alle som har stilt opp som band, crew og publikum gjennom årene, og trampeklappen for mannen som alle er på fornavn med vil ingen ende ta. Det er vanskelig å forestille seg at noe lignende kan skje på en vanlig, kommersielt drevet festival – men Firefest var alltid en festival drevet av idealistiske ildsjeler, for fansen og av fansen.
Hvil i fred, Firefest – du er allerede dypt savnet.